Verdidebatt

Går vi mot en økumenisk vinter?

Ingen av oss kan late som om kirkeskillene ikke eksisterer. Men vi kan bli flinkere til å tenke etter hva vi faktisk står sammen om.

I en tid med økende polarisering, interessekonflikter og nasjonalisme, kommer idealer som fremmer forsoning og dialog under press. Det kan se ut som om enkelte kirker er blitt mer opptatt av å markere sine egne revir. I enkelte medier er debattnivået urovekkende lavt. Det er blitt lettere å påpeke andres feil og svakheter. Mange er bekymret for at det tillitsfulle samarbeidet som møysommelig har vært bygd opp mellom kirkene, skal gå tapt. Hvis enhetstemperaturen faller, dras vi fra hverandre og avstanden mellom kirkene blir større.

Når demokratiske verdier og internasjonal rettsorden tråkkes ned, reagerer også kristne ledere. Samarbeidsrådet for kristne kirker i Barentsregionen (SKKB) har lagt ned sitt dialogarbeid etter at krigen i Ukraina brøt ut. Biskoper i nord fordømmer både krigshandlingene og de nære båndene som den russiske kirken har til regimet i Kreml. Når staten og kirken bruker hverandre gjensidig for å legitimere krigshandlingene og når ortodokse brødre slåss mot hverandre, så er ikke det noe vakkert syn.

Spørsmålet blir påtrengende: Går vi mot en økumenisk vinter? Er den kristne enhetstanken i krise? Hvordan gjenvinner vi visjonen om at kirken dypest sett er én?

Spørsmålet blir påtrengende: Går vi mot en økumenisk vinter? Er den kristne enhetstanken i krise?

—  Terje Hegertun

Bedehuset bortenfor pinsemenigheten

Når kirkelige toppledere svikter og perspektivene smalner, er jeg glad for å kunne se sporene av en annen enhet. Den som vokser fram nedenfra.

For noen år tilbake deltok jeg i konferanse i Finland i regi av den økumeniske bevegelsen Global Christian Forum. Ledere fra mange kirker møttes til samtaler og fellesskap. En ettermiddag gikk jeg en lang tur sammen med en ortodoks prest fra Hviterussland. Vi delte våre troshistorier og åndelige erfaringer. Plutselig slo presten armene sine rundt meg og utbrøt: «Takk! Men du er jo ortodoks!» Det var så mye ved min fortelling som han kjente seg igjen i, til tross for forskjellene mellom oss. Dette sier noe om økumenikkens vesen: den er der selv om den ikke alltid er så synlig. Man må bare grave dypt nok og lytte med hjertet.

Jeg var bare 17 år da jeg dro hjemmefra og til Værøy i Lofoten som nyslått evangelist. Like bortenfor pinsemenigheten lå bedehuset. Der kom en liten indremisjonsflokk sammen til møte. Jeg gikk gjerne dit og ble nokså snart en gjest som ikke ville gå. Her fant jeg igjen den samme troen, den samme inderligheten og det samme rike livet i Gud som jeg kjente igjen fra min egen trostradisjon. Det var noe mer lavmælt, men like ekte. Og jeg skjønte snart at de hadde innsikter og skatter som min egen tradisjon kunne trengt å få del i.

Pinsemenigheten var min åndelige mor, men trosfamilien min var likevel større. Jeg hadde flere nære slektninger enn jeg var klar over. Og jeg kjente meg rikere: Dette var jo også mitt folk! For Ånden er ikke porsjonert ut i prosenter, men gitt alle troens barn. Da flyttet bedehuset inn i hjertet mitt.

Pinsemenigheten var min åndelige mor, men trosfamilien min var likevel større

—  Terje Hegertun

100 år med samtaler

Drømmen om kirkens synlige enhet har preget den økumeniske historien. Ikke uten grunn: Man tenkte at enheten burde manifestere seg og skape nye former for samarbeid. Slik kunne gamle fordommer bygges ned. Man ville få bedre innsikt i andres tro og kanskje til og med overvinne historiske splittelser. Noen av de økumeniske drømmene var urealistisk høye. Andre er blitt mer enn oppfylt.

Etter 100 år med samtaler mellom kirkene trer det fram et tydelig bilde: Økumenikk er mer enn det som er framforhandlet i teologiske dokumenter, fellesuttalelser og samarbeidsavtaler. Vi responderer økumenisk når vi tar del i sentrale kristne praksiser som gudstjenestefeiring, diakoni og misjon. Økumenikk er blitt synlig, men på nye måter. Kan det være at påstanden om en økumenisk vinter er overdrevet?

Åndens vinder har blåst på andre måter enn det mange kirkelige byråkrater så for seg i økumenikkens barndom

—  Terje Hegertun

Da forsøkene på å forme en læremessig enhet stagnerte og de mest optimistiske enhetsvisjonene ikke ble realisert, begynte økumenikken like godt å vokse fram nedenfra. Det er et faktum at menigheter ikke lenger er like homogene som de engang var. Ulike trosuttrykk og spiritualiteter lever i dag side om side – ofte i samme menighet. Åndens vinder har altså blåst på andre måter enn det mange kirkelige byråkrater så for seg i økumenikkens barndom.

Å tro sammen

At det i dag vokser fram mer hybride kirkelige identiteter fordi mennesker med forskjellige kirkebakgrunner verdsetter gullet i andres tradisjoner, er blant de mer overraskende fruktene av et århundre med økumeniske samtaler. Et eksempel: I den menigheten jeg tilhører – Filadelfiakirken i Oslo – er det hver søndag fire gudstjenester. To av dem samler troende fra hele spekteret av kristne kirker. De færreste er formelt medlemmer av den kirken som likevel i praksis er blitt deres åndelige hjem. Det de hører av forkynnelse og gjør av trospraksiser, er likevel noe som de gjenkjenner som felleskristne kilder.

I noen grad kan den økumeniske bevegelse ta æren for dette, ettersom den i sin tid bidro til å skape mange gode møteplasser og varige relasjoner. Ingen går uberørt fra møtet med den andres ansikt. Flere og flere skjønte at det å tro, er noe vi i grunnleggende forstand gjør «sammen med alle de hellige» (Ef 3,18).

Aldri har kontaktflatene mellom kirkene vært bredere enn de er i dag. Aldri har kunnskapen om hverandre vært større. Noe skjedde da økumenikken nådde det kirkelige grunnfjellet. Når jeg innser at kirkens enhet er et teologisk faktum, og ikke er et fjernt mål langt der framme, er det klokt å definere seg ved hjelp av det som forener, ikke av det som skiller. Dermed er det heller ingen krise at kirken trolig til en viss utstrekning alltid vil komme til å være et fellesskap av uenige.

Stadig viktigere å fastholde posisjoner

En av årsakene til at noen likevel tror at en økumenisk vinter er på vei, er at det virker som om det er blitt stadig viktigere for enkelte kirkeledere å løfte fram sin egen kirkes særpreg, forsvare skanser og fastholde posisjoner, enn å være del av en helhet som er større. I seg selv er det naturligvis ikke noe galt i at kirkene fremmer sin konfesjonelle identitet. Det er bra å være bevisst sin historie og sitt oppdrag. Men trolig er det nettopp kirkeledere og debattanter som er mest opptatt av hva det vil si å være katolsk, luthersk eller pentekostal. Andre vil hevde at det viktigste er hvordan jeg kan være en god kristen midt i dagens verden.

Å være opptatt av konfesjonell identitet, trenger ikke å bli noe eksklusivt og innsnevrende, slik tilfellet er med en konfesjonspolitikk som er basert på frykt og grensemarkeringer. Konfesjonell tilhørighet står ikke i veien for økumenisk åpenhet. I alle de kirkene som lar seg definere ved hjelp av de oldkirkelige bekjennelsene, gjenfinner vi hos hverandre det samme ene evangelium.

For mange år siden skrev den lutherske teologen Oscar Cullmann at mangfoldet av kirker ikke står i veien for den enhet som Ånden skaper. Tvert imot kan mangfoldet sies å være en frukt av Den hellige ånd og nødvendig for at enheten ikke skal forveksles med uniformering og likhetstvang. Cullmann tenkte seg at kristne i hovedsak er enige om det mest vesentlige i kristen teologi. Enheten er med andre ord en gave som er gitt oss av Gud.

Det virker som om det er blitt stadig viktigere for enkelte kirkeledere å løfte fram sin egen kirkes særpreg

—  Terje Hegertun

Cullmann hevdet også at alle kirker har sine spesifikke åndelige gaver, karismaer, som de bør ta vare på, foredle og dele. De er en verdi som andre kirker kan trenge. Ingen skal måtte oppgi sin egenart for homogenitetens skyld. Innenfor alle kirker er Kristus nærværende. Kanskje har én kirke medisinen en annen kirke trenger å leges ved hjelp av. Slik blir vi hverandres fornyende kraft og en kilde til bedre å forstå.

Slik kan vi skape samhold

Hvilke nye og varme økumeniske vinder er det som kan ta oss videre inn i det 21. århundre og hindre at kuldegradene setter seg fast mellom oss? For det første vil økumenisk gjestfrihet være en grunnleggende kvalitet vi bør kunne forvente å finne hos alle kirkelige ledere (Kol 3,14). Den sveitsiske pinseteologen Matthias Wenk understreker at enheten ikke nødvendigvis oppnås gjennom læremessig enighet, men heller ved at kristne aksepterer og «mottar» hverandre, slik de selv en gang ble mottatt av Gud. Enhet handler mer om kjærlighet enn om sammenfallende teologi, mer om etikk enn om dogmatikk.

For det andre vil det være nødvendig med en viss postmoderne fleksibilitet. Den kan kombineres med at kirkene med tydelighet formidler frelseshistorien og andre teologiske kjernesannheter. Det fleksible ligger i at vi erkjenner at det mellom kirkene har utviklet seg ulike teologiske «dialekter» som gjør at flere stemmer høres side om side. La oss ikke glemme at det nettopp er i de krevende tidene at samtalene mellom kirkene må være åpne og relasjonene holdes varme, understreker den amerikanske teologen Amos Yong.

Ingen av oss kan late som om kirkeskillene ikke eksisterer. Men vi kan bli flinkere til å tenke etter hva vi faktisk står sammen om. Det gir oss blikk for et landskap som er større.

For det tredje er det mulig å tenke at kirkelige ulikheter ikke er et uoverstigelig problem for kirker som er trygge og klare på hva som er deres oppdrag i verden. Ifølge den katolske teologen James J. Buckley er det ingen økumeniske bevegelser som ikke er blitt initiert av Den hellige ånd. Vi responderer på hva Ånden sier og gjør midt i den verdensvide kirke.

En enhet som stikker dypere

Både mellom enkeltindivider og mellom kirker er det en Åndens enhet som ikke lar seg begrense av det som ellers har blitt institusjonalisert og sementert gjennom kirkens lange historie. Den store katolske pneumatologen Yves Congar sa ofte at Ånden kan bygge broer over de splittelser som i århundrer har preget kirkene. Ånden former nye virkeligheter og skape nye reformer, relasjoner og nettverk. Gårdagens kirkeskiller skal ikke få lov til å definere hvordan framtidens kirke skal være.

Den økumeniske historie har lært oss at det som ikke leder i retning av tilbedelse, diakoni og misjon, lett blir en akademisk og livsfjern øvelse som har begrenset interesse. Det er når vi inkluderer innsikter fra hverandres tradisjoner, trosreiser og livserfaringer at vi utvikler enheten nedenfra.

Når den verdensvide kirke uttrykker sitt brustne halleluja, inkluderer det både konservative, liberale og radikale stemmer

—  Terje Hegertun

Til tross for at kirken som Kristi kropp i verden er splittet, får vi et glimt av kirkens dype enhetsgrunn hver gang den kristne bekjennelsen høres på leppene til troens folk. Den enheten Jesus en gang ba om, er aldri langt borte. Den finnes som en lengsel i oss alle, og den er til stede i mangfoldet av gudstjenesteformer og kristne praksiser. Derfor tør vi å overskride noen av de grenser vi har arvet, tråkke opp noen nye spor og lytte til hva Ånden sier til oss i dag. Det gir en enhet som ikke bare er bredere, men som også stikker dypere.

Forventning til kirkeledere

Jeg forventer at kirkeledere i framtiden skal være tydelige forbilder i å fremme kristen enhet. Hvis ikke, svikter de det bildet av kirken som alltid er større enn deres egen innhegning.

For om vi liker det eller ikke: det er summen av alle kirkesamfunn som utgjør den verdensvide kirke. Når den uttrykker sitt brustne halleluja, inkluderer det både konservative, liberale og radikale stemmer. Uenigheten kan være betydelig, men vi befinner oss i et tros- og dåpsfellesskap som gjør at ordene fra den svenske økumenen, kirkelederen og fredsaktivisten, Natan Söderblom, fremdeles er høyaktuelle: «Det er ikke ett som forener oss - det er én, Kristus».

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt