Verdidebatt

Privatlivets ufred

Jeg er særlig urolig for én menneskerettighet, og det er retten til privatliv.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Mamma, hva er den mest trendy menneskerettigheten, spurte datteren min en dag.» Ikke visste jeg at åtteåringer bruker ordet trendy. Men at hun var familiært programforpliktet til å bry seg om menneskerettigheter, kom derimot ikke som noen overraskelse. Hun bruker for eksempel barns rett til å bli hørt i diskusjoner om lørdagsgodt.

Det riktige svaret er at alle menneskerettigheter er like viktige, de utgjør et universelt hele, sa jeg. Helt siden Eleanor Roosevelt gjennom verdenserklæringen om menneskerettigheter definerte hva som bør være rettigheter for alle, uavhengig kjønn, klasse, etnisitet, seksualitet og alder, på grunnlag av vår iboende verdi som nettopp mennesker. Hun nikket, dette visste hun.

De fleste av oss vet nå, eller burde vite, at digitale tjenester som tilsynelatende er gratis, ikke egentlig er det

—  Adele Matheson Mestad

Men det mer praktiske svaret, som jeg ikke ga, er at det er noen rettigheter vi oftere snakker om enn andre. Målt slik, er ytringsfriheten helt klart mest trendy. Gi meg en tenketank, politiker, organisasjon eller forsker som ikke har sagt ytringsfrihet det siste året, så skal hen få åtteåringens lørdagsgodt. Der tar jeg ingen sjanser. Og det er bra, selvsagt. Ytringsfriheten er en forutsetning både for demokratiet, og for realiseringen av en rekke andre menneskerettigheter. All mulig grunn til å hegne hardt om den.

«Men hva er den mest upopulære menneskerettigheten da», fortsatte åtteåringen. Den var verre. «Jeg vet ikke med upopulær», sa jeg, «men én jeg er særlig urolig for, er retten til privatliv». «Hva er det?» spurte hun. «Det du er når du er alene, når ingen ser deg, ingen hører deg, forsøkte jeg å forklare», inspirert av Samuel Warren som var en av de første som skrev om retten til privatliv som «the right to be let alone».

Vi er aldri i helt fred lenger

«Gjør det noe at folk følger med på deg, hvis de ikke gjør noe med informasjonen de finner?» spurte hun, og ga meg med det et flashback til startstedet for min gryende bekymring for privatlivet og personvernet.

Året var 2013, jeg var jusstudent i USA, og tok et fag om terrorbekjempelse, sammen med yngre amerikanske studenter som var oppvokst etter 9/11, med statlige overvåkningstiltak som ble utviklet i kampen mot terror. Mobiltelefoner slapp de store teknologiselskapene rett inn i deres mest private liv, hele tiden. Professoren i faget, en nokså stilig eks-CIA jurist, stilte spørsmålet vi alle bør stille oss: Hvis noen overvåker din kommunikasjon, men ikke skal bruke det til noe, er det problematisk? Som eneste europeer, var jeg alene om å rekke hånda bekreftende i været, til felles undring hos post 9/11 generasjonen. Jeg glemmer det aldri. Plutselig gikk det opp for meg at privatlivsideen var mer instrumentell og ikke fullt så universell som Roosevelt og Warren lagt til grunn.

Siden har det private rommet bare skrumpet inn. Teknologiutviklingen går så raskt at vi har blitt trøtte av å si det, og overvåkningspotensialet i ny teknologi er så massivt at vi egentlig ikke kan fatte det. EU forsøker tappert å regulere all verdens datatilsyn og jobber beinhardt i personvernets hjørne. Men oppgaven er grenseløs. Vi er egentlig aldri helt i fred lenger.

Plattformer for markedsføring

Da jeg forsøkte å forklare åtteåringen hvorfor retten til privatliv har menneskerettslig beskyttelse, slo det meg at den er vanskeligere å forklare enn andre menneskerettigheter. Torturforbudet er for eksempel lett å forstå. Det er heller ikke vanskelig å forklare barns rett til å bli hørt. Men viktigheten av å beskytte privatlivet hennes, i en verden hvor skillet mellom privat og offentlig nesten er vasket ut, er ikke intuitivt. En grunn kan være at vi voksne gjør lite for å signalisere at det er viktig. Og kanskje er det egentlig fordi vi voksne selv ikke helt forstår det.

Noen ting har vi begynt å få øynene opp for. Tek-gigantene er ikke en plattform for kommunikasjon. Det er en plattform for markedsføring

—  Adele Matheson Mestad

Noen ting har vi begynt å få øynene opp for. Tek-gigantene er ikke en plattform for kommunikasjon. Det er en plattform for markedsføring. De utvikler stadig nye apper og teknologi som kan kartlegge og samle alle våre private data. Uten å tenke videre over det, takker vi gladelig ja. Samtykker til brukervilkår vi verken skjønner eller leser. De fleste av oss vet nå, eller burde vite, at digitale tjenester som tilsynelatende er gratis, ikke egentlig er det. Vi betaler med opplysninger om vårt eget privatliv som tek-selskapene kan selge videre, slik at andre kommersielle aktører kan målrette sin markedsføring med stor presisjon inn mot oss som forbrukere. 97 prosent av de drøyt tusen milliarder kronene Meta, tidligere Facebook, tjente i 2021 kom fra salg av annonser.

Facebook-varsler Frances Haugen var nylig i Oslo og snakket både til Stortinget, kulturministeren, sivilsamfunn og presseorganisasjoner om de alvorlige utfordringene ved Facebooks forretningsmodell. Med erfaringer fra innsiden av Facebook varsler hun om hvordan selskapenes mål om uendelig vekst går på bekostning av demokratihensyn og barns digitale trygghet. Algoritmene prioriterer innhold som engasjerer og provoserer, fordi forretningsmodellen er avhengig av aktivitet fra brukerne og gir dem kunnskap om brukerne, som er produktet plattformen egentlig selger.

De vet hvor vi bor. Hva vi spiser. De kan tegne et helt detaljert bilde av vår digitale tvilling. Og den tvillingen har virkelig ikke noe sted å være i fred.

For mye makt hos for få aktører

«Det har vært for få personer rundt bordet», var et Haugens mange perspektiver. Med det mener hun at for mye makt har ligget hos for få aktører, med dette ensrettede målet om evigvarende vekst, og utvikling av logaritmer med dette som formål. Det var ingen rundt det bordet som rakk opp hånda og sa, «hei folkens, hva med gode samfunn»?

De kan tegne et helt detaljert bilde av vår digitale tvilling. Og den tvillingen har virkelig ikke noe sted å være i fred

—   Adele Matheson Mestad

Dette lukkede rommet har perspektivene på virkningene av en teknologiutvikling, som kan påvirke svært mange menneskerettigheter. En ting er de åpenbare, som personvern og ytringsfrihet, men et uregulert Facebook har bidratt til alvorlige spredning av hat og hets og oppfordring til folkemord i land langt fra USA. Og jo lengre bort man beveger seg fra Silicon Valley, desto mindre investerer Facebook i menneskelige moderatorer og andre sikkerhetsmekanismer som egentlig er tvingende nødvendig for å beskytte oss brukere mot skadepotensialet som vi nå vet at plattformen bringer med seg.

Krigen i Ukraina viser oss i sanntid bare mer av det vi visste fra før: at sosiale medier nettopp er plattformer for spredning av falske nyheter, forestillinger om at krigens mange ofre er skuespillere og at krigen ikke egentlig er noen krig.

Dette er bare et lite utvalg av de mange svært skadelige narrativer som har hatt massiv spredning på disse plattformene de siste årene, fordi algoritmene nettopp legger opp til at oppsiktsvekkende vinklinger spres raskere.

Et digitalt ville vesten

Det er en kynisk forretningsmodell vi virkelig strever med å skjønne implikasjonene av. Reguleringen henger etter, selv om EU nå heldigvis er på ballen. Da Europakommisjonens president, Ursula von der Leyen, opprinnelig presenterte EU sin omfattende regulatoriske satsning på dette feltet, brukte hun som analogi at vi endelig skulle få trafikkreglene på den digitale motorveien, som så langt har vært et slags digitalt ville vesten.

Men analogien treffer ikke helt, sa Haugen. Da vi lagde produktkrav til bilen, hadde vi ingeniører som kunne kontrollere dem. Men nå, sa Haugen, er er vi egentlig ikke skodd til å avhengig verifisere den informasjonen som gis fra selskapene, fordi det er så ytterst få som virkelig forstår hvordan algoritmene fungerer. Den kommersielle makten som korrumperer fordi det er for få rundt bordet, har dermed ikke egentlig noen ordentlig ekstern motmakt heller. En utfordring med det, i tillegg til hvordan det gjør effektiv regulering og kontroll av selskapene så vanskelig, er at alt selskapene gjør, også påvirker hva statene gjør i andre sammenhenger.

Den kommersielle makten som korrumperer fordi det er for få rundt bordet, har ikke noen ordentlig ekstern motmakt heller

—  Adele Matheson Mestad

Dette fører til et kappløp som er enda dårligere nyheter for personvernet. Staten må for eksempel skaffe seg nødvendige verktøy for å kunne passe på vår digitale sikkerhet. Et nylig eksempel er PSTs forslag om å innsamle åpne kilder om alle nordmenn og lagre dem i 15 år. De er jo åpne uansett, mente PST, og viste til at tek-selskapene allerede sitter på denne informasjonen. Et tilforlatelig argument – som likevel ikke holder helt inn.

Statens maktmonopol gjør at det er stor forskjell på hva stater kan gjøre og hva private selskaper bør ha lov til. Det er bare stater som er direkte forpliktet av menneskerettigheter, som retten til privatliv. Men for at statene skal kunne beskytte denne retten, for eksempel sikre at helsedataene til åtteåringen ikke hackes av fremmede makter, må statene ha verktøy som griper inn i privatlivene hennes. Ellers kan de jo ikke kontrollere hva som foregår i den digitale verden, og som hun må beskyttes mot. Når selskapene stadig sørger for at den verdenen vokser, må de statlige vokterne av den verden vokse med. Det begrunner stadig nye privatlivsinngrep. Privatlivspest eller privatlivskolera. Du velger ikke.

Hva mener norske partier?

Det finnes egentlig ingen enkle svar på hva som vil føre til nedrustning av dette kappløpet mellom tek-selskaper, ekte slemme aktører og nokså snille stater. Uten at statene får tilstrekkelige verktøy, overlater vi den digitale verden både til våre digitale uvenner og til tek-selskapene med deres kyniske forretningsmodell. Som altså ikke er bundet av de prinsipielle skrankene som omringer statenes tilgang til borgernes data.

Men hvis statene argumenterer for økt tilgang for eksempel på grunnlag av selskapenes nesten grenseløse tilgang, har vi ikke da egentlig overlatt enda mer makt til selskapene, som trekker i front for denne ganske nedslående utviklingen av kommersielle hensyn? Det finnes ingen enkle svar.

Av og til lurer jeg på hva de ulike norske partiene egentlig mener om regulering av store teknologiselskaper

—  Adele Matheson Mestad

At EU er på ballen, fjerner heller ikke den bekymringen jeg av og til merker over fraværet av politiske diskusjoner nasjonalt om disse spørsmålene. Av og til lurer jeg på hva de ulike norske partiene egentlig mener om regulering av store teknologiselskaper, utover det generelle vi må gjøre noe-synspunktet. Jeg tror for å være helt ærlig at det handler om at vi egentlig ikke helt vet hvor vi skal begynne diskusjonen. Og i påvente av det, overlater vi det trygt til EU. La nå dem sikre, på våre vegne, at det er demokratiene som styrer tek-selskapene, og ikke motsatt. Det er et paradoks. Og hele tiden ligger reguleringen etter.

Lykkelig distrahert åtteåring

Mens jeg forsøker å forklare alt dette til åtteåringen, blir hun lykkelig distrahert av en venninne på døra med mobiltelefon og tiktok, og vips har vi Kina i rommet. Min litt forvirrede tale om privatlivsdilemmaene var i alle fall ikke trendy nok, de forsvinner fnisende med mobilen.

Men en siste skanse finnes heldigvis. Åtteåringer glemmer å lade. Etter å ha kjedet seg en stund, begynte de å leke gjemsel. Ingen kommer til å finne oss, roper de. Ingen vet hvor vi er. Mon det, tenkte jeg. Mon det.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt