Slik kan biskopene få reelt lederansvar

Da utredningen Samhandling i en selvstendig folkekirke ble lagt frem i mars 2021, var det mange som argumenterte for at løsningen med prostifellesråd var den eneste som kunne skape en god struktur for Den norske kirke (Dnk). Men høringen ga avskjed på grått papir. Forslaget ble totalt avvist av menighetene, kommunene og fakultetene. Ideen om prostifellesråd er lagt død.

Utredningen har likevel gitt viktige avklaringer. Svært mange mener at vi trenger en felles arbeidsgiverlinje. Et tydeligere fellesskap. Kirken må bevare sitt særpreg, men finne ordninger som knytter ellers ulike menigheter sammen. Oppgaven synes nesten umulig: Menighetene vil styrke sin selvstendighet, men uten at det svekker kirkens grunnleggende enhet.

Det fins krefter som arbeider for lokal selvstendighet på nesten alle hold når det gjelder økonomi, liturgi og styring. Men dette er en blindvei. Det ville føre til at kirken som åndelig og sosialt fellesskap bryter sammen. Det var blant annet dette Luther fryktet under reformasjonen, og som førte til at prestetjenesten og bispeembetet ble videreført. Prestetjenesten, sakramentene og Ordet knytter mennesker sammen i en dypere forstand enn meninger og oppfatninger skulle tilsi. De hører Kristus til og er døpt inn i et fellesskap som har sin grunn og sitt kall i Gud selv.

Mange ønsker seg en tydeligere biskop, nettopp fordi biskop og prest er mer samlende skikkelser enn partier og fraksjoner

—  Marius Timmann Mjaaland

Det økonomiske dilemmaet

Det finnes forenklet sagt to typer utfordringer: Den ene har med økonomi å gjøre, den andre handler om arbeidsgiveransvar. På begge punkter må kirken våge å tenke nytt, samtidig som den tar med seg det beste fra dagens ordning.

Delt økonomi: Kirkerådets ansatte og prester, proster og biskoper er lønnet av staten. Andre ansatte er lønnet av offentlige midler som fordeles via kommunene. Kommunen har også ansvar for å finansiere bygg, drift, kirkegårder med mer. Er det så mulig å få til felles organisering?

Det økonomiske dilemmaet kan aldri løses ved at man etablerer hundrevis av små økonomier som skal operere autonomt. Det vil gjøre situasjonen sårbar og uforutsigbar. Løsningen ligger i at man ikke tenker to strukturer, men én. Både sentralt og lokalt bidrar alle til den samme virksomheten og skal oppfylle det samme oppdraget. Derfor må økonomien administreres felles, men med budsjett og regnskap som tydeliggjør hvilke utgifter som dekkes av den enkelte kommunes midler.

Slik bygges tillit og troverdighet overfor kommunen. Likevel må kirken gjøre det klart overfor kommunene at medlemmer, frivillige og ansatte hører til den samme organisasjonen: Den norske kirke. Kirken har én økonomi, men er finansiert fra ulike – om enn stort sett offentlige – kilder.

Teologisk lederskap

Så til arbeidsgiveransvaret. Dette har vært delt mellom biskopens tilsyn og arbeidsgiveransvar, som følger linjen til prost og sokneprest, og den daglige leder i menigheten/fellesrådet som primært har administrative oppgaver. De to skal nå forenes til én linje.

Flere viktige bidrag til høringen og debatten har pekt på at kirken trenger et tydelig og kvalifisert teologisk lederskap. Teologi handler ikke bare om «åndelige» spørsmål som liturgi og gudstjenestefeiring, men om hele kirkens organisasjon og prioriteringer. Det er derfor utenkelig å skille helt mellom biskopens tilsyn og arbeidsgiveransvaret.

Utredningens kanskje aller største tabbe var at man aktivt søkte å utelukke både prost og biskop fra arbeidsgiverlinjen. Arbeidsgiveransvaret er i dag så omfattende at biskop og prost er nødt til å tenkes aktivt inn i organiseringen av de ansatte, dersom kirken skal bevare sitt særpreg og sin egenart som evangelisk-luthersk kirke.

Men hva sier biskopene til dette? Er de beredt til å påta seg dette ansvaret?

[ Prest og miljøaktivist: «Vold mot naturen er en vold som kirken må ta ansvar for» ]

Påfallende tause biskoper

I debatten de siste årene har biskopene vært påfallende tause. Vi vet derfor ikke riktig hva de ulike biskopene mener om dette. Nå vil det være interessant å høre om de faktisk er villig til å påta seg dette ansvaret som strengt tatt hviler på dem som kirkens hyrder.

Poenget er at kirken trenger samlende skikkelser og ledere som kan ta et helhetlig ansvar, som er dyktige teologer og som kan støtte seg på fremragende administratorer og økonomimedarbeidere ved sin side. Det er dette en biskop kan representere i Den norske kirke i dag: En samlende skikkelse med teologisk autoritet og menneskelig innsikt, som står frem i offentligheten med integritet og troverdighet. For å fornye en slik rolle, må biskopen være en leder for flokken fra dag til dag. Hun må ha kontakt med organisasjonen hun leder og troverdighet til å tale både til den og på vegne av den.

Utredningens kanskje aller største tabbe var at man aktivt søkte å utelukke både prost og biskop fra arbeidsgiverlinjen

—  Marius Timmann Mjaaland

Gjennom samtaler med både prester, diakoner og alminnelige kirkegjengere rundt i landet har jeg støtt på et slikt ønske: De ønsker seg biskoper som også er ledere med et reelt lederansvar.

Den antatte motsetningen mellom råd og embete er derfor falsk. Råd og embete har felles interesser, men ulike oppgaver. Mange rådsmedlemmer ønsker seg en tydeligere biskop, nettopp fordi biskop og prest er mer samlende skikkelser enn partier og fraksjoner i kirken. Vil biskopene være biskoper for alle?

Gode, enkle grep

Vil biskopene være biskoper for alle?

I så fall kan de også stå som arbeidsgivere for alle ansatte i sitt bispedømme, fra gravferdsmedarbeider til prest. Den daglige oppfølgingen deles med en stiftsdirektør og en dyktig administrasjon. De står til enhver tid ansvarlig overfor bispedømmerådet.

Det fins altså et moderat og relativt enkelt grep som ville få stor betydning for kirkens fremtid

—  Marius Timmann Mjaaland

Men det overordnede ansvaret bør ligge hos biskopen og utøves i samarbeid med prostene. Dermed videreføres nettopp den samlende funksjonen som ligger i embetets tilsyn. Det får ny relevans. Også fellesrådets kompetanse kan integreres i denne modellen, men med ulike lokale løsninger i Oslo og Ulsteinvik. Fellesskapet understrekes ved at alle er ansatt i Den norske kirke, med felles ordninger og avtaler.

Det fins altså et moderat og relativt enkelt grep som ville få stor betydning for kirkens fremtid, og som dessuten ville redusere faren for konflikter, nettopp fordi ansvarsfordelingen er tydelig og mange steder godt innarbeidet allerede. Denne skissen til en modell vil styrke de kreftene som drar oss sammen som kirke og som fellesskap, og hjelper oss å fokusere på oppgavene som ligger foran. Det trenger slett ikke svekke det lokale ansvaret og engasjementet. Tvert imot åpner det for større fleksibilitet lokalt.

[ Borgs nye biskop trur kjønnsmangfald er Guds skaparverk: – Ei gåve til oss alle ]