Et rystende radikalt kvinnesyn

Kjære lesere av Vårt Jerusalem,

Mitt navn er Maria Magdalena og jeg er en av Frelserens disipler og apostler. Jeg har noe på hjertet.

Jeg har fulgt Frelseren siden han sto fram i Galilea, lot seg døpe av Johannes, og forkynte «vend om», tiden har kommet, Gudsriket er nær. Ja, ikke bare nær. I alt Yoshua, eller Jesus, sa og gjorde ble det sanne Gudsriket synlig. Det tok form. Ikke lovens og dommens og slaveriets patriarkalske former, men kjærlighetens, tilgivelsens og visdommens form, slik vi aner i Høysangen.Den synger om sanselig glede over naturens inkluderende liv og skjønnhet og om kjærlighetens transformerende gaver. Vend om, ta imot. Lytt, tenk, lær. Bli voksen, bli moden.

Jesus var og er Guds sønn, og han viste oss Guds sanne ansikt og vesen: livet som gis på nytt hver dag. Og når vi mottar denne gaven, igjen og igjen, vokser Guds visdom – eller Guds rike – også inni oss. Vi er ment å modnes med gaven.

Rystende radikalt

Jesus behandlet oss som sine søstre og brødre. Han ønsket å binde oss sammen til et nytt folk, under kjærlighetens lov. Det var rystende radikalt for mange av oss. Han gjorde for eksempel ikke forskjell på kvinne og mann, fattig eller rik, jøde eller greker, slik heller ikke hans far i himmelen gjør.

Hvis vi tør å tolke Skaperens gjerninger med Frelserens nye øyne vil vi oppdage at mye av det kulturen vår har normert oss til å praktisere er feil. Jeg har lenge fulgt Frelseren sammen med en stor gruppe kvinnelige og mannlige disipler. Vi har vandret sammen, blitt undervist sammen, spist sammen. Ikke kjønnssegregert, men i likeverdighet.

Kvinnens kraft

Jeg har også blitt godt kjent med Maria fra Nasaret, Frelserens mor, som er en medvandrer. Hun har født syv barn. Hun er klok og vet med seg selv hvordan Jesus ble unnfanget: ved ordets makt og pust og ved responsen i hennes kropp, men uten en manns sæd.

I Lukas’ korsfortelling har jeg ingen plass. Han later som jeg ikke møtte Frelseren etter oppstandelsen og ikke ble bedt om å forkynne godt nytt

—  Maria Magdalena

I vår kultur lærer vi at dette er umulig. Det sies at kvinnen ikke bidrar med noe substansielt eller formmessig til unnfangelsen av barnet. Hun er bare en passiv åker for det frøet (sæden) som blir sådd i henne, og som hun passivt mottar og får til å vokse ved hjelp av blodet sitt. Det betyr at det kun er mannens sæd (frø) som bærer og manifesterer formen menneske, ikke noe i hennes kropp.

Denne læren er åpenbart gal. For Jesus er fullt og helt menneske, Marias sønn. I tillegg er han fullt og helt Guds sønn. Altså besitter «kvinne» noe i kraft av sitt legeme, en hemmelighet vi ennå ikke kjenner navnet på, men som gjør at hun evner å bære fram et helt unikt menneske, og i dette tilfellet uten en manns hjelp.

Altså må vi tenke nytt. Det gjør jeg ofte, lar nye tanker slå rot og utvikle seg, selv om mange ikke liker kvinner som tenker nytt. Hva har jeg lært? At fødemoren Maria, i sin kroppslige væren, bærer og uttrykker proto-mennesket. Det er ikke sædbringeren mannen som representerer proto-mennesket, men kvinnen. Jesus er sønn av Guds ord og ånd, og derfor sann Gud. Men Jesus er også sønn av en kvinne, og derfor legemlig, sjelelig og åndelig helt og fullt sant menneske.

Denne erfaringen har snudd opp ned på Maria fra Nasarats liv og selvforståelse, og den har endret meg.

Jesus viste seg for meg

Det er påskefeiring i Jerusalem, og jeg har akkurat opplevd både noe helt forferdelig og noe helt fantastisk. Frelseren ble mobbet til døde av Jerusalems befolkning gjennom en grusom korsfestelse. Jeg sto ved hans føtter til siste lutt. Da hans døde kropp ble tatt ned, salvet, svøpt i linklær og lagt i en gravhule, gikk jeg dit og sørget. Da han på den tredje dag måtte flyttes på grunn av den jødiske påskehøytiden, fant jeg hulen tom. Var han oppstått?

Plutselig sto han foran meg, fortsatt gjenkjennelig i sin kroppslige, om enn nå eteriske, form. Han ga meg i oppdrag å gå til disiplene og fortelle at han var oppstått fra de døde, og at han ville vende tilbake til sin himmelske far. Men først ville han møte oss, og aldri helt forlate oss. Han ville binde oss til seg for alltid ved å gi oss sin hellige ånd, puste den på oss og gjøre oss til apostler. Slik kunne det arbeidet som var begynt i oss fortsette og spres til alle.

Men da jeg kom med denne glade nyheten til disiplene ble de bare redde. De trodde meg ikke før Jesus i sitt nye, rare legeme entret huset der vi var, uten å åpne døren. Men frykten deres er ikke borte. Den tar mer og mer bolig ettersom dagene går og Jesus ikke lenger vandrer blant oss.

Fratatt min autoritet

Jeg har særlig et problem med apostelen Lukas, ja, med Peter også. De har begynt å lyve om at Jesus faktisk hadde kvinnelige apostler.

I Lukas’ korsfortelling har jeg ingen plass. Han later som jeg ikke møtte Frelseren etter oppstandelsen og ikke ble bedt om å forkynne godt nytt. I sin gjenfortelling gir han meg dessuten en ny, nedverdigende identitet. Han reduserer meg til hore, en fallen kvinne besatt av syv demoner, en Jesus bare reddet. Han underkjenner min autoritet som betrodd leder og apostel. Det henger nok også sammen med at jeg ikke tolker korsfestelsen som et iscenesatt prestelig offer, som soning for synd, men heller som en effekt av vår synd.

Peter påstår at Jesus aldri ville ha valgt å åpenbare seg for en kvinne først, men valgt en mann, da menn er først i rang.

—  Maria Magdalena

Oppstandelsen derimot, tolker jeg som en effekt av at Guds kraft til liv er sterkere enn døden. Og ved den hellige ånds hjelp, som Jesus pustet på oss, og som tok bolig i oss, er det forkynnelsen av denne kraftens kjærlighets-makt som er vårt oppdrag. Jesus er det nye menneske som har tatt bolig i oss. Bare ved å øve seg i hans form for kjærlighet, både i forhold til hvordan vi tenker og hvordan vi lever, kan et nytt Gudsrike-liv formes og spre seg. I tillegg mener nå også Peter at jeg har misforstått. Han påstår at Jesus aldri ville ha valgt å åpenbare seg for en kvinne først, men valgt en mann, da menn er først i rang.

Jeg trenger hjelp til å fortelle sannheten. Noen har begynt å skrive ned mine ord fra samtaler med Frelseren, og en dag blir de kanskje samlet i et slags «Maria Magdalenas Evangelium». Men jeg er redd de blir tiet i hjel eller fremstilt feil, som kjetterske.

Vil leserne av Vårt Jerusalem hjelpe meg? Tror dere på meg?