Siste uke har vært en katastrofe. Det begynte så fint da vi endelig kom til Jerusalem og dro inn i byen. Noen av oss fikk i oppdrag å få tak i et esel, så Jesus kunne ri inn i byen som en oppfyllelse av profetens ord om at Sions konge skulle komme ridende på et esel. Store folkemengder kom ut og dekket veien med kappene sine. De kuttet ned palmegreiner som de svingte mens de ropte hyllingsrop til Jesus som Davids sønn.
Dette var oppfyllelsen av alt jeg hadde håpet på: at Jesus skulle vise seg som Messias som skulle befri folket fra romernes herredømme.
Jesus burde satt makta på plass
Det var ikke bare romerne Jesus skulle befri oss fra. Han viste også at han ville rense templet. For templet – vårt folks helligdom – har blitt misbrukt. Derfor begynte Jesus å velte bordene til dem som solgte offerdyr og som vekslet penger. Men det var ikke bare disse Jesus ville ramme. Han ville jo ramme overprestene og de mektige som styrer templet, og som tjener på alle avgiftene og betalingen for offerdyr.
Jeg er den eneste av disiplene til Jesus som kommer fra Judea – jeg kjenner til disse lederne og vet hvor provoserte de ble. Jeg skjønte at de ikke ville la Jesus slippe unna for dette angrepet på templet. Derfor frustrerte det meg at Jesus ikke gjorde noe for å følge opp denne protesten mot templet. Han burde ha gjort noe for å vise sin makt og sette overprestene og de mektige på plass!
I stedet tok han oss med til Betania for å overnatte hos hans venner, Lasarus, Marta og Maria. Og dagen etter gikk han tilbake til templet, men uten å gjøre noe for å vise at han virkelig var Messias. I stedet fortalte han lignelser til folket. Han samtalte til og med prestene og de mektige om hvordan vi skal tolke loven. Slik fortsatte han i flere dager; om dagen i templet og om natten i Betania.
For meg som ventet på at han skulle gripe makten var dette svært frustrerende. Han sa jo en gang at hvis han bare ba sin Far, så ville han sende tolv legioner engler for å hjelpe ham. Jeg kan ikke skjønne at Jesus ikke grep den muligheten til å vise sin makt. Han hadde jo stadig snakket om at Guds rike snart skulle komme; det var jo det som folk ropte da han red inn i Jerusalem.
Derfor kontaktet jeg overprestene
Men det virket som han ikke tenkte på å innføre Guds rike. I stedet snakket han om at han skulle bli overgitt til motstanderne og bli korsfestet. Jeg fikk stadig nyss i at overprestene og de mektige lederne planla å gripe Jesus og ta livet av ham. Det var da jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne presse ham til å vise makten sin.
Jeg har så hatt sterk tiltro til at Jesus har all makt. Og til slutt begynte jeg å tenke det utenkelige. Kunne jeg alliere meg med Jesu fiender for å tvinge fram den situasjonen der Jesus bare måtte vise Guds makt?
Jeg har så hatt sterk tiltro til at Jesus har all makt. Og til slutt begynte jeg å tenke det utenkelige
— Judas Iskariot
Jeg kunne ikke snakke med noe av de andre disiplene om dette. De er galileere og kjenner ikke til situasjonen i Judea og Jerusalem. Dessuten merket jeg at de trakk seg unna meg. De snakket om meg bak min rygg og satte ut rykter om meg. Jeg merket det på måten de fortalte om det som skjedde en kveld vi var i Betania. Da kom det en kvinne og salvet Jesu hode med en hel krukke av kostbar nardusalve. Det var flere av oss som mente at dette var et misbruk av en så dyr salve, som heller kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. Men da Jesus sa at dette var en god gjerning og en salving av ham til begravelsen, ble de stille. Når de fortalte om hendingen, tiet de om det de selv hadde sagt, og la skylden på meg. De sa at jeg stjal av felleskassen vår, som jeg hadde ansvar for.
Jeg tror de sa det for å tillegge meg dårlige motiver for at jeg kontaktet overprestene. På det tidspunktet hadde jeg tvilt meg fram til at jeg var villig til å sette Jesus i en situasjon der han bare måtte gripe makten.
Og det var derfor jeg kontaktet overprestene og tilbød meg å vise dem hvordan de kunne få tak i Jesus.
Det var de som tilbød meg penger. Men andre, som ikke kjenner til hva som virkelig skjedde, sier at det var jeg som spurte om penger, og at jeg fikk 30 sølvpenger. Dessuten sa de at jeg ville forråde Jesus; men jeg ville jo slett ikke forråde ham, jeg ville presse ham til å utføre det oppdraget han hadde fått av Gud!
Kysset jeg angrer på
Men jeg skjønner nå at jeg ikke kan kontrollere hvordan historien blir fortalt. Alt blir forvridd slik at jeg blir satt i dårlig lys. Noen sier til og med at Satan fôr inn i meg. Men det er ikke så stor forskjell på meg og de andre. Peter har jo fornektet at han kjente Jesus – det gjorde aldri jeg!
Så, under årets påskemåltid, skar alt seg for meg. Det virket som Jesus hadde en forutanelse, ja mer enn det, faktisk kunnskap om hva jeg planla å gjøre. For mens vi spiste, sa han at en av oss skulle overlevere ham. Jeg vet ikke hva de andre skjønte, men jeg opplevde at Jesus så direkte på meg da han sa «Gjør det snart, det du skal gjøre.» Var det en oppfordring? For samtidig som han omtalte det som en trussel mot sitt liv, snakket han om sin død som et offer til forlatelse for synder. Betydde det at Jesus ikke ville gripe makten og at Guds rike ville komme gjennom døden?
På dette tidspunktet var det for seint for meg å snu; jeg måtte gjennomføre planen. Så jeg gikk fra påskemåltidet, inn i den mørke natta, for å finne overprestene sin vaktstyrke. Jesus hadde ofte tatt oss med til en hage ved Oljeberget, så jeg visste det var dit han og de andre ville gå. Derfor var det dit jeg viste vaktmennene.
Jeg hadde avtalt at skulle jeg kysse Jesus som tegn på hvem han var. Det er det jeg angrer mest på
— Judas Iskariot
Jeg hadde avtalt at skulle jeg kysse Jesus som tegn på hvem han var. Det er det jeg angrer mest på. Et kyss er jo et tegn på fellesskap mellom venner. Så da Jesus sa: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss,» skjønte jeg at jeg hadde forrådt vennskapet med ham.
Men nå var det for seint. Vaktmennene tok Jesus og førte ham til øversteprestens hus.
Er jeg skyldig i hans død?
Der kunne jeg ikke følge med. Jeg bare hørte at Jesus ikke gjorde motstand og at overprestene fant at han var skyldig til døden. Så sendte de ham til Pilatus, som dømte ham til å bli korsfestet.
Og Jesus gjorde ingen ting. I stedet for å påkalle alle Guds engler til å ta makten, tidde han bare stille. Guds Messias som jeg hadde håpet på, kom ikke.
Har jeg tatt fullstendig feil? Har jeg sendt Jesus, som jeg har fulgt og stolt på, inn i døden uten mening? Jeg har trodd at jeg overleverte Jesus til hans fiender for at han skulle vise sin makt. Men har jeg i stedet virkelig forrådt ham? Er jeg skyldig i hans død?
Jeg har gått til overprestene og bekjent min skyld, og jeg ga tilbake de 30 sølvpengene. De tok pengene, men ville ikke gi meg noen tilgivelse. Hva skal jeg gjøre nå? Nå er det bare mørkt.