Langfredag – en dag for protest

Langfredag minnes vi Kristus på korset, og dette året har det ufattelige skjedd. Det er igjen krig i Europa.

Under andre verdenskrig malte den jødiske kunstneren Marc Chagall flere bilder av korsfestelsen. Etter Krystallnattens brutale aksjoner mot tyske jøder og jødisk eiendom i november 1938, svarte han med Den hvite korsfestelsen.

Marc Chagall ble født i 1887 i Belarus, i en landsby nær grensen til Russland. I hjertet av det østlige Europa hadde det i flere hundre år vokst frem en betydelig jødisk befolkning og en frodig jødisk kultur. Men de ble også rammet av pogromer fra sine omgivelser, særlig ved påsketider da de ble angrepet som «Kristus-mordere». For jøder i Europa ble korset symbol for kirkens overgrep mot dem.

Jesus er ett med sitt folk

Med nesten usynlige bokstaver like over Jesu hode, gjengir Chagall den hebraisk-arameiske innskriften på korset: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Hans fremstilling gjør det tydelig at mannen på korset er jøde og ett med sitt folk. Jesus har et jødisk bønnesjal om hoftene, og rundt korset er det glimt av landsbyer og synagoger som blir ødelagt, og en tora-rull i flammer. Det var kunstnerens protest mot nazismens og århundrers angrep på hans og Jesu eget folk.

Midt under Holocaust maler Chagall et nytt bilde, Den gule korsfestelsen. Nå står verden i brann. Den engelske professor J.E. Patrick har pekt på at dette maleriet forsterker den korsfestedes identifikasjon med sitt folk. I tillegg til bønnekledet rundt lendene, har Jesus jødiske bønneremmer – tefillin – på venstre arm og som krone på hodet. Sin høyre arm strekker han ut mot en åpen tora-rull. En engel blåser i forløsningens trompet og lar et tent lys opplyse Jesus og tora-rullen. En stigebærer peker mot korset og skal ta Jesus ned.

Maleriets nedre del viser en mor med et barn i armene, i flukt på en eselrygg. Enten det er som barn og flyktning eller på korset, er Jesus ett med sitt folks lidelser. Til høyre for korset samler mange seg under hans utstrakte arm.

Et kirkelig oppgjør

Den skjellsettende økumeniske Emergency Conference on Antisemitism i Seelisberg i 1947 tok et tydelig oppgjør med den utbredte anklagen mot jødene som ansvarlige for korsfestelsen. Det var kun en liten gruppe i Jerusalem som krevde Jesu død, og den romerske landshøvdingen Pilatus var domsmann. Kristen tro er at det var for alle menneskers skyld Jesus døde på korset. Det samme har kirkemøter uttalt både før og etter Holocaust. Chagalls malerier bringer oss ett hakk dypere inn i korsets mysterium.

Kirkelig antijudaisme hadde tidlig skjøvet en kile inn mellom Jesus og hans folk. Gjennom århundrene er det blitt forkynt og talt om Jesus som «vår» og om «jødene» som hans motstandere og «Kristus-mordere». Da Krystallnattens redsler rammet jødene i Tyskland, kunne en tysk biskop oppildne til ugjerningene med sitater fra Martin Luthers antijødiske skrifter. Intet folk har gjennom historien lidd mer under kirkelig triumfalisme enn det jødiske, og det i Jesu navn. Må vi ikke bli anfektet og rystet?

[ «Hva har Bach og hans Johannespasjon med antijudaisme å gjøre? Alt» ]

Et større håp

Etter Holocaust var det mange som spurte: Hvor var Gud i det som skjedde? Vi må stille det samme spørsmål til kirkens tidligere forfølgelser, diskriminering og massakrer av jøder i tusentall. Hvor var Jesus? Den hvite korsfestelsen fra 1938 og Den gule korsfestelsen fra 1943 gjør at jeg ikke kan feste blikket på den korsfestede uten å se ham sammen med sitt folk, og jeg kan ikke forholde meg til hans folk uten å se dem sammen med ham. Ikke bare på korset den gang, men gjennom historien. Ikke bare som den korsfestede, men også som den oppstandne.

Da Jesus viste seg for disiplene første påskedag, fikk de se sårmerkene fra korset i hans hender og side. Som den oppstandne er han fortsatt den korsfestede og jødenes konge. Det endrer ikke bare blikket på korset, men også når jeg med sorg og forferdelse ser bakover på kirkens behandling av det jødiske folk. Det må samtidig føre til en ny respekt, verdsetting og kjærlighet til det folk Gud først utvalgte, Jesu eget folk.

Kirkelig antijudaisme hadde tidlig skjøvet en kile inn mellom Jesus og hans folk

—  Ole Christian Kvarme

Chagalls malerier åpner mine øyne for et lengre og bredere perspektiv. Det er som Israels Messias Jesus også bærer verdens synd og blir folkeslagenes frelser. Det ene ikke uten det andre, og det siste ikke uten det første. Det begynner i og med det jødiske folk og fortsetter med folkeslagene. På korset går Jesus inn i lidelsen og bærer med seg sitt folk og alle lidende for én dag å føre dem ut i den frihet som ligger bakenfor våre graver. Chagall formidler håpet med engelen som blåser i forløsningens basun og lyser opp den korsfestedes skikkelse og tora-rullen.

Krig i Europa, igjen

Denne langfredagen bærer vi Ukraina med oss i våre hjerter og bønner, i solidarisk holdning og handling, og i protest mot krigens voldsomme voldsutøvelse.

Det som nå skjer der, kan ikke sammenlignes med nazistenes dødsindustri under Holocaust. Den var unik i sin maskinmessige brutalitet for å tilintetgjøre det jødiske folk og minoriteter som «truet» den germanske rase. Men ikke siden andre verdenskrig har Europa opplevd slike redsler som utfolder seg i Ukraina. De går også bakenfor vår fatteevne, og vi rystes når ortodokse kirkeledere i Moskva står sammen med statsmakten og velsigner krigshandlingene på ukrainsk territorium.

Da russiske styrker angrep Kharkiv, ble Boris Romantschenko drept av en bombe som traff huset der han bodde. Han var 96 år gammel, en overlevende fra nazistenes dødsleirer for 77 år siden. Nok en gang blir jødiske samfunn desimert i det som én gang var hjertet i det jødiske Europa. Nok en gang er det krig på vårt kontinent, og byer legges i ruin, tusener er drept og millioner på flukt.

Chagalls malerier åpner mine øyne for et lengre og bredere perspektiv

—  Ole Christian Kvarme

Da invasjonen av Ukraina var et faktum, kom sjefrabbiner Yaakov Dov Bleich i Kyiv med en henstilling til jøder og kristne om å be bønnen i Salme 31 i Bibelen. David klager sin nød til Gud, at han er «som død, glemt av mennesker». Han protesterer mot fiendens overgrep og roper til Gud. Samtidig bæres salmen av tillit til Gud: «Mine tider er i din hånd, fri meg fra fiender som jager meg.»

Det er med et sitat fra denne salmen Jesus utånder på korset. Han roper med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Gjennom århundrene er denne bønnen bedt i synagogen, og i kirkens tidebønn er den med i bønnen før nattens hvile – eller uro. Denne langfredagen ber vi den sammen med jøder i mange land, med det ukrainske folk og alle som lider, i visshet om at Gud er hos dem, at den korsfestede jødenes konge er ett med dem.

Gud har ikke forlatt sitt folk

Langfredag er en dag for å gjøre opp med kirkens svik til den korsfestede og det folk som var og er hans folk. Det er en dag med protest på vegne av alle folk og grupper som har vært utsatt for kirkelig triumfalisme eller lider under militære eller andre maktovergrep.

På korset manifesterte Gud sin troskap mot det folk han først utvalgte, har bevart og fortsatt elsker. Det gjør at vi skal få tro at denne troskap også gjelder oss og alle folkeslag. Gud har ikke forlatt sitt folk, og det gir verden håp. Vi skal få leve i lyset fra jødenes konge på korset og hans oppstandelse.

Det er det paradoksale lyset som også møter oss i Chagalls malerier – lyset som mørket ikke kan beseire.

[ Rolv Nøtvik Jakobsen: «Det finst anti-jødiske haldningar i meir enn Bach» ]