Om profeter, plogjern og politikk

«De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, og ikke lenger læres opp til krig,» sa profetene Jesaja (2,4) og Mika (4,3). De så frem mot de dager når alle folk skal lære Guds veier å kjenne – veier som fører til fred.

Profetene deler drømmen med oss om at fred er Guds mål for menneskeheten. Drømmen er et kall og en pådriver til å arbeide for fred. Samtidig nærer den troen på at Gud til slutt fullender drømmen – gir oss den fulle fred.

Kanskje tenkte de på profetenes ord, de som sendte ut forslaget til en bønn norske menigheter kunne bruke etter at Russland invaderte Ukraina: «Gi verdens ledere visdom, mot og handlekraft til å avslutte krigshandlingene, redde menneskeliv og finne fredelige løsninger.» Men, hvem tenkte de på? Skulle president Zelenskyj, som nå utvilsomt er en av verdens ledere, avslutte forsvarshandlingene? Skulle vår bønn være at Ukrainas våpen bør smis om til jordbruksredskaper?

Eller er dette tiden for å lytte til profeten Joel? Da folket måtte forsvare seg, vendte han om på profetkollegenes ord: «La alle stridsmenn møte fram og dra ut. Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd!» (Joel 3,15) Jeg tror ikke han var uenig med sine kolleger om at Guds mål for menneskeheten er fred, men situasjonen krevde at noe annet.

Forsvarskrig er etisk legitimt

Russlands invasjon av Ukraina, det væpnede forsvar, våpenhjelp og internasjonale sanksjoner, viser at det er situasjoner der våpen ikke kan smis om til redskaper som brukes til å dyrke mat.

Den kristne kirke har tatt konsekvensen av dette og utviklet etiske normer som jeg håper Ukraina nå følger: Forsvarskrig er etisk legitimt. Den skal føres slik at den bare rammer angriperen. Forsvarskrigens mål er å gjenopprette freden. Det var imidlertid ingen fred rundt Ukraina før krigen startet. Russland, den angripende part, hadde allerede tatt seg inn på ukrainsk område i Donbas-regionen og på Krym. Hvis disse områdene etter krigens slutt skal ha en spesiell status i eller utenfor Ukraina, må det avgjøres i forhandlinger, ikke ved vold.

Kirken er Kristi legeme, derfor er en voldelig konflikt som denne sår i Kristi legeme

—  Trond Bakkevig

Jeg tror de fleste håpet at avslutningen av den kalde krig skulle etterfølges av en fredsordning i Europa der alle nasjoner kunne kjenne seg trygge. Til tross for dette ble ikke våpnene smidd til plogskjær og vingårdskniver. Likevel trodde jeg at europeiske nasjoner ønsket å innrette seg etter folkeretten og avtaler som sikrer freden på vårt kontinent.

Vi var mange som tok feil. Våpnene ble tatt i bruk da Russland invaderte en nasjon som ikke truet noen. Den ønsket selv å bestemme sin politiske og sikkerhetspolitiske tilknytning. I denne situasjonen er det mer aktuelt å lytte til profeten Joel enn til hans kolleger.

Våre etiske normer

Men, selv om vi lytter til profeten Joel, handler det også på realpolitikkens arena om etikk: Skal hvert land få velge sin egen sikkerhetspolitiske tilknytning, eller skal stormaktene bestemme? Russland vil bestemme Ukrainas politiske og sikkerhetspolitiske tilknytning. Noen, særlig amerikanske politikere omkring jernteppets fall, ga inntrykk av at russernes ønsker kunne oppfylles. Hverken Russland eller USA skal avgjøre om Norge eller Ukraina kan være medlem av NATO eller EU.

Når vi innfører sanksjoner og gir våpenstøtte til Ukraina, bør det likevel vekke til ettertanke at folk utenfor Europa kaller Vesten hyklersk. De mener at Vesten har invadert, støttet krig og godtatt okkupasjon: Afghanistan, Irak, luftkrig mot Libya, Jemen og Israels okkupasjon av Vestbredden og Øst-Jerusalem. Det er ikke mindre hyklersk når ukrainske flyktninger blir godt tatt imot, mens syrere og afghanere møter piggtrådgjerder.

Vi skal støtte Ukraina og ta imot flyktningene, men vi kan ikke ha en etisk norm for Europa og en annen for andre deler av verden.

[ Russiske Elena er den første som møter ukrainske flyktninger: – Opp til dem om de vil prate med meg ]

Et sår i Kristi legeme

Jeg er ikke sikker på at Russland vil avslutte krigen om Ukraina blir stående utenfor NATO eller EU. Når president Putin med støtte av patriark Kirill begrunner invasjonen, skinner det gjennom at målet er å gjenopprette det gamle Kyiv-riket, ledet fra Moskva – én nasjon med én ortodoks kirke. De regner knapt Ukraina verdighet som nasjon, og aksepterer ikke Den ukrainsk-ortodokse kirke som en selvstendig kirke. Av denne grunn utfordrer angrepet også troen på kirkens enhet.

I denne situasjonen er det mer aktuelt å lytte til profeten Joel enn til hans kolleger

—  Trond Bakkevig

Sammen med Den russisk-ortodokse kirke, bekjenner hele den kristne kirke troen på «en hellig, alminnelig kirke». Vi bekjenner ikke troen på en kirkeorganisasjon, men at den ene, universelle kirke består av alle som er døpt i Den treenige Guds navn.

Patriark Kirill, president Putin, den største del av Russland og Ukrainas befolkning er døpte. Kirken er Kristi legeme, derfor er en voldelig konflikt som denne sår i Kristi legeme. Såret i Kristi legeme helbredes ikke ved vold – hverken i Ukraina, Russland eller andre steder. Kirkens enhet gjenopprettes ved bønn og samtaler som leder til et forsonet mangfold. Økumenikk, arbeid for kirkens enhet et nødvendig fredsarbeid.

Guds mål

Profetene hadde ulikt budskap til ulike tider. Av det kan vi lære at etikk alltid handler om å møte virkeligheten slik den er. Hver søndag bekjenner vi kirkens enhet. Det er et kall til å møte volden på en slik måte at vi aldri mister Guds mål med menneskeheten av syne.

[ Tidligere Hillsong-pastor: «Den sosiale kontrollen i Hillsong er sterk» ]