Skadefryd som dyd

Men er skadefryd greit?

For meg er det lett å tenke at jeg bør søke bort fra skadefryd. Jeg bør ikke kjenne glede ved å se en krigshandling. Det kjennes riktigere, og tryggere, å kjenne på tristhet i møte med krigens tragedie, og å kjenne på frykt i møte med muligheten for at krigen kan eskalere.

Men ifølge Aristoteles er det ikke så klart at skadefryden alltid skal unngås. Slik han ser det, er det ingen del av repertoaret av følelser som alltid skal unngås, ei heller skadefryd.

Aristoteles om sinne

Aristoteles skriver, i andre bok av verket i Retorikk, om det som gjerne oversettes til norsk som sinne (orgê). Dette, forklarer han, er en lengsel etter gjengjeldelse mot den man mener at gjør urett. Lengsel etter gjengjeldelse er dermed, i henhold til Aristoteles’ forståelse, en essensiell del av hva sinne går ut på. Videre forstår han lengsel etter gjengjeldelse som en lengsel etter å se noen bli påført lidelse.

Sinne er i hovedsak en vond følelse. Aristoteles påpeker imidlertid at sinne aldri bare er vondt. Det er nemlig nytelsesfullt å se, eller å se for seg, at den som har gjort urett blir påført lidelse. Dermed er skadefryd, for Aristoteles, ikke bare en ekstrem form for sinne, men et uløselig aspekt ved hva sinne er.

Aristoteles vedgår at sinne, slik han forstår det, kan være farlig. Sinne, skriver han, kan gjøre oss ville, hindre oss fra å tenke langsiktig og få oss til å utsette oss selv og andre for risiko. Vi kan dermed ha for mye sinne. Imidlertid kan vi også, slik Aristoteles ser det, ha for lite sinne. Å ikke møte urett med sinne, skriver han, er en slaves handlingsmønster, et handlingsmønster der man bare må finne seg i det som skjer.

Aristoteles har gode poenger. Vi bør ikke legge oss til en vane som går ut på å undertrykke sinne og hevnlyst, for det vil passivisere oss i møte med urett. Slik Aristoteles ser det, bør målet være å bli sint i de tilfellene hvor sinne er rettferdiggjort, og i det omfanget som det er rettferdiggjort. Vi vil heller ikke klare å utrydde sinnet vårt helt. I noen tilfeller vil vi, som mennesker, være vitne til urett som vi anser som så grell at sinnet flommer opp i oss. Hvis vi aldri har øvd opp evnen vår til å navigere sinnet, vil vi da bli oversvømt og dratt av gårde, i stedet for å klare surfe på bølgen.

Noen ganger er det nok på sin plass å tillate seg, og å lære seg, å kjenne på en nytelse ved at den som gjør urett lider tap

—  Ole Martin Moen

Krig er mer enn tragedie

I én forstand er krigen i Ukraina en tragedie. Men den er ikke bare en tragedie, for den er ikke en ulykke, slik som det ville ha vært om lidelsen og døden var forårsaket av et voldsomt jordskjelv. En krig er styrt av intensjoner. Den er en villet handling, der noen vurderer det som greit å påføre ukrainere lidelsen og døden som de blir utsatt for.

Jeg er en av dem som – på lik linje med Martin Luther – ikke er overbevist om at vi mennesker har fri vilje. Jeg tror ikke egentlig at noen fortjener å lide, ei heller dem som starter en blodig krig. Derfor er det lett for meg å havne der at jeg tenker på krigen i Ukraina som en tragedie, og å tenke at vi bør søke å håndtere den med skadereduksjon for øyet.

Men det er farlig å tenke bare på skadereduksjon, for den som bare gjør det, blir mindre farlig å angripe. Det er langt farligere å gjøre urett mot noen som i så fall slår tilbake, uavhengig av om det å slå tilbake kan forventes å gi et godt utfall. De som blir sinte, er det farligere å legge seg ut med. Derfor kan de av oss som ønsker langsiktig skadereduksjon ha god grunn, i møte med aggresjon, til å ønske en reaksjon basert på sinne snarere en reaksjon basert på et forsøk på skadereduksjon.

[ Da sønnen i Ukraina ringte og fortalte om krigen, nektet faren å tro ham ]

Sinne mot Putin

Hvem bør sinnet rettes mot i den pågående krigen i Europa? Bør det rettes mot den russiske staten? Her har også Aristoteles en innsikt vi kan dra lærdom av. Han påpeker – fremdeles i andre bok av verket Retorikk – at vi lar oss bevege av sinne i møte med enkeltmennesker eller grupper av enkeltmennesker, men har vanskeligere for dette i møte med abstrakte størrelser.

En stat er en abstrakt størrelse. Jeg har i alle fall til gode å møte noen som har sett en stat.

Vi bør ikke legge oss til en vane som går ut på å undertrykke sinne og hevnlyst, for det vil passivisere oss i møte med urett

—  Ole Martin Moen

I den pågående krigen er det veldig tydelig hvem som er den sentrale aktøren. Det er, i første rekke, Vladimir Putin som har tatt valget om å gå til angrep. Derfor er helt på sin plass, fra et aristotelisk perspektiv, å føle sinne mot Putin, som menneske, og mot de andre menneskene som bidrar til at han får viljen sin. Vi bør ikke bare kjenne på tristhet eller frykt, men på en lengsel etter å se at lidelsen de påfører andre, blir ført tilbake på dem selv.

For meg føles det umiddelbart feil å gå inn i tankesett der jeg frydes ved tanken på at noen lider. Imidlertid er det viktig å jobbe med følelsene sine. Noen ganger er det nok på sin plass å tillate seg, og å lære seg, å kjenne på en nytelse ved at den som gjør urett lider tap. For skal vi tro Aristoteles, kan skadefryd – til rett tid og i rett omfang – være en dyd.

[ Tidligere Hillsong-pastor: «Den sosiale kontrollen i Hillsong er sterk» ]