Empati er ikke nok

Krig er grusomt. Hver dag opprøres vi av nye bilder, videoer og reportasjer fra Ukraina. Vi ser mennesker som flykter, som lider og som sørger. Empatien som mange av oss kjenner på, fører til engasjement og giverglede. Og det er bra.

Etter min mening er empati en av de flotteste egenskapene som mennesker er utstyrt med. Men empati alene sørger ikke for en holdbar etikk. Tenk bare på gleden som mange kjenner når rapporter slår fast at russerne lider store tap. Hvor er da medfølelsen for russiske soldater som mister livet og som sørger for dyp sorg i utallige familier?

Angrepskrig

For mange av oss oppfattes angrepskrig som noe helt annet enn voldelig motstand. Og faktum er at Russland angrep Ukraina. Nettopp derfor er det legitimt at ukrainske soldater – eller for dens saks skyld landets husmødre – forsøker å stanse russiske soldater. Med andre ord avhenger vår vurdering av krigen i Ukraina av synet på hvem som er ansvarlige for krigen. Og den vurderingen former igjen følelsene våre.

Derfor vil de som tror på Putins begrunnelse for krigen vurdere krigen annerledes. Disse er ikke uten videre mindre empatiske – ja, rett og slett ondere – enn andre. Men etikken deres er formet av et annet verdensbilde, i dette tilfellet et verdensbilde fullstappet med løgnaktig propaganda. Med andre ord sørger ikke medfølelse og empati for at vi automatisk står på godhetens side.

I tillegg opererer våre varme følelser sjelden alene. Ofte vil medfølelse med de som lider lede til hat overfor de som sørger for lidelse. I verste fall blir resultatet at uskyldige russere rammes av trakassering og hets.

Empati i sentrum

Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–78) var tidlig ute med å sette empatien i etikkens sentrum. Det som la grunnlaget for samfunnets felles moral, mente Rousseau, var menneskets evne til å kjenne medfølelse med andre. Våre etiske ideer og prinsipper betydde mindre.

Å tenke at etikk egentlig handler om empati er ikke uvanlig. Mye moderne, sekulær etikk synes å være inspirert av Rousseaus tankegang. Den kristne moralfilosofen Alasdair MacIntyre mener «emotivisme» er et passende begrep for den etiske argumentasjonen som preger dagens vestlige samfunn. Rett og galt avgjøres først og fremst av hva vi føler er «slemt» eller «snilt» overfor sårbare mennesker.

Med andre ord sørger ikke medfølelse og empati for at vi automatisk står på godhetens side

—  Espen Ottosen

Jeg tror MacIntyres analyse kan forklare hvorfor mye av samfunnsdebatten handler om hvilke grupper som er særlig sårbare – og derfor trenger vår empati. Er det asylsøkere, ufrivillige barnløse, transpersoner eller de med funksjonsnedsettelse? For mange er abort en rettighet fordi vi må imøtekomme fortvilte, gravide kvinner. Men er det opplagt at et foster ikke trenger medfølelse?

Poenget mitt er ikke at emotivismen er helt misforstått. Empati er viktig. Det er viktig at vi sammen forsøker å hindre all unødvendig lidelse. Men realiteten er at følelsene våre ikke alltid kan avklare hva som er «unødvendig». Derfor er ikke empati nok for å navigere rett.

Løgnene fra Moskva

De siste ukene har Putin påstått at angrepet på Ukraina slett ikke var uprovosert. Isteden hevdes det at invasjonen egentlig bare er en spesialoperasjon som skal stanse «narkomane nazister», hindre folkemord på russere, uskadeliggjøre utvikling av biologiske våpen og – ikke minst – stoppe vestlige lands trussel mot Russland. Selv den ortodokse kirkens overhode i Moskva, patriarken Kirill, sprer slike løgner.

Hadde Moskvas løgner faktisk vært sanne, måtte vi vurdert krigen noe annerledes. Derfor er fakta så viktig. Det betyr ikke at sannheten alltid er lett å avdekke når en krig pågår. Men generelt er seriøse medier langt mer pålitelige enn tilfeldige videoer på YouTube.

For russernes etikk er neppe helt annerledes enn vår

—  Espen Ottosen

I tillegg til fakta trenger vi etiske prinsipper. En del av disse tar vi nok ofte for gitt, som at angrepskrig er noe helt annet enn forsvarskrig. Det betyr ikke at de er uviktige. Tvert imot er etikken vår helt avhengig av holdbare prinsipper.

Enkelte har hevdet, også noen nordmenn, at de delene av Ukraina hvor en stor del av befolkningen er russere bør bli en del av Russland hvis flertallets ønsker det. Et slikt synspunkt strider imidlertid med et viktig prinsipp: Internasjonal folkerett fastslår at ingen stat kan bruke makt for å endre et annet lands grenser. Og faktum er at Russland har brukt rå militærmakt for blant annet å få kontroll over deler av Ukraina – som ved å annektere Krim.

Stanser informasjon

Få i Norge støtter Putins angrep på Ukraina. Heldigvis. En viktig årsak er de voldsomme ødeleggelsene og den massive lidelsen som nå rammer millioner av mennesker. Slike fakta gjør det åpenbart vanskelig å argumentere for at angrepet var nødvendig og at lidelsene veies opp av andre viktige hensyn.

Antagelig er det nettopp derfor Putin gjør sitt ytterste for å hindre at fakta om krigen – om alle de døde, om siviles lidelser og om de kolossale flyktningstrømmene – finner veien til den alminnelige russer. For russernes etikk er neppe helt annerledes enn vår. Problemet er at alminnelige russere avskjæres fra informasjon som vil skape medfølelse med ukrainere og forakt for Putins løgner.

[ Opprop: Kast den russisk-ortodokse kirken ut av Kirkenes verdensråd ]