Verdidebatt

Forsoning uten nordmenn?

KOMMISJONSARBEID: Oppgjøret med fornorskningspolitikken gir en unik mulighet for selvransakelse i det norske samfunnet. Men det krever at majoritetsnordmenn er del av prosessen.

Statens over hundreårige fornorskningspolitikk dyrket fram forestillinger om Norge som en monokulturell nasjon tuftet på ett folk. Det skapte kulturelle og politiske tyngdekrefter som aldri helt forsvant. Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner (Sannhets- og forsoningskommisjonen) angår derfor ikke bare minoritetene. Men hvordan få majoritetsbefolkningen med?

Sivilsamfunnet må på banen

Tore Johnsen, Førsteamanuensis
Kirkelig utdanningssenter nord - VID Tromsø

Styrken i et lands sivilsamfunn er avgjørende for om en sannhetskommisjon vil lykkes eller ikke, hevder ekspert på feltet, menneskerettsekspert Priscilla B. Hayner, i boka Unspeakable truths (2011). Norge er neppe et unntak. Så hva kan og vil sivilsamfunnsaktørene bidra med?

Kun et drøyt et år gjenstår før Sannhets- og forsoningskommisjonens sluttrapport om fornorskningspolitikken, dens langtidsvirkninger og videre forsoningstiltak leveres til Stortinget (1. juni 2023). Mye står nå på spill. Hva vil kommisjonen vektlegge? Hvordan vil Stortinget ta imot forslagene til oppfølgingstiltak? Hvordan vil samfunnsaktørene i sin tur følge opp?

Sivilsamfunnet i Norge – det vil si frivillige organisasjoner, kirker og livssynssamfunn, kunstnere, media, forskersamfunnet – er alle med på å påvirke svaret på dette. Ved det de gjør, og ved det de ikke gjør.

Handlingsrommene er mange

Forskerne van der Merwe og Schkolne (2017) beskriver en rekke roller som sivilsamfunnsaktørene kan innta i sannhetskommisjonsprosesser: mobilisere for etablering av en kommisjon, drive påvirkningsarbeid eller være vakthund underveis, gi legitimitet til prosessen, bygge forståelse i samfunnet, levere bidrag til eller bistå kommisjonen, fremme forsoningsarbeid på ulike nivå, skape rom for sannhetsdeling og minnekultur. Mulighetene er mange.

Det ideelle er altså ikke at Kommisjonen først får jobbe i fred, så får samfunnssamtalen komme etterpå. Mye av «samtalen etterpå» kommer antakelig ikke i gang uten at det er lagt et grunnlag underveis. Det er derfor behov for å gå fra en snever til en vid forståelse av «sannhets- og forsoningskommisjonsprosess» som synliggjør samfunnsaktørenes rolle i prosessen.

Ingen står utenfor fortellingen

Et bredere eierskap til sannhets- og forsoningsprosessen krever en mentalitetsendring – nye måter å se sammenhenger på. Fornorskningspolitikken handlet ikke bare om samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Den sprang ut av norske selvforståelser – selvforståelser som skapte rom for urett, og formet kulturelle og politiske tyngdekrefter som aldri helt forsvant.

Fornorskningspolitikken handlet ikke bare om samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Den sprang ut av norske selvforståelser

Selv om alle i Norge er innvevd i strukturelle forhold knyttet til dette, kan kategoriene som tematikken møtes med hindre folk i å se det. I antologien Trading Justice for Peace? (2021) skriver Verwoerd at det ensidige fokuset på «ofre» og «gjerningspersoner» i Sør-Afrikas kommisjonsprosess hindret majoriteten av hvite sørafrikanere i å se seg selv som delaktige. Men apartheid ble også opprettholdt av personer som inntok andre roller, hevder han: «begunstigede» som tjente på systemet, og «tilskuerne» som lot ting skje. Forsoning som vil skape endring, trenger kategorier som gjør majoritetsbefolkningen til del av fortellingen.

Dette har relevans for prosessen som pågår i Norge. Fornorskningspolitikken tok kontroll over både kulturelle og materielle verdier på måter som gjorde hele det norske samfunnet til «begunstiget». Ingen står utenfor den fortellingen.

Sannhets- og forsoningskommisjonsprosessen kan peke Norge mot et mer humant sivilisasjonsprosjekt, og oppgjøret med fornorskningspolitikken representerer en unik mulighet for sunn selvransakelse som flere samfunnsområder kan nyte godt av. Men det krever at majoritetsnordmenn er del av prosessen.

Sivilsamfunnet må bidra

Så hvor langt har det norske majoritetssamfunnet kommet i oppgjøret med fornorskningen, og hva betyr det for mellomfolkelig forsoning i Norge? Hva er kirkens, sivilsamfunnets og forskningens ansvar og bidrag? Og hva kan vi lære av kanadiske, sørafrikanske og nordiske erfaringer?

Disse spørsmålene er utgangspunkt for en stor fag- og forskningskonferanse i Oslo 4.–5. mai kalt «Forsoning uten majoritetsbefolkning?». Den norske kirke og VID Tromsø er arrangører, og en rekke andre sivilsamfunnsaktører og forskningsmiljøer bidrar.

Det neste året er det behov for mange slike dialogarenaer, på ulike nivåer, for å styrke kompetanse og samhandlingskapasitet i det norske sivilsamfunnet. Styrken i et lands sivilsamfunn kan avgjøre om en sannhetskommisjon vil lykkes eller ikke.

Mer fra: Verdidebatt