Verdidebatt

Patriark Kirills moralske kollaps

DEN RUSSISK-ORTODOKSE KIRKE: Patriark Kirill har vist oss at menneskelig lidelse ikke er noe han prioriterer. Han er ikke rede til å forsvare sin flokk.

Sergei Chapnin er en russisk ortodoks kristen, religionsviter og redaktør. Han var tidligere redaktør for Moskva-patriarkatets pressekontor. I 2015 fikk han sparken av patriark Kirill. Chapnin hevder at årsaken til oppsigelsen var at han har kritisert ledelsen i Den russisk-ortodokse kirke for dens nære forhold til det russiske regimet.

***

Det er tungt å snakke. Det er tungt å tenke. Det er veldig tungt å be. Det er et sjokk. Og det er skremmende å innse at jeg tok feil da jeg trodde det ikke ville bli krig.

Sergei Chapnin

Nei, jeg trodde det ikke i det hele tatt. Jeg trodde alt pratet om krig bare ville forbli prat, skrekkhistorier som voksne ikke tror på. De fleste av vennene mine trodde det heller ikke.

Kremls to kriger

Torsdag morgen våknet vi til en annerledes verden. I denne nye verdenen utkjemper Kreml to kriger samtidig: De har innledet en storstilt krig mot Ukraina og viderefører en krig mot Russland. Konsekvensene av disse krigene vil bli voldsomme for folket i begge land. Der aggresjonen mot Ukraina er en åpen krig, med bombing, tropper inne på en uavhengig stats territorium, og militære og sivile tap, er Kremls krig mot Russland mindre åpenbar.

Arrestasjoner, politiske attentater, rettssaker som er rene farser, tortur av fanger, undertrykking av uavhengig media, press på advokater og borgerrettsaktivister – alt dette virker ikke sammenlignbart med åpent, væpnet angrep, men likevel er det en krig Kreml utkjemper både hardt og konsekvent mot folket sitt.

Bare 24. februar, den dagen russiske tropper krysset den ukrainske grensen, ble 1700 mennesker anholdt i ulike russiske byer. Nesten alle av disse vil bli dømt i «lomme-rettene» til Putins Russland. Kreml likte ikke at russiske borgere våget å fordømme krigen med Ukraina.

Kirills moralske kollaps

Kan Den ortodokse kirkes stemme nå høres i de stridende landene? Patriark Kirill av Moskva og hele Russland har uttalt seg to ganger den siste tiden.

Om kvelden den 23. februar, da angrepet tok til, og Russland markerte den gamle sovjetiske Røde hær-dagen (omdøpt til Fedrelandets forsvarer-dagen i 1993), la patriarken ned en krans ved graven til den ukjente soldat like ved Kremls murer og holdt en uventet lang tale. Først understreket han at «vi lever i fredstid, men vi vet at i fredstid finnes det også trusler». Åtte år med ulmende krig i Donbas, der tusenvis av soldater og sivile har dødd på begge sider – og mange av disse var medlemmer av kirken han er overhode for – betyr altså ingenting for patriarken.

Patriarkens uttalelse er et typisk eksempel på en propagandatekst som bevisst bruker runde formuleringer og unnviker sakens kjerne

—  Sergei Chapnin

Og så: «Det finnes dessverre trusler også i denne stund – alle kjenner til hva som foregår på vårt fedrelands grenser.» Fedrelandets grenser er altså Russlands «hellige grenser» – som må beskyttes – mens grensene til andre land, der han også har status som patriark, ikke betyr like mye for ham.

Mindre enn 24 timer etter at disse ordene falt, beordret Russlands president Vladimir Putin et angrep på Ukraina.

Patriark Kirill forble taus hele dagen, til langt ut på kvelden, og denne tausheten var et veltalende vitnesbyrd om hans moralske kollaps. Ja, han utstedte senere en erklæring, men ordene var så vage at det var tydelig at han ikke ønsket å evaluere hva som skjedde, men at han først og fremst ønsket å unngå å vurdere situasjonen. Og i hver setning ligger det en frykt for sannheten, en uvilje til å innrømme den.

En typisk propagandatekst

Patriarkens uttalelse er et typisk eksempel på en propagandatekst som bevisst bruker runde formuleringer og unnviker sakens kjerne. Her er de viktigste punktene:

1) «Det er med dyp og inderlig smerte jeg ser lidelsen mennesker opplever på grunn av det som nå skjer.» For en mann som ønsker å tale sannheten, er det ikke vanskelig å finne de rette ordene: «aggresjon», «krig», «Russlands angrep på Ukraina», «rakettangrep på et naboland». Men patriarken holder seg til ullen ordbruk og snakker om «det som nå skjer».

Russland har angrepet, og Ukraina forsvarer seg. Å slå dette sammen i frasen «alle parter i konflikten», er umoralsk

—  Sergei Chapnin

2) «Jeg oppfordrer alle parter i konflikten til å gjøre alt i sin makt for å unngå sivile tap.» Igjen: Alt er klart og tydelig ved denne situasjonen: Russland har angrepet, og Ukraina forsvarer seg. Å slå dette sammen i frasen «alle parter i konflikten», er umoralsk.

3) Og så: «for å unngå sivile tap». Hva om de som tilhører militæret dør, da – er ikke det så farlig for patriarken? Er det det som kalles «profesjonell risiko»? Er han selv villig til å holde begravelsen for de døde soldatene og forklare konene og mødrene deres hva de døde for – både ukrainerne og russerne?

I denne konteksten virker oppfordringen om å «be en dyp, inderlig bønn om at freden må bli gjenopprettet snarest mulig» som en magisk besvergelse, eller i beste fall en tom formalitet.

En gjentakelse av Kains synd

Bare én kirkefyrste fra Moskvas patriarkat har hatt motet til å kalle en spade for en spade. I skarp kontrast til patriarkens tåketale, sa metropolitt Onufrij av Kyiv og hele Ukraina og leder for Den ukrainske ortodokse kirke under Moskva-patriarkatet:

«Trøbbel har nådd oss. Russland har beklageligvis innledet et militært angrep mot Ukraina, og i denne skjebnesvangre tiden vil jeg oppfordre dere til ikke å få panikk, til å være modige, og til å vise kjærlighet for hjemlandet deres og for hverandre. Jeg ber dere innstendig først og fremst om å intensivere botferdig bønn for Ukraina, for vår hær og for vårt folk, om å glemme innbyrdes krangler og misforståelser, og samles i kjærlighet til Gud og hjemlandet vårt.

I denne tragiske stunden sender vi særlig vår kjærlighet og støtte til våre soldater som vokter og beskytter og forsvarer vårt land og vårt folk. Må Gud velsigne og beskytte dem! Vi fastholder Ukrainas suverenitet og integritet, og henvender oss til Russlands president med bønn om en umiddelbar slutt på denne krigen mellom brødre.»

Bare én kirkefyrste fra Moskvas patriarkat har hatt motet til å kalle en spade for en spade

—  Sergei Chapnin

Metropolitt Onufrij appell kom så tidlig som midt på dagen den 24. februar, lenge før patriark Kirills respons. Og det er verdt å merke seg at metropolitt Onufriy refererer til Kain: «Både det ukrainske og det russiske folket kom ut av Dneprs døpefont, og krigen mellom disse folkene er en gjentakelse av Kains synd, han som drepte sin egen bror av misunnelse. En slik krig kan ikke rettferdiggjøres overfor verken Gud eller mennesker.»

Onufrij erkjenner slektskapet mellom det ukrainske og det russiske folket, og feller en nådeløs dom over Russlands handlinger når han sammenligner det med Kain og slik tar opp spørsmålet om moralsk ansvar for de begåtte handlingene.

Ideologisk rolle fra Kreml

For flere år siden bemerket den russisk-ortodokse metropolitten Hilarion Alfejev følgende i en av sine hyllester til patriark Kirill: «Hovedanliggendet til patriarken når han snakker om kirkens tjeneste, dens oppdrag i verden, er at kirken er kalt til å proklamere Guds sannhet.» Godt sagt, ikke sant? Men i dag bør vi spørre uten omsvøp: Hva skjer når kirken, i kraft av sitt overhode, mister denne profetiske gaven?

Tilgi mitt naive spørsmål: Hvem trenger en slik patriark?

—  Sergei Chapnin

Her bør vi imidlertid ikke lenger bruke nåtidsformen, men fortidsformen. Det er temmelig klart hva som har opptatt kirkefyrstene i Russland, og fremfor alt patriarken selv, de siste årene. Det handler om å oppfylle en ideologisk rolle fra Kreml i et samarbeid med myndighetene, å fullstendig ignorere evangelienes bud og erstatte dem med «tradisjonelle verdier» som er enklere å bruke til å manipulere folket med.

Tapet av gaven med å proklamere sannheten, fører til splittelse. Når flokken merker hykleriet fra kirkens autoriteter, oppretter de et skille – noen ganger intuitivt, noen ganger bevisst – mellom den offisielle kirken ledet av patriarken, og autentisk kirkelig liv, med det lokale menighetslivet i sentrum. Det er imidlertid i økende grad klart at den offisielle kirken er en byrde, en tung og meningsløs byrde på det levende fellesskapet.

Bør vende patriarken ryggen

Et annet skille er geografisk, eller rettere sagt geopolitisk. Hvis den offisielle kirken nekter å anerkjenne krigen i Donbas som en realitet og er villig til å ofre liv på den såkalte russiske verdens alter, er et kirkelig skille mellom Russland og Ukraina nært forestående.

Hvis den russiske verden virkelig var en myk makt i stedet for en keiserlig knortekjepp, ville Den ukrainske kirkes fortsatte eksistens som del av Moskvas patriarkat vært mulig. Men hvis de som kjemper for frihet og tar avstand til Moskvas keiserlige voldshandlinger, uten skrupler blir kalt «nazister» av statlig propaganda, og patriarken forblir taus, bør man vende denne patriarken ryggen.

I dag er det overmåte klart: Patriark Kirill er ikke rede til å forsvare sin flokk – verken Ukrainas eller Russlands folk – mot Putins aggressive regime. Menneskelig lidelse er ikke noe han prioriterer. Patriarkens lefling med dem som sitter ved makten, bevares bare i historiebøkene.

Tilgi mitt naive spørsmål: Hvem trenger en slik patriark?

Innlegget sto først på trykk hos Public Orthodoxy og er oversatt til norsk av Andreas Kristiansen.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt