Faste er å feste blikket

Fastelavn med boller og krem, med sanitetskvinnenes bjørkeris og pressebilder fra frodige karnevalsfester i Brasil har vi et forhold til. Dette er en del av vår årssyklus og vår kulturs kjennetegn.

Men fastetiden som noen annerledes, uker før påske – hvor vi anbefaler forsakelse og forpliktelse – virker mer pussig, fremmed og kanskje sært. Men er det nå det?

En indre fornyelse

De fleste er enige om at det er sunt for kroppen med noen ukers renselse. Det er godt for evnen til takknemlighet å skjerpe oss på at livets gaver ikke er en selvfølge. Det er nødvendig for frihetsopplevelsen å bli mer bevisste på hva vi er bundet til. Det er avgjørende for fellesskapene våre å endre blikkretning fra smarttelefoner eller egne agendaer til levende ansikt.

I henhold til kirkelig tradisjon varer fastetiden i førti dager. I år fra askeonsdag i uke 9, som er i dag, og frem til påske i uke 15, til minne om Jesu førti dagers faste i ørkenen. I denne tiden legger kirken særlig vekt på å holde frem tre bibelske barmhjertighetsgjerninger: faste, bønn og almisser.

I religiøs tradisjon handler faste om en bevisstgjørende renselsesprosess, med redusert inntak av mat og drikke, av kjøtt og alkohol og av syns- og hørselsinntrykk, slik at man kan fokusere på bønn, stillhet og hva som er viktigst i livet. Men siden dette fasteperspektivet med reduksjon av mat og drikke nå er mildnet, blir det desto viktigere å fastholde bønn, fordypning, stillhet og almisser – som betyr å vise solidaritet og barmhjertighet mot alle som lider og dele av vår overflod.

Poenget er at de ytre gjerninger skal fremme en indre fornyelse og et liv som er til beste både for oss selv og andre.

Ikke tyngende askese

Utgangspunktet for denne tiden var opprinnelig en forberedelsestid for dem som skulle døpes påskenatt, med vannet og lyset og livet som viktige tema. Fastetiden var sånn sett en alvorlig og ettertenksom periode i kirkeåret, med fordypning og selvransakelse. Målet var å følge etter Jesus på hans vei til Jerusalem og å gjøre som ham: gi avkall på vårt eget og ta korset opp, på vei mot oppstandelse og seier over dødskreftene i verden påskedag.

Av en eller annen grunn har mange av oss dessverre fått ødelagt forholdet til fasten. Kanskje skyldes det at vi vil være i fred med vår makelighet?

—  Per Arne Dahl

Hva er da fastetidens eksistensielle tilnærming til oss i 2022? Kanskje at vi flytter oppmerksomheten fra oss selv til hverandre, fra oss selv til andre menneskers skjebne. Fastetidens frukt skal ikke primært handle om velvære, og at vi som har det brukbart skal få det enda bedre, men at vi i større grad evner å møte hverandres sårbarhet og smertelige livssituasjon. Derfor er det ikke overraskende at faste er viktig i de fleste store verdensreligioner, og også i moderne retninger for åndelig og kroppslig utvikling. Fastetiden er for de fleste en forberedelsestid før en deltar i de hellige høytidene.

Av en eller annen grunn, har mange av oss dessverre fått ødelagt forholdet til fasten. Kanskje skyldes det at vi vil være i fred med vår makelighet? Kanskje skyldes det forestillinger om faste som menneskets strev, forsakelse og nødvendige selvplaging for å tilfredsstille en streng Gud i himmelen. Men faste er ikke tyngende askese. Faste er åndelig bevisstgjøring om en Gud som har gått veien for alle sårede og krenkede.

Mer mening, mer mot

Men faste er også en eksistensiell bevisstgjøring, hvor vi utfordres til å feste grepet om livet vårt så vi kan feste blikket på andre og bli solidariske mennesker. Livskvalitet kommer ikke av seg selv, men forsvinner helt av seg selv med mindre vi gjør noe for å forhindre det. Livskvalitet handler ikke om å være seg selv nok, men om å være noe for andre. Når vi i fastetiden sier: «Less is more», mindre er mer, er det ikke for å bli jålete minimalister, men for å få mer plass til det sant menneskelige i forhold til medmennesker som fortjener å bli sett, hørt og elsket.

Faste er å slutte å telle antall flyktninger som banker på vår dør og begynne å tro på gjestfrihetens kraft og mulighet

—  Per Arne Dahl

Det er ikke mer lykke vi trenger, men mer mening og mer mot. Utgangspunktet for den kristne tro er at vi lar oss finne av Gud og søker hans vilje. Faste er å bidra til å gi andre mennesker frihet. Faste er å se andre enn seg selv, slik profeten Jesaja snakker om det til et folk som er bortført til Babylon fordi de sviktet andre og var fanget av sine egne behov: «Dette er fasten jeg har valgt», sier Herren: «Å løse urettferdige lenker, sette undertrykte fri, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham. Du skal ikke snu ryggen til dine egne. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden».

Faste er å slutte å telle antall flyktninger som banker på vår dør, og begynne å tro på gjestfrihetens kraft og mulighet. Dypest sett er vi alle flyktninger og gjester i verden på leting etter hjem, anerkjennelse og tilhørighet.

[ Espen Ottosen: «Mange kristne innser ikke hvor ukristelige de nye ideene om kjønn og seksualitet er»  ]

Faste er å feste blikket

Vi er alle sårbare og merkes av livet. Derfor trenger vi noen å dele livet med, slik ordtaket fra Telemark bekrefter det: «Del sorgi halv. Del gleda dobbel». Faste er å feste blikket på den andres sårbarhet. I kristen tradisjon er faste sånn sett også å rette blikket mot påskens mysterium; at Gud er en Gud med sårmerker. «Ved Hans sår får vi legedom.»

Men faste er også å feste blikket på vår klode og vår sårbare verden. Vi vet at vi dypest sett ikke har noe valg hvis vi vil overleve. Verden har ikke nok ressurser for vår grådighet, men den har nok til å dekke alles behov, hvis vi deler. Det handler altså om et måtehold til livets pris. Det er derfor bra om fasten gir oss selv gode frukter, men enda bedre om det blir en faste til andres beste, til miljøets beste og til verdens beste! Ved å bryte et selvfølgelig og dagligdags livsmønster kan et nei bli et ja. Forsakelse kan bli berikelse. Mindre kan bli mer.

Faste er å feste blikket på den andres sårbarhet

—  Per Arne Dahl

Fasten kan dermed bli en ny besinnelse på å ta den nødvendige fighten med den materielle umetteligheten som har preget oss altfor lenge, slik en livstruende pandemi stanset oss for to år siden og gjorde oss hjelpeløse, redde og ansvarlige på en ny måte.

Vi har vasket hender, knyttet hender med og mot politiske ledere, og mange har foldet hender.

Den ufrivillige fasten

Men opplevelsen av denne ufrivillige fasten har vært forskjellig både sosialt, økonomisk, tidsmessig og når det gjelder livsopplevelse. Mange ble opptatt av hvordan vi kunne bruke pandemien til en kursendring. Noen opplevde positive gevinster av tid, fellesskap og enkelhet, mens andre fikk mer av klaustrofobiske og innsnevrende erfaringer med vond ensomhet. Og vi må ikke glemme den betydelig gruppen som har opplevd økonomiske bekymringer med påfølgende angst og depresjoner.

Det meldte seg plutselig en faste som satte festen på vent, en høyst ufrivillige faste med avstand, avhold, kortreiste gleder og mindre forbruk. I et intervju i NRK i april 2020 ble jeg spurt av en journalist: «Når er det mulig å komme tilbake til det normale?» Og jeg svarte: «Vi skal kanskje ikke tilbake til det som var, men la oss stanse og gi oss selv og hverandre en ny start.» Kanskje heller få erfare at en påtvungen faste kan gi mulighet for en ny besinnelse og nullstilling, ja gi oss en rystelseserfaring til noe som kan bli avgjørende viktig og vitalt.

Vi trenger å komme til sans og samling noen og enhver av oss

—  Per Arne Dahl

Jeg har til gode å oppleve mennesker som ikke endrer tenkning eller livsstil på en eller annen måte gjennom alvorlig sykdom eller livstruende erfaringer. Det blir så uendelig mye klarere hva som er viktig når livsløpet blir kortere. I denne nyorienteringen blir vi ikke bare minnet på det vi må forsake, men også om fruktene av en ny, skjerpet oppmerksomhet. Livet blir alvorlig og dyrebart på en ny måte. Vi tar kampen mot selvfølgelighetens tyranni og utakknemlighetens melankoli, og opplever en ny klarhet og sikt.

Dermed kan vi bruke fastetiden til å øve oss på å skjelne mellom våre nødvendige behov og det umettelige, evige begjæret etter mer. Vi kan bruke fastetiden til å slå av smarttelefonen ved måltider og dermed slå på tilstedeværelse, nærvær og en ny medmenneskelighet. Vi trenger å komme til sans og samling alle og enhver av oss.

[ «Exvangelicals» har blitt en bevegelse. Nå treffer de millionvis på TikTok med utbryterhistorier ]

Fastetidens ja og nei

Uten kjærlighetens blikk forkommer vi, husker jeg Anne Grete Preus sang på en håpsgudstjeneste i Trefoldighetskirken:

Jeg har krøpet langs bakken og lett med lys og lykte

Jeg har fulgt i dens fotspor, risikert liv og rykte

Jeg har forsøkt å kjøpe den

Lett i hvert ansikt jeg har møtt

Men jeg fanget den ikke

Kjærligheten er et sted å feste blikket

Fastetidens ja er å feste blikket mot Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske, ja vår eneste Gud med sårmerker. «Derfor, når vi har en så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus». (Hebr 12:1-2).

Fastetidens nødvendige nei for å kunne erfare et oppriktig ja, blir eksistensielt avgjørende for oss selv og våre fellesskap. Hvis ikke vi styrer synsinntrykkene, styrer de oss. Nå er vi i ferd med å mette våre øyne med så mange uvesentlige glimt at vårt fastehåp er å sette synet på diett, så vi kan få øye på det avgjørende viktige.

Mindre kan bli mer!

Lenge før koronapandemien sukket Ole Paus: «Vi har alt, og det er også alt vi har». Fastetiden de nærmeste ukene kan lære oss å skjelne mellom våre nødvendige behov og det evige begjæret etter mer. Vi trenger nullstilling og en betydningsfull reset. Ved å bryte et selvfølgelig og dagligdags livsmønster kan våre nei bli til et nytt ja. Forsakelse kan bli en berikelse. Mindre kan bli mer! Faste og eksistens er dermed to alen av samme stykke.

Fasten forbyr motløs resignasjon og å være seg selv nok, og inviterer isteden til en håpefull resignering av livet vårt til eget og andres beste, slik den svenske religiøse mystiker og fredsdiplomat, Dag Hammarskjøld, presist satte ord på det før han døde i flyulykken i Afrika 18. september 1961: «Hvis jeg får fortsette: fastere, enklere, saktere, varmere».

Det er faste og eksistens. Det er også å følge etter den lidende Kristus på vei mot Jerusalem. Og nå utfordres vår etterfølgelse og gjestfrihet mer enn noen gang, i det nye og sårede Europa. Kyrie Eleison!

[ Dei siste to åra har «Mossa» (97) trossa naturen sin ]