Verdidebatt

De norske Putin-klakørene

KRIG I ERUROPA: En utbredt påstand i norsk debatt er at Putins motivasjon egentlig dreier seg om russiske sikkerhetsgarantier, og at USA og NATO har underminert disse. Slik formidler sentrale debattanter Putins propaganda.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I 2004 fikk jeg gleden av å tilbringe de siste dagene av det året i Ukraina. Det som førte meg til landet, var det folkelige opprøret som fulgte i kjølvannet av valgjuks fra daværende president Viktor Janukovitsj. Det folkelige presset resulterte i nyvalg 26. desember 2004. Den ukrainske studentbevegelsen anmodet den europeiske studentbevegelse om å sende observatører til landet. Fra Norge fikk jeg og 17 andre muligheten til å være valgobservatør i det som skulle bli kjent som «oransjerevolusjonen».

Eirik Løkke

Nyvalget endte med klar seier til Viktor Jusjtsjenko, hvoretter Ukraina tok et langt steg i demokratisk retning. Dette likte Putin dårlig. Allerede høsten 2004 hadde han gratulert Janukovitsj med valget og advart Vesten mot «å blande seg inn i Ukraina» ved å underminere valgresultatet i landet, selv om valgjukset var åpenbart for alle – ikke ulikt det som har skjedd i de russiske «valgene».

Putins advarsler mot å blande seg inn i nabolandet gjaldt åpenbart ikke ham selv; da Putin ikke lyktes med å presse frem en seier for sin egen marionettekandidat, prøvde han like godt å forgifte motkandidaten. Det er sikkert mange som husker hvordan Jusjtsjenkos vansirede ansikt ble symbolet på oransjerevolusjonen.

Da Putin fikk panikk

Revolusjoner holder sjelden hva de lover, men Jusjtsjenko utviste et tydelig demokratisk sinnelag, og da han tapte valget mot nettopp Janukovitsj, gratulerte han motstanderen og gikk av. Putin fikk på nytt en autoritær marionett i Kyiv. Men den økende korrupsjonen under Janukovitsj forårsaket et nytt folkelig opprør i 2013-2014: Euro-Maidan.

Og nå fikk Putin virkelig panikk.

Janukovitsj var i ferd med å miste grepet, og Ukraina orienterte seg vestover gjennom en ny demokratisk revolusjon. Og demokratiske revolusjoner kan fort få en dominoeffekt. Et velfungerende og demokratisk Ukraina var og er en presserende fare for Putin-regimet. Nettopp derfor begynte Putin umiddelbart å destabilisere Ukraina gjennom å okkupere Krim-halvøya, samt føre krig i Øst-Ukraina.

Denne bakgrunnen er særs relevant for å forstå Putins politikk. Men dersom du følger norsk debatt, er det ikke alltid at denne type kontekst blir formidlet. Tvert imot bidrar sentrale aktører til å tåkelegge heller enn å oppklare.

De norske Putin-klakørene

En utbredt påstand i norsk debatt er at Putins motivasjon egentlig dreier seg om russiske sikkerhetsgarantier, og at USA/NATO har underminert disse ved stadig å utvide NATOs østgrense. Oberstløytnant Tormod Heier og NUPI-forsker Julie Wilhelmsen er to av de mest sentrale formidlerne av denne påstanden. De har sågar fungert som Putin-klakører ved å uttrykke forståelse for at det er USA og NATO som har ekspandert, og derigjennom truet Russland. Spør man øst-europeere, især Baltikum, er svaret annerledes; det er selvstendige stater som på eget grunnlag har ønsket å bli medlemmer av NATO.

Fiskaa, i likhet med Heier og Willhelmsen, formidler Putins propaganda som om den var sannsynlig eller legitim

—  Eirik Løkke

Dette har tydeligvis irritert Julie Wilhelmsen. I intervju med VG (14. januar) og NRK (Debatten 18. januar) har hun uttalt at NATO er overraskende ensporet i prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett. NUPI-forskeren har videre uttrykt bekymring for retorikken «på begge sider». Den samme bekymringen har Heier delt ved å beskylde vestlige land for å hausse opp krigsfrykten. SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa har også uttrykt forståelse for Putins sikkerhetsbekymringer. I Klassekampen (17. januar) mente hun at Russland av historiske grunner har grunn til å frykte invasjon:

«Sett frå stormakta si side er nabolandet eit potensielt oppmarsjområde for fiendtlege styrkar. Russland har historiske erfaringar med angrep frå vest via Ukraina, seinast under andre verdskrig. Tanken om at det kan skje igjen, har ikkje blitt mindre aktuell etter dei siste tiåras utviding av USA si interessesfære i Europa, stadig lenger austover».

Fiskaa, i likhet med Heier og Willhelmsen, formidler Putins propaganda som om den var sannsynlig eller legitim. Men Putin og Russland har ingen grunn til å frykte NATO militært. Putin vet utmerket godt at europeiske politikere i liten grad er interessert i å innlede noen militære eventyr mot Russland. Som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen påpekte i en kronikk i Minerva (8. august 2016), fremstår en slik frykt som nærmest absurd. Hvor mange tror at tyskerne, som knapt bruker penger på militæret, nå skulle gå inn for å revansjere operasjon barbarossa? Og er det noen som tror at Frankrike drømmer om å lykkes der Napoleon mislyktes?

Frykten for demokratiet

Riktignok er konspirasjonsteorier utbredte i Russland. Men selvsagt vet Putin utmerket godt at NATO og Vesten ikke utgjør noen militær trussel mot Russland. Det er likefullt riktig at Putin frykter Vesten – nærmere bestemt vestlige verdier; ideen om at det finnes et demokratisk alternativ. At Russland, for å bruke Abraham Lincolns ord om «government of the people, by the people, for the people», også manifesterer seg i Russland.

Putins handlinger i Ukraina kan dermed best forstås som en krig mot selve ideen om demokrati. Og det bringer meg tilbake til Putins panikk over Euro-Maidan-opprøret; et demokratisk og vestlig orientert Ukraina vil kunne inspirere et folkelig opprør på Den røde plass. Det var av samme grunn at Putin bidro for å hjelpe diktatorene i Hviterussland og Kasakhstan, ettersom en demokratisk dominoeffekt er det Putin-regimet frykter mest.

Putins handlinger i Ukraina kan dermed best forstås som en krig mot selve ideen om demokrati

—  Eirik Løkke

Det er lite trolig at noen form for diplomati kunne stoppet Putins opptrapping og militære angrep. Det eneste som antagelig ville ha effekt, var å sende inn enorme mengder moderne våpen til Ukraina, slik at terskelen for å angripe landet ble betydelig større. Årsaken til at Ukraina er under angrep fra Russland, er ikke at Putin frykter NATO, men at han frykter demokratiet. I så måte er skjebnen til Ukraina uløselig knyttet til demokratiets fremtid i Europa.


Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt