Verdidebatt

Rydd plass til presten som leder

PRESTETJENESTE: Trond Bakkevigs romantiske bilde av den fristilte presten stemmer ikke. Presten er en hyrde som trenger formell myndighet og formelt ansvar.

Det er noe fascinerende, reint, klart og idealistisk over det bildet Trond Bakkevig tegner av presterollen i sitt innlegg på side 4 i Vårt Land tirsdag 8. februar.

Men er det virkelig slik at prester ikke kan gjøre annet enn å forvalte sakramentene, forrette kirkelige handlinger, studere skriftene, holde taler og snakke med folk og yte sjelesorg? Er det så klart hva prester kan gjøre og hva prester ikke skal gjøre som det Trond Bakkevig vil ha det til?

Stein Bjarne Westnes

Presten er menighetsleder

Jeg er enig i at prestetjenesten i størst mulig grad skal frigjøres til å utføre de grunnleggende kirkelige tjenestene, forkynnelsen, sakramentsforvaltningen og sjelesorgen. Men det er også en viktig del av prestens oppgave å sørge for, og legge til rette for, opplæringen og diakonien.

Presten er per definisjon menighetsleder. Presten er menighetens hyrde. Denne ledelsen utøves ved forkynnelsen og sakramentsforvaltningen. Men for å kunne utøve denne hyrdegjerningen er det også nødvendig at presten har formell myndighet og formelt ansvar for samarbeidet med øvrige ansatte. Kall det gjerne faglig lederansvar for på den måten å lage en grense mot byråkrati, personalledelse, regnskap og saksforberedelse.

Jeg mener Trond Bakkevig tar feil, eller i beste fall er upresis når han tegner et bilde av presterollen som en omvandrende landsbyprest

—  Stein Bjarne Westnes

Som en vandrende landsbyprest

Jeg har jobbet som prest i 35 år. Spenningen mellom prestelinjen og kirkevergens linje har vært der hele tiden. Hva er kirken, hvordan skal vi forstå vårt oppdrag? Kan vi administrere og kjøpe kirkelige tjenester og dermed har vi en kirke? Kan kirken ledes fra et kontor i en ni til fire-jobb på hverdager uten tilstedeværelse i gudstjenester og kirkelige aktiviteter?

Vi er vel enige om at kirken er forsamlingen der ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Diakoner, menighetspedagoger, kateketer, kantorer og prester gjør tjeneste i kirken. I gudstjenesten samordnes og ledes dette arbeidet ifølge tjenesteordningene av presten. Mellom gudstjenestene utføres også forkynnelse, undervisning, diakoni og sakramentsforvaltning. Det er en kortslutning at prestene ikke skal lede dette arbeidet i det daglige. Plutselig er presten uegnet, man må ha inn en økonom eller en personalleder som skal lede kirkens kjernevirksomhet.

Jeg mener Trond Bakkevig tar feil, eller i beste fall er upresis når han tegner et bilde av presterollen som en omvandrende landsbyprest uten noen annen påkobling til det formelle kirkebyråkratiet enn at hun/han er medlem i menighetsrådet og der skal påse at virksomheten drives i samsvar med evangeliet og læren.

Det må ryddes plass til presten

Nå skal det bli en arbeidsgiverlinje og prestene skal inn i linje med alle ansatte. Etter min mening må det da ryddes en plass til presten i linjen som en faglig leder i staben. Presten kan da fortsatt sitte i menighetsrådet. Det vil fortsatt være behov for en daglig leder med ansvar for økonomi og personalledelse.

Men når det gjelder å lede menighetsrådets virksomhet med å vekke og nære det kristelige livet i bygda eller byen, må det være presten som er leder. Presten vil dermed være leder for den åndelige delen av menighetsrådets arbeid og svare til rådet for det, samtidig som han/hun sitter i rådet. Mens daglig leder eller kirkeforvalter som er tittelen jeg er vant til å bruke, bør være menighetsrådets sekretær, saksbehandler og ansvarlig for HR, økonomi og bygninger.

Arbeidsgiveransvaret kan være forankret sentralt, i bispedømmerådet og hos biskopen.

Tenker på prestetjenestens fremtid

Jeg kommer selv antakelig ikke til å oppleve den nye kirkeorganiseringen i praksis, så jeg snakker ikke for min syke mor. Men jeg tenker på kirkens fremtid og prestetjenestens fremtid. Skal vi forvente av folk at de tar syv års utdanning i teoretisk- og praktisk teologi uten å kunne tilby dem en trygg plass som ledere i lokalmenigheten? Har kirken i fremtiden penger til å ha en organisering der prestene ikke kan regnes inn de lokale stabene som ledere? Jeg tror ikke det.

Siden dagens system med to arbeidsgiverlinjer ble innført i 1996, har prestene blitt dyttet rundt av begge linjer. Rollen blir omdefinert og fratatt myndighet hele tiden. Prosten har fått anledning til å beordre prestene til tjenester der det mangler noen til begravelse eller gudstjeneste. Vi har fått gudstjenestereform, trosopplæringsreform, diakonireform, og i alle disse reformene defineres presten inn som ressurs, men uten at noe annet er tatt bort og uten at vi har fått noe klart formelt ledelsesansvar.

Rollen som sokneprest er særlig utsatt fordi den har så lang tradisjon og det er historisk knyttet så mange forventninger til rollen.

—  Stein Bjarne Westnes

Rollen som sokneprest er utsatt

Kan en forvente at det lar seg gjøre å rekruttere folk til en livslang tjeneste der man må kjempe for å være regnet med og anerkjent i samfunnet, og i tillegg er fratatt så å si all formell myndighet i egen organisasjon? Rollen som sokneprest er særlig utsatt fordi den har så lang tradisjon og det er historisk knyttet så mange forventninger til rollen. Sokneprestene regnes av folket som de lokale kirkelederne. Det kommer man ikke unna. Det må kunne ryddes en bedre plass i kirkens organisering for våre prester enn det vi har hatt de siste 25 årene. Trond Bakkevigs romantiske bilde av den fristilte presten stemmer ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt