Dette er «synderne» i Jehovas vitner

Som tidligere Jehovas vitne (JV) har jeg fulgt den pågående debatten i kjølvannet av statsforvalterens beslutning om å avslå Jehovas vitners søknad om statsstøtte. Det har kommet mange innspill om at Jehovas vitners menneskerettigheter og religionsfrihet brytes, men mange kommentatorer ser saken på avstand med et kaldt og teoretisk blikk.

La meg derfor få ta deg med på en rundtur i mitt liv. Fortelle om mennesker jeg har møtt i løpet av de 42 årene jeg var et registrert medlem av Jehovas vitner.

«Motstanderen» – demonen i rommet

Allerede som lite barn var jeg kjent med begrepene «utstøtt», «frafallen», og det aller verste, selve demonen i rommet: «motstanderen». En som ikke bare hadde mottatt sin rettmessige straff som utstøtt og isolert, men som i tillegg uttalte seg offentlig om det. Det aller høyeste nivået av skremmebildet. Den verste synd. Og nå sitter jeg her og skriver dette.

Jeg vil fortelle om en av mine barndomsvenner. Han bodde mest hos sin far og gikk på møtene sammen med ham. Hans mor var utstøtt, til og med en motstander. Vi så henne aldri. Men en dag han var hos henne ville han ha meg med hjem. Jeg var rundt 14 år den gangen og opplevde det som skummelt. Jeg følte jeg brøt Guds bud ved å gå inn der.

Men jeg ble møtt av en søt, snill, voksen dame som forsiktig tok imot meg og holdt seg i bakgrunnen mens vi spilte dataspill. Hun føltes bitteliten, men glad for at sønnen hadde med seg en venn hjem. Det gikk bra. Jeg kom meg ut igjen, men fikk for alltid noe å tenke på.

En utstøtt 16-åring

La meg fortelle om en annen venn. Han var nysgjerrig på sex. Lurte på alt mulig og spurte oss som var litt eldre. Om vi visste noe? Om det var vanlig å ta på seg selv? Om vi også gjorde det, selv om det var synd?

En dag fikk han kjæreste. De var 16 år gamle, to ungdommer i livets vår, fulle av hormoner. De var sjanseløse. På et vanlig møte i Rikets Sal ble det høytidelig annonsert at «Bror X og Søster Y hadde blitt irettesatt av et dømmende utvalg». Hele salen ble stille. Vi bare visste det. Alle skjønte hva de hadde gjort. Dagen etter erklærte en slektning av meg for hele ungdomsmiljøet i menigheten at disse to hadde brakt skam over oss alle, og at vi nå måtte skjerpe oss. Kjæresteparet prøvde å holde seg en stund til, men lyktes tydeligvis ikke.

En stund senere kom kameraten min og fortalte at han kom til å bli utstøtt på neste møte. Han fikk ikke flere sjanser. Vi hadde en siste kveld sammen, satt og pratet. Det var en fin kveld, en slags gravøl. Dagen etter var han borte. Det ble opplyst at han ikke lenger var et Jehovas vitne. Han var utstøtt. Vi så han ofte rekende rundt, en gang iblant kunne jeg driste meg til å gi han et lite, umerkelig nikk. Et blikk som sa at jeg så han. Men vi snakket aldri sammen mens han var utstøtt. Det var slik det måtte være.

Ingen kontakt med syndere

La meg fortelle om en annen venn. Han bodde i en litt større by enn meg. En by med flere menigheter, et levende ungdomsmiljø med mange Jehovas vitner. Søte jenter, fester, muligheter for å utvide bekjentskapskretsen.

Dagen etter var han borte. Det ble opplyst at han ikke lenger var et Jehovas vitne. Han var utstøtt

—  Jan Frode Nilsen

Jeg dro til han omtrent hver helg, men kameraten min sleit også psykisk. Han hadde vonde netter, tunge tanker. Ble dratt mellom to verdener. Senere skulle han også få en psykiatrisk diagnose. En dag fikk jeg beskjed om at han var blitt utstøtt. Det gikk rykter om at han hadde ligget med en jente, men vi hørte også andre ting. Utskeielser, drikking, utagering. Og sånn, fra en dag til neste, var han borte fra livet mitt. Han forsvant, mitt ankerpunkt i den byen forsvant og jeg hadde ikke lenger tilknytning til det miljøet. Det var tungt, men det var slik det måtte være. Man måtte holde menigheten ren. Vi har ikke kontakt med syndere. Vi er Jehovas vitner.

Jeg har utallige historier som disse. Og jeg vet at vennene jeg vokste opp med kan ramse opp lignende historier. Utstøtte og frafalne måtte man kutte ut av livet sitt. Det er en del av oss alle sammen. Er du JV og leser dette, vet du at det er sant. Og kanskje er du som meg, en som alltid ønsket at dette kunne være annerledes. Kanskje kjente du på den vonde smaken av selvmotsigelse når du leste om Jesus, om tilgivelse, åpenhet og toleranse, og spurte deg selv om det virkelig måtte være sånn?

Men du, som jeg, vet at man som JV ikke bestemmer dette selv. Det er Den Tro og Kloke Slave som styrer dette. Selskapet Vakttårnets ledere. Vi må stole på dem, de vet best.

[ Rolf Furuli: «Jeg har sett mange eksempler på ekskluderte barn i Jehovas vitner» ]

Min egen historie

La meg nå fortelle min egen historie. År etter år var jeg fanget i spennet mellom et ønske om å være et godt vitne som etterlevde og mestret de strenge sosiale kodene, og min egen tvil. Jeg hadde følelser, tanker og spørsmål som gjorde meg uverdig i Jehovas øyne. Etter lang tids kvaler måtte jeg til slutt erkjenne at troen var helt borte. Boblen rundt meg brast, og jeg stod naken og alene igjen i et tomrom der alt plutselig var fremmed, kaldt og skremmende.

Hvor kunne jeg gå? Hvordan starter man på null igjen, når alle man kjenner, hele den nære familien og alle man har bygd relasjoner med gjennom livet vil kutte alle bånd til deg dersom du står fram som ikketroende? Jeg endte i en lang prosess med tung terapi. Intensiv gruppeenhet, kalte de det. Akutt nødhjelp, kaller jeg det. Livredding.

Jeg stemte ved valg i skjul, uttalte meg i skjul. Jeg var på Lørdagsrevyen. Alltid anonymt. Hvorfor?

—  Jan Frode Nilsen

For ikke å miste alt, opprettet jeg alternative identiteter på nett. Jeg levde i en anonym tilværelse og knyttet nye kontakter. En stund var jeg moderator på verdens største nettforum for eks-vitner. Historiene flommet på. Mennesker i samme situasjon. Anonyme. Redde. Undertrykte. Andre hadde forlatt JV med store mentale sår. Jeg kontaktet media, deltok i flere store artikkelserier om JVs skyggesider. En journalist fulgte meg over to år. Jeg stemte ved valg i skjul, uttalte meg i skjul. Jeg var på Lørdagsrevyen. Alltid anonymt. Hvorfor?

Fordi jeg kan reglene. Jeg visste at den dagen jeg hever stemmen åpent, blir jeg utstøtt. Jeg følte at mine tre barn fortjente å ha kontakt med sine besteforeldre, onkler og tanter, og vennene som de hadde vokst opp med. Hvis jeg var åpen og ærlig om min status ville de mistet alt dette. Det var mitt ansvar.

JV fornekter egen trospraksis

Det gikk flere år. Jeg gikk aldri på møter. Jeg hadde ingen kontakt med menigheten, men ved å skli forsiktig unna uten å heve stemmen åpent tillot det at familien kunne holde kontakten. De kunne besøke barna en gang iblant, se dem vokse opp. Men det gnagde.

Tre år etter at jeg siste gang hadde kontakt med menigheten sjekket jeg med Brønnøysundregistrene og fikk bekreftet at JV fremdeles søkte statlige midler i mitt navn. Og jeg hadde ingen mulighet til å stoppe det uten samtidig å ta støyten. De har lagd en gisselsituasjon for sine medlemmer som de igjen tjener penger på. Hvert år. Inntil nå. Samtidig erklærer JVs ledere til Fylkesmannen at de ikke driver med utstøtelse, at alle er fri til å melde seg ut uten straff. I sin redegjørelse skriver de dette: «…Utover det kan han eller hun også snakke med og omgås den nærmeste familien normalt (den eneste religiøse begrensningen er å drøfte emner av trosmessig/religiøs karakter)»

Jeg visste at den dagen jeg hever stemmen åpent, blir jeg utstøtt

—  Jan Frode Nilsen

Dette er en påstand så grov at den traff meg som en slegge i magen. Så grov at til og med noen eldsteråd i menigheter i Norge tok kontakt med JVs ledelse for å konfrontere dem. En påstand så grov at jeg har møtt flere avhoppere som kastet kortene og gikk ut av JV der og da. JV pynter her på sin egen trospraksis. For hva? For penger. Frie midler fra den norske stat.

Hvem fortjener samfunnets støtte?

På samme tid som de i norsk opinion og opp mot norsk forvaltning har kraftig advart mot å lytte til oss avhoppere når vi forteller våre historier, publiserer de følgende kjente og kjære informasjon til sine medlemmer. Januar 2022 publiserer de dette på JVs egne nettsider:

FORTSETT Å VÆRE TRO MOT JEHOVA

«Noen i den kristne menighet har begått alvorlige synder og har blitt irettesatt «med strenghet, for at de kan være sunne i troen». (Tit 1:13) Noen har hatt en oppførsel som har ført til at de har måttet bli ekskludert. Tukten har hjulpet «dem som har blitt oppøvd ved den», til å bli åndelig friske. (Hebr 12:11) Hva om en i familien vår eller en nær venn av oss blir ekskludert? Nå blir vår lojalitet – ikke mot den personen, men mot Gud – satt på prøve. Jehova følger med på det vi gjør, for å se om vi vil rette oss etter hans bud om ikke å ha kontakt med noen som er ekskludert.»

Vi har religionsfrihet i Norge, men vi kan ikke tillate at staten økonomisk underbygger sosial kontroll og praksiser som bryter både menneskerettighetene og FNs barnekonvensjon, slik JV systematisk gjør, og i tillegg finansiere det med skattepenger.

For hvem trenger egentlig støtte fra storsamfunnet her? Hvem får sine menneskerettigheter brutt? En multinasjonal milliardindustri med åtte millioner medlemmer, som konsekvent lyver til den norske stat for å få mer midler? Eller er det oss jeg forteller om i denne kronikken?

[ Jehovas vitner om å miste statsstøtten: – Beslutningen vil bli anket ]