Verdidebatt

Skal jeg sørge eller feire at jeg ble kristen?

JUBILEUM: Å bli en kristen har vært en utfordrende prosess. Bør jeg nå feire mitt jubileum som troende med å gå til nattverd – eller arrangere gravøl for den dagen jeg tok en gammel, utdatert vei?

Dagen kryper stadig nærmere. Siste fredag i januar. Det var da jeg for fem år siden møtte grytidlig opp i min egen lokale kirke. Utslitt og lei av troskamp og med ett mål for øye – si ja til tro.

Denne fredagen ble et stort vendepunkt for meg. Jeg klarte å stilne den ett års lange kampen mellom tro og tvil. En kamp som var preget av en gryende relasjon til noe åndelig og et rasjonelt hode som strittet imot. Da jeg leste trosbekjennelsen denne morgenen som en del av min omvendelse, forsvant all tvil. Hodet stilnet, og kampen var over. Et bevis på at jeg tok et riktig valg.

Men er det verdt å feire det? Bør jeg gå til nattverd og feire mitt jubileum som troende eller burde jeg heller arrangere gravøl, fordi jeg den dagen valgte å gå inn på en gammel, utdatert vei?

Anita Reitan

Ble det forventet at jeg kom til å bruke alle søndagene til gudstjenester?

—  Anita Reitan

Måtte jeg ta «hele pakken»?

Å bli en kristen er noe av det mest krevende jeg har gjort i livet. For en ikke-troende med bøtter og spann fulle av ubevisste fordommer og forutinntatte holdninger, ble det mye som skulle sorteres og kastes over bord.

For hva betydde det egentlig å være en kristen? Og hvilken betydning ville det få for meg? Betydde det at jeg nå måtte stille meg bak konservative holdninger som det sekulære samfunnet forbandt med kristne? Holdninger rundt homofili, abort og bioteknologi. Var det slik at alle kristne mente det samme eller fantes det nyanser her som ellers i samfunnet? Måtte jeg ta hele denne pakken eller kunne jeg shoppe litt? Ta det jeg følte meg mest komfortabel med.

Måtte jeg bli mer tålmodig og overbærende enn før, snillere og mer imøtekommende? Og ville det bli forventet mer av meg nå som at jeg holdt min sti ren? Hva hvis jeg ikke klarte å vende meg av med å utrope «Herre Gud» i situasjoner hvor dette kom naturlig? Ble det forventet at jeg kom til å bruke alle søndagene til gudstjenester og var det virkelig nødvendig å holde den dagen hellig? Dagen for ulike gjøremål. Og hva med kontrollen over livet? Ga jeg den fra meg ved å vende meg til en åndelig makt, og var det det samme som å redusere troen på mennesket?

Til tross for mange spørsmål og tanker, var det allikevel vanskeligst å forstå hvordan jeg skulle forholde meg til Gud. Var det nok å ta et kognitivt valg basert på rasjonell argumentasjon — at jeg bestemte meg for å tro på at Gud finnes og erkjenne at Jesus var Guds sønn? Eller måtte jeg ha denne relasjonen alle snakket om — en personlig relasjon til en åndelig dimensjon som på uforståelig vis var delt i tre? For hvordan skal en slik relasjon til en treenig Gud egentlig være?

En krevende prosess

Å bli en kristen har vært en spennende, men utfordrende prosess. På den ene siden har det vært inspirerende å møte mennesker innad i kirken som har gitt meg nye perspektiver og tanker, som har bidratt til at jeg har utfordret egne fordommer og forutinntatte meninger, som har fått meg til å se på kristne mennesker med et annet blikk, hvor jeg har lagt fra meg tanker som kjedelig og kunnskapsløs, mennesker som har gjort meg mer åpen og undrende mot en Gud som jeg tidligere verken trodde på eller var villig til å åpne opp for, mennesker som har beriket mitt liv.

Hele samfunnet skrek liksom nei til det valget jeg ønsket å ta

—  Anita Reitan

På den annen side har det vært krevende og smertefullt. Jeg har kjent på en sterk motstand mot å gå den veien. En avleggs vei som ikke var i tråd med samfunnets trender. Motstanden har vært både intern og ekstern. Intern i form av fordommer og skam. Fordommer mot kristendommens tankesett og skam for at jeg nå måtte innrømme at jeg ønsket å gå videre med Gud.

Ekstern motstand har jeg møtt gjennom samfunnets holdninger mot tro og kirke. Hele samfunnet skrek liksom nei til det valget jeg ønsket å ta. Nyhetsartikler og kronikker stilte betimelige spørsmål om kirkens plass i samfunnet, mens jeg stikk i strid med all fornuft, ønsket å si ja til den. Og når jeg først ble fortrolig med troen, ble det ubehagelig å stå opp for den. Komfortsonen ble sprengt og frimodigheten satt på prøve.

Men skal jeg nå feire eller sørge over disse fem årene?

Nytt og befriende

Jeg skal definitivt feire. Til tross for ambivalente følelser, sterke meninger i samfunnet og en hardbarket indre motstand var det riktig å bli en troende. For selv om veien ble brokete og bratt, ga den også vekst og modning. For tro kan gi styrke og robusthet, og med velsignelse og nåde i ryggen kan den frigjøre et stort og ubrukt potensial. Det oppleves verken avleggs eller gammeldags å bli en troende, men heller nytt og befriende.

Så finn frem brød og vin, for nå skal det feires!

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt