Når latter splitter

For seksti år siden, omtrent på denne tiden av året, skrev Bob Dylan sangen «Talkin’ John Birch Society Blues». Sangen er en parodi av den paranoide forestillingen om at USA var tatt over av kommunister.

Dylan sang fra perspektivet til en mann som meldte seg inn i den antikommunistiske organisasjonen John Birch Society. Frykten for den røde faren fikk han til å lete over alt. Var det kommunister i hanskerommet på bilen? Nei. Hva med bak vasken på badet? Eller i pipa? Ikke der heller. Kanskje var de i TV-en, funderte han på. Det eneste som skjedde da han skulle sjekke i TV-en var at han fikk støt – det var kommunistenes skyld, konkluderte han. Enden på visa er at han begynte å lure på om kanskje det skjulte seg en kommunist i ham selv. «Håper jeg ikke finner noe … å kjære Gud», avslutter sangen.

Dette var John Birch Society

John Birch Society ble stiftet i 1958 av forretningsmannen Robert Welch. Navnet kom fra soldaten John Birch, som i 1945 skal ha vært den første amerikanske soldaten til å dø i hendene på kinesiske kommunister, og ble hyllet som den første martyren i Den kalde krigen. På høyden var rundt hundre tusen amerikanere medlem av gruppa og hovedkontoret hadde en stab på seksti.

De var lett å le av. De representerte en ekstrem minoritet som fant kommunisme i det meste. De advarte om at fluor i vannet kunne være del av et plan om å svekke befolkningen mot et kommunistisk angrep. Welch skal senere ha leflet med tanken om at selv den konservative og selverklærte antikommunisten Ronald Reagan egentlig var en lakei for kommunistene. Det etablerte konservative miljøet mente de var for ytterliggående.

John Birch Society var små, men viktige og ressurssterke. De var en del av et nettverk av lignende grupper, som flyttet Det republikanske partiet gradvis bort fra den moderate linja og til et mer rendyrket populistisk parti, med en stor kristennasjonalistisk og antikommunistisk base.

Elitens latterliggjøring

I dag er den amerikanske Kongressen preget av at John Birch Society-lignende tanker. Politikere som Lauren Boebert har sammenlignet dagens USA med Nazi-Tyskland og det kommunistiske Kina pga. vaksinepåbud og ulike covid-19-reguleringer. De er også lett å le av. Nettet florerer med videoer der komikere gjør narr av slike som Boebert.

Men humor er ikke bare-bare. Humorforskeren Thomas Ford påpeker at humor har mange gode funksjoner. Latter skaper gode bånd mellom folk. Kollegaer som klarer å le sammen over ting i hverdagen har det bedre på jobben. Galgenhumor hjelper oss gjennom vanskelige tider. Det gjør at vi kan takle det absurde. Men humor kan også brukes til å styrke stereotypier og fordommer. Det kan også trykke folk ned og til å få folk til å føle seg oversett, om humoren kommer i form av latterliggjøring. Da er humor heller noe som kan kanalisere sinne.

Det kan også trykke folk ned og til å få folk til å føle seg oversett, om humoren kommer i form av latterliggjøring

—  Hilde Løvdal Stephens

Humor kan gjøre at folk blir enda mer insisterende på å holde på det de tror og mener er rett. Et av de mest episke eksemplene på hvor galt det kan gå med humor, er fra Barack Obamas latterliggjøring av Donald Trumps planer om å stille til presidentvalget. Det kan ha vært det som overbeviste Trump om å gjøre ord til handling.

Elitens latterliggjøring av mangemillionæren som framstilte seg som folkets mann, kan ha vært med på å styrke kandidaturet hans blant andre som følte at de ble latterliggjort. Boebert og andre har kommet i kjølvannet av dette. De får sin styrke blant annet fra skillet mellom de som ler og de som blir ledd av i de store mediehusene.

Hva slags latter?

Det er lett å le av påstander om at å drikke klorin eller urin kan kurere covid-19. Jeg ler også. Av ting som skjer her i Norge og det jeg ser internasjonalt.

Men av og til stopper jeg opp litt. For: Er det en bra latter eller en dårlig latter? Er det en latter som splitter og som kan være med på å skyve folk enda lenger unna? Eller ler jeg for å ikke gråte i frustrasjon? Balansegangen er vanskelig. Men det er en runde vi alle må ta med oss selv.

[ Elise Kruse: «Uenigheten i bispevalget, vitner om avstand mellom grasrot og elite» ]