Verdidebatt

Lengsel etter digital død

INTERNETT: Jeg ser frem til vårens stille retreat, hvor jeg på første dag leverer mobilen til nonnene. Da skal jeg komme til Jesus å dø.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Denne uken startet realityprogrammet Farmen Kjendis, hvor en gruppe mennesker skal drive en gård som for 100 år siden. Deltager Niklas Baarli (32) forteller forventningsfullt om hvordan det skal bli: «Det jeg gleder meg mest til er å koble av verden, fordi nå har man vært påkoblet hele tiden i 32 år. Det er jo som å dø. Jeg skal dø, jeg nå. Det er det jeg gleder meg mest til.»

Jeg forstår lengselen hans, og jeg tror Baarli beskriver mange menneskers erfaring i dag. Livet ER å være påkoblet. Tilgang til nettet er ikke lenger en ressurs man kan bruke iblant, men det har blitt vanskelig å vite hvor sitt blodomløp slutter og internett starter.

Erik Andreassen. Oslo misjonskirke Betlehem.

Nylig var jeg i en begravelse, og jeg satt på en av de bakerste benkene da vi sa farvel til en mann jeg kjente, men ikke var nær. Underveis brant det i lomma. Det var noe jeg bare måtte sjekke ut, men jeg kunne jo ikke det nå, ikke her. Men jeg tror det var under preken jeg klarte å rettferdiggjøre for meg selv at, jo, jeg måtte sjekke dette. Så jeg fisket mobilen opp og skjulte den i programarket.

Jeg aner ikke nå hva det var som kjentes så viktig da, og det gikk opp for meg da jeg satt der også. «Hva er det du holder på med? Her tar vi del i en seremoni om liv og evighet, og du famler i trivialitet?». Jeg la mobilen bort og skammet meg. Og fisket den opp igjen like etter.

Skjer det noe stort i verden, drikker jeg nyheter kontinuerlig som fra en brannslange

Vanskelig å lese en hel bok

Senere den dagen kom jeg over en artikkel på The Guardian, da jeg scrollet tilfeldig på Facebook (samtidig som jeg gjorde noe annet). Den var skrevet av den britiske forfatteren og journalisten Johann Hari, og hadde på norsk tittelen «Din oppmerksomhet kollapset ikke. Den ble stjålet». Teksten var et utdrag fra hans nye bok «Stolen focus – why you can´t pay attention». I boken beskriver Hari mange funn på at vår evne til konsentrasjon over tid, er radikalt truet. Og skulle forskningen være omstridt, kan jeg vitne selv.

Det er vanskeligere å lese en hel bok ferdig, eller å bare se på en film. Dagen slutter og starter med nyheter, og skjer det noe stort i verden, drikker jeg nyheter kontinuerlig som fra en brannslange. Eller, det trenger ikke være så stort det som skjer, heller. Og jeg ser det med barna også. Å begrense skjermbruk handler ikke lenger bare om tid, men antall skjermer som skal være i bruk samtidig. Ikke bare om å begrense mengde og lengde, men om de skal se på noe, som må det i alle fall vare lenger enn 20 sekunder.

Boken til Hari er ikke bare nok en veileder til digital avkobling som maner til personlig disiplin. Oppmerksomhetskrisen må behandles på systemnivå, som et samfunnsproblem, mener han. Å overlate dette til individet er som å tro at man løser miljøkrisen ved å gå med gassmaske et par ganger i uka. Fordi teknologiselskapene spiller direkte på individer, er de også fulle av eksperter på menneskelig atferd og – ikke minst – på menneskelig svakhet.

«Meditasjonens farligste fiende»

Dette handler helt klart om å kjempe mot den innflytelsen de store teknologiselskapene har, men det handler også om noe mer dyptgripende. For problemstillingen er ikke ny. Edin Løvås, som brakte retreatbevegelsen til Norge, skrev om den kristne, konsentrerte bønnen: «En av hovedårsakene til at meditasjonen trives så dårlig i vår tid, finner vi i selve den moderne sivilisasjonens grunnstemning. Meditasjonens farligste fiende er nemlig jaget, larmen og massementaliteten.»

Dette var i hans først bok i 1950, og alle åndelige veiledere siden kirkens begynnelse har forsøkt å stille de samme spørsmålene: Hva er det som gjør at du ikke klarer å være stille? At du strever med å komme i kontakt med deg selv, Gud og din neste?

«Kom til Jesus, så får du dø»

—  Runar Eldebo

Leverer mobilen til nonnene

Da noen pinsevenner skulle arrangere teltmøte på velstående Lidingö i Stockholm, spurte de en teologiprofessor som bodde der, Runar Eldebo, om hva de burde sette som overskrift. «Kom til Jesus, så får du dø», var hans forslag. «For her strever alle. Etter mer eiendom, mer penger og mer velvære, og hvis dere kan tilby en vei ut av det, så vil de gjerne komme». De valgte «Kom til Jesus, så får du liv, eller noe tilsvarende, og ingen kom», sa Runar.

Kirken har i evangelium, liturgi og tradisjon et enormt arsenal mot oppmerksomhetskrisen. Samtidig har kirken over tid – og uten særlig refleksjon – strukket seg mot å være tidsriktig på alle måter. Det finnes også miljøer i dag hvor idealet er at gudstjenesten aldri skal inneholde stillhet, for da «mister man publikum». Vi må spørre oss selv: Når er vi som kirke en motkultur, og når er vi en del av problemet? Når er teknologi et godt verktøy, og når trues kirkens budskap av mediet det formidles gjennom?

Selv ser jeg frem til vårens stille retreat, hvor jeg på første dag leverer mobilen til nonnene. Da skal jeg komme til Jesus å dø, og er det noe jeg trenger, så er det det.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt