En av julens snakkiser har vært filmen «Don’t look up». En utslettende komet har kurs mot kloden, men ingen tar dette på alvor. To astronomer forsøker å overbevise journalister og politikere om den ubehagelige sannheten. Men timingen er dårlig, og presidenten velger å vente å se. Sannheten er for ubehagelig.
Filmens satire er en tankevekkende illustrasjon på hvordan enhver kultur skaper motstand til ubehagelige sannheter og i stedet søker bekreftelse for samtidens ideologi. Filmen er en vekkerklokke med tanke på klimakatastrofen alle vet er et faktum.
Men filmen kan også tolkes som en påminnelse om hvordan enhver kultur har tendenser til å immunisere seg mot fakta som utfordrer den rådende ideologi. Det er et oppløftende trekk ved vår tid at respekten for skaperverket er økende. Rovdriften på naturen de siste to hundre årene har hatt langtrekkende konsekvenser som vi nå har begynt å merke. Men vi må også reise spørsmålet om klimakrisen («kometen») er alene – eller om det også er andre elefanter i rommet.
Det er et paradoks ved vår kultur at vi snakker varmt om naturvern, men har vanskeligere for å akseptere at mennesket selv har en natur
— Torstein Husby
Andre elefanter i rommet
Klimasaken har fått enorm oppslutning blant folk og folkevalgte. At man ikke klarer å komme til enighet om utslippskutt er et sørgelig faktum, men handler også om økonomiske interesser. Hva om ikke bare den ytre naturen, men også menneskets egen natur utgjør slike kometer?
Pave Frans hevder i Laudato Si’ at vår tids økologiske krise også handler om den humane økologien. Vi snakker mye om planetens økosystem, men glemmer at også mennesket er et økosystem: Mennesket er kropp, sjel og ånd, og er i et kristent perspektiv født med en verdighet som aldri kan krenkes. Det er et paradoks ved vår kultur at vi snakker varmt om naturvern, men har vanskeligere for å akseptere at mennesket selv faktisk har en natur. Regnskogen i Amazonas og vår egen natur er to sider av samme sak.
Det er blitt vanskelig å hevde at mennesket har verdi også på fosterstadiet, uavhengig av supplerende kriterier. Moderne fosterdiagnostikk fører oss lenger i retning av systematisk abort av fostre med kromosomfeil eller andre avvik. Det siste tiåret har dessuten den tradisjonelle koblingen mellom kropp, kjønn og seksualitet seilt opp som det nye tabuet. Kjønnsidentitet betraktes som noe som er prinsipielt uavhengig av kroppen vi er født med. Vi er ikke født med et kjønn, vi blir «tildelt» et kjønn. Denne radikale endringen i synet på hva kjønn er, undervises nå i barnehager og klasserom landet over, støttet av norske myndigheter.
Til forskjell fra klimasaken, er dette noe som det er blitt vanskelig å diskutere. Vi har mistet evnen til å snakke nøkternt og realistisk om kjønn og seksualitet, muligens av vel begrunnet frykt for å krenke sårbare mennesker. Men den kollektive berøringsangsten for temaet kan få alvorlige konsekvenser for barn og unge som trenger veiledning til å bli trygge på seg selv og sin egen kropp.
Kristnes ansvar
Vår vestlige kultur har heiet frem og legitimert menneskets råderett over liv og død, over reproduksjonen, over vår egen kropp og vår dypeste identitet. Vi avviser med rette at vi har en slik råderett over resten av skaperverket. Men det er en kristen grunntanke at mennesket selv er skapt, er en skapning. Vi er skjenket livet som en gave utenfra. Det menneskelige økosystem har, i likhet med det planetariske, sine iboende begrensninger. Vår frihet er en frihet under ansvar, en frihet til å forvalte skapelsen på en klok måte.
I dette perspektivet kan kometen i «Don’t Look Up» også stå som et symbol på vårt svik overfor menneskenaturen. Dette er en erkjennelse som man må utenfor Hollywood for å få gehør for. Vi andre har den viktige oppgaven å si det som virkelig er upopulært: Vi er natur, vi også. Makrokosmos og mikrokosmos henger sammen. Det setter grenser for hva vi kan gjøre, med naturen – og med oss selv.
[ Anmeldelse: «Don’t Look Up» er bitende satire over klimakrisen ]