Kristendommen på flyttefot

Hvordan ser kristendommen ut på verdensbasis om ti år? Hvis jeg skal se inn i spåkula og våge meg på en analyse, vil jeg trekke fram noen tendenser som forskere peker på i dag, og som det er god grunn til å anta at vil vedvare fram mot 2032.

Kristendom er i dag verdens største religion. Om lag en tredel av jordas befolkning er medlemmer av en kirke. Slik vil det nok også være om ti år, men da vil kristendommens geografiske tyngdepunkt ha flyttet seg lenger sørover enn det som er tilfelle i dag. Mange steder på den sørlige halvkule vokser kristendommen både i antall medlemmer og i andel av befolkningen.

For hundre år siden var omtrent ni prosent av befolkningen på det afrikanske kontinentet kristne. I dag teller befolkningen én milliard, og rundt 55 prosent av den er kristen. Da argentineren Jorge Mario Bergoglio ble valgt til pave i 2013, var det første gang på 1300 år at Den katolske kirka fikk et overhode fra et ikke-europeisk land. Innen 2032 får vi nok se enda en ny pave, og denne gangen tipper jeg han – for det vil fremdeles være en han – kommer fra Filippinene eller et afrikansk land.

Karismatisk vekkelse

Verdens antakelig raskest voksende religiøse bevegelse er kristen pinsevekkelse. Den brer om seg særlig i Afrika, Latin-Amerika, Oceania og deler av Asia. Den karismatiske vekkelsen spiser i stor grad medlemmer fra andre etablerte kirkesamfunn. En konsekvens er at også tradisjonelle protestantiske kirker og Den katolske kirka i økende grad åpner for karismatiske uttrykk og gir lekfolk mer medbestemmelse. Økt konkurranse har lært dem at omstilling er nødvendig for å holde på medlemmene.

Den karismatiske vekkelsen spiser i stor grad medlemmer fra andre etablerte kirkesamfunn.

—  Sven Thore Kloster

Men vekkelsene favner også mennesker fra andre religioner. Dermed er spenningene som oppstår i kjølvannet av omvendelsene ikke bare indrekristne, men også interreligiøse. I Nigeria for eksempel, som med sine 210 millioner innbyggere har blitt Afrikas mest folkerike land og en pinsekarismatisk stormakt, øker både etniske, religiøse, politiske og økonomiske konflikter. Militante islamistiske bevegelser fester dessuten grepet i deler av Sahel-regionen, og konflikter som også handler om religion vil prege denne delen av verden de neste ti årene – inkludert kristendommen som praktiseres der.

Nedgang i nord

Men forflytningen av kristendommens globale tyngdepunkt fra nord til sør skyldes ikke bare vekst i sør. Det skyldes også nedgang i nord. I undersøkelser svarer stadig færre mennesker i Vest- og Sentral-Europa at de tror på Gud, og oppslutningen om kirkelige ritualer er fallende i mange europeiske land. Slik har det vært i en god del år, særlig i protestantiske Nord-Europa, men nå ser en også større endringer i katolske kjerneland som Spania, Italia, Irland og Polen.

I Spania har for eksempel andelen kirkelige vielser sunket fra 75 til 22 prosent bare de siste 20 årene. Også katolske vesteuropeiske land opplever prestekriser. I Frankrike er halvparten av prestene i tjeneste over 75 år. Landene må importere prester fra Polen, India, Nigeria og Filippinene. Hvordan det vil påvirke den folkekirkelige katolisismen i disse landene er uvisst.

I Køln, et av de finansielt sett viktigste bispedømmene i Den katolske kirka, står folk i kø for å melde seg ut.

—  Sven Thore Kloster

Fra Polen kommer det dessuten meldinger om at kirka mister oppslutning hos ungdommer, særlig i de større byene. Kirkas sterke folkelige forankring, som den opparbeidet seg i kampen mot kommunismen for en generasjon siden, svekkes av den politiserte kampen mot liberale verdier og LGBTQI-rettigheter. Kampen skyver stadig flere unge mennesker bort fra kirka.

I tillegg har den omfattende seksuelle misbruk-skandalen ført til en dyp tillitskrise i den katolske kirka over hele verden. Omfanget så vel som konsekvensene dette har for katolisismen er uvisse. Men kirka vil trolig måtte leve med et dramatisk fall i oppslutning som en populær pave bare i begrenset grad kan veie opp for. I Køln, et av de finansielt sett viktigste bispedømmene i Den katolske kirka, står folk i kø for å melde seg ut.

[ Får bistand fra Pinsebevegelsen etter dramatisk pastor-exit ]

Usikkert i USA

Stor spenning er det også knyttet til utviklingen av kristendom i USA – det landet i verden med flest kristne. For mens den kulturelle sekulariseringen lenge har herjet Europa, har USA i flere tiår holdt stand med høy oppslutning om både kirkebesøk og mennesker som sier at de tror på Gud.

Selv om stat og kirke formelt sett alltid har vært adskilt i USA, har kirker og kristendom likevel spilt en stor rolle i det offentlige og private livet til mange amerikanere. Kirker har blant annet vært viktige som sosiale sikkerhetsnett og møteplasser i lokalsamfunnet, og kristendom har spilt en vesentlig rolle i ulike typer offentlig identitetspolitikk. Men mange tradisjonelle protestantiske og katolske kirker opplever nå medlemsflukt, og flere steder legges kirker ned.

Høyst sannsynlig vil ikke bare Europa, men også verdens største kristne land oppleve mer kulturell sekularisering det neste tiåret.

—  Sven Thore Kloster

På toppen kommer covid-pandemien som har hatt store konsekvenser for kirkenes økonomi. Samtidig blir politiske og rasemessige skillelinjer tydeligere også på det kristen kartet. Stadig færre hvite demokrater, og særlig unge, identifiserer seg med kristendom, mens det ikke gjelder i samme grad for dem som stemmer republikansk. Blant den økende latinamerikanske befolkningen i USA og blant afroamerikanere står kristendommen også sterkt. Hvorvidt summen av disse trendene peker i retning av forsiktig stagnasjon eller substansiell nedgang i antall kristne i USA, er vanskelig å si. Men høyst sannsynlig vil ikke bare Europa, men også verdens største kristne land oppleve mer kulturell sekularisering det neste tiåret.

Det som imidlertid er mer sikkert er at amerikansk kristendom i enda større grad enn i dag vil bli preget av den eskalerende polariseringen og kulturkrigen som herjer kontinentet.

Russland og Kina

I Russland er situasjonen en ganske annen. Der har sekulariseringen nærmest blitt reversert. Den russisk-ortodokse kirka har styrket seg formidabelt etter kommunismens fall, og fått en betydelig maktposisjon i samfunnet. Kirka er verdens største ortodokse kirke, og utgjør en økende maktfaktor i den ortodokse verden. Kirka har blitt knyttet tettere opp til staten og Putins anti-vestlige og anti-liberale, nasjonsbyggende prosjekt.

Putin kan ifølge landets nye grunnlov sitte som president fram til 2036, så det er ikke sikkert det skjer så store endringer i russisk kristendom de neste ti årene. Samtidig er det usikkert hvor sterkt kirka står blant unge urbane russere. Har den knyttet seg for tett opp til et autoritært regime? Hvor lenge vil det anti-liberale ha appell i en befolkning som i økende grad har fått smake på fruktene til den tekno-kapitalistiske verdensorden?

I hvilken grad vil Kinas kristne fortsette å øke i takt med landets voksende middelklasse?

—  Sven Thore Kloster

Beveger vi oss enda lenger mot øst, og ser til Kina, er dette spørsmålet like aktuelt. For hvordan kommer kristendommen til å utvikle seg i Kina, mens landet får en stadig mektigere posisjon ikke bare i Asia, men i verden for øvrig? Selv om andelen kristne kinesere er minimal, er det likevel mange millioner kristne i Kina.

Etter at all religion var forbudt under kulturrevolusjonen, har mange av kirkene opplevd økt frihet og vekst de siste 20-30 årene. Men denne utviklingen synes å ha stoppet opp i takt med at landet igjen har blitt mer autoritært. Fremdeles diskvalifiserer et kirkemedlemskap en fra kommunistpartiet og de karrieremessige mulighetene som ligger der. Kinas kirker er i stor grad underlagt statlig kontroll og har begrenset kontakt med resten av den kristne verden.

I hvilken grad vil Kinas kristne fortsette å øke i takt med landets voksende middelklasse? Og hvordan vil kirkene navigere i forhold til den mer og mer autoritære staten? Vil de spille på lag med den, eller yte former for motstand?

[ For éin månad sidan kom Morten Simonsen «heim». Då blei han katolikk ]

Mer mangfold?

Historisk utvikling er dog ikke lineær. Det skjer uforutsette ting, og historien dyttes plutselig i andre og uventede retninger. Ingen klarte å forutsi den arabiske våren. Og hvem skulle trodd for bare 15 år siden at en stor andel av verdens befolkning i dag går med nesa ned i smarttelefonen flere timer hver dag?

Like fullt er det mye som taler for at verdens kristendom blir enda mer mangfoldig i årene framover. Den avtakende vestlige dominansen gir seg også utslag i en mer multipolar kristenhet. Store tradisjonelle protestantiske kirker i Europa og USA mister medlemmer og økonomi, og derfor også global innflytelse. Den protestantiske kirken i Tyskland (EKD) må f.eks. kutte budsjettet sitt med 30 prosent fram mot 2030. Det betyr igjen mindre penger til økumeniske organisasjoner og globalt enhetsarbeid. I tillegg spres ulike kristendomsformer med økende migrasjon. I dag er det flere misjonærer fra sør som jobber i nord enn omvendt. Nigeria er ikke bare en karismatisk stormakt i Afrika, men også globalt.

På den andre siden innebærer globaliseringen også økt kulturell ensretting. Vi ser alle på Netflix og geografiske avstander har ingen betydning i sosiale medier. Noen kristendomsformer standardiseres og eksporteres mer enn andre. Selv om gamle globale strukturer svekkes, oppstår nye transnasjonale nettverk og allianser.

Men til tross for dette tror jeg at vi i 2032 vil se en enda mer mangfoldig og sammensatt global kristendom enn det vi gjør i dag. Det vil bli tydeligere at det finnes mange forskjellige kristendommer – ikke bare mellom ulike land og regioner, men også innad i land.

[ Jehovas vitner kan miste statsstøtte. Nå svarer de påstander fra kritikere ]