Verdidebatt

Om ti år er vi alle eldre

ELDREBØLGE: Befolkningen i et land ser gjerne ut som en pyramide når den rangeres etter alder: det fødes mange barn og det tynnes ut på toppen blant de eldste. Norges befolkning ser nesten motsatt ut.

STADIG ELDRE: Hvordan står det til med norsk befolkningsstatistikk om ti år? Mathilde Fasting viser hvordan vi er på vei mot et samfunn der befolkningen stadig blir eldre – og hvilke konsekvenser det får for velferdsstaten.

Fremtidsforsker Eirik Newth er min nyttårsgjest i Civita-podcasten Liberal halvtime. På hans ti-punktliste over viktige trender er demografi sentralt. Å se inn i fremtiden er vanskelig, selv for en fremtidsforsker, men Newth slår fast at demografisk utvikling trolig er noe av det vi vet mest om.

Eldrebølgen kommer, og den er faktisk her allerede. Nå på tampen av 2021 er de store etterkrigskullene på vei inn i pensjonsalderen for fullt. 68-erne inntar snart sykehjemmene og i alle fall eldresentrene. Kanskje er julestjernene byttet ut med «flower power», og stemningen settes med The Beatles og The Rolling Stones.

Motsatt befolkningspyramide

Perspektivmeldingen kommer hvert fjerde år, og den ser 50 år frem i tid. Noen av de sikreste prognosene i den meldingen har vi i de demografiske fremskrivingene.

Befolkningen i et land ser gjerne ut som en pyramide når den rangeres etter alder: det fødes mange barn og det tynnes ut på toppen blant de eldste. Norges befolkning ser nesten motsatt ut. Vi er i ferd med å få en trakt, pyramiden er snudd på hodet. Et av de viktigste tallene i perspektivmeldingen er tallet som viser hvor mange yrkesaktive det blir per pensjonist fremover. Vi går fra to pensjonister på ryggen av ti yrkesaktive da Folketrygden ble vedtatt i 1967, til fire pensjonister per ti yrkesaktive i 2060. Børen blir dobbelt så tung, og vi er på vei dit med god fart. Allerede om ti år vil vi merke dette godt i de offentlige budsjettene.

Mathilde Fasting

Utviklingen i demografien, befolkningens alder og sammensetning, betyr altså mye for velferdsstatens bærekraft. Hvor lenge vi lever, hvor mange som blir født og hvordan antallet eldre og yngre utvikler seg i forhold til hverandre, har stor betydning for hvor mange som er i arbeid og hvor mange som trenger offentlige tjenester. Hvor mange som flytter til Norge og hvor mange som flytter ut er også viktig.

Store pensjonsutbetalinger

Det er i utgangspunktet positivt at befolkningen i et land blir eldre. Lange og friske liv er tegn på et høyt velstandsnivå. Men det er en utfordring at det blir færre yrkesaktive per pensjonist. Det betyr at det blir færre som arbeider og betaler skatt i forhold til den andelen som har opparbeidet pensjonskrav og blir pensjonister, og som må finansieres av de som er i arbeid. Siden pensjonsutbetalingene i stor grad er basert på et pay-as-you-go-prinsipp, det vil si at skatteinntekter vi får inn hvert år, brukes til pensjonsutbetalingene til pensjonistene det samme året, har forholdet mellom pensjonister og folk i arbeid direkte betydning for offentlige budsjetter og bærekraften. Denne utfordringen deler vi med mange vestlige land.

Min morfar var pensjonist i syv år før han døde, 77 år gammel, mens min farmor var pensjonist i 34 år. Hun døde da hun var 104 år. Snittet av de to er rundt der gjennomsnittsalderen er i dag, men det blir stadig flere som får gratulasjon av Kongen på 100-årsdagen.

Det blir stadig flere som får gratulasjon av Kongen på 100-årsdagen.

—  Mathilde Fasting

For å gjøre det enda tydeligere: Vi vil mest sannsynlig ønske god kvalitet på de offentlige helse- og omsorgstjenestene. Det er vi blitt vant til i livet ellers. Det er mange eldre i tiårene fremover som har levd et liv i velstand og med omfattende velstandsvekst. De vil ha høyere forventninger og krav til kvalitet enn dagens og fortidens eldre, som på mange måter har vært vant til å klare seg med mindre. Privat velstand vil antakelig fortsette å øke, og det vil derfor skapes forventninger om at også offentlige ordninger skal bli bedre.

Kvalitet koster i form av skattekroner, og samtidig har hver og en av oss, i snitt, jobbet stadig mindre, blant annet gjennom kortere arbeidsuke og lengre ferier. Dessuten bidrar lengre utdanning og tidligere pensjonering til et kortere yrkesliv. Dersom vi legger til grunn at vi hvert år øker kvaliteten på sykehusene og pleie- og omsorgstjenestene, samtidig som vi fortsetter å redusere arbeidstiden, vil det forventede årlige underskuddet for velferdsstaten bli betydelig større.

Helse- og omsorgssektoren må styrkes

En ting som er helt klart, og som allerede merkes i mange kommunebudsjetter, er at det blir høyere utgifter til pleie- og omsorgstjenester. Og det er ikke enkelt å få ta i nok arbeidskraft. SSB utga en analyse for noen år siden som viste behovet for helse- og omsorgsarbeidere i fremtiden. Den viser at med dagens organisering og fremtidens behov, går det ikke opp.

Men hva med de demente? Dem blir det dessverre også langt flere av.

—  Mathilde Fasting

Svært mange mennesker arbeider i dag med helse og omsorg. Legger vi inn, som SSB har gjort, noen rimelige forutsetninger om hva som vil skje fremover, med én prosent vekst i helse- og omsorgsstandarden, vil 38 prosent av alle sysselsatte måtte jobbe med helse og omsorg i fremtiden. Som SSB skriver: «Selv med nøkterne forutsetninger om demografi og standardforbedringer av helsetjenestene, vil bemanningsbehovet i HO-næringen øke sterkt fremover, særlig etter 2020. Trolig er en dobling i løpet av de kommende 50 årene et forsiktig anslag.» Vi har ikke mange nok mennesker, og ikke alle kan eller skal jobbe i omsorgsyrkene. Så hva gjør vi da?

Eirik Newth trekker frem teknologisk utvikling, smarte hus, roboter, sensorer og kunstig intelligens. Bestemor og bestefar er heldigvis noe trent i å trykke på knapper og forholde seg til internett, og om ti år vil kullene som trer inn i omsorgsbehovsrekkene være enda bedre skolerte.

Men hva med de demente? Dem blir det dessverre også langt flere av. Min bestemor som ble 104 husket bare ting som hadde skjedd før krigen, men da jeg viste henne et bilde av en dame på vannski fra 1932, ville hun ikke være med på at det var henne selv! For det var det. Hun var et eksempel på en som var fysisk sprek, men dement. Dem blir det flere av.

Må pleie foreldre hjemme

Vi har begrenset informasjon om hvordan helsetilstanden til fremtidens eldre vil være. Det positive vil være dersom vi får komprimert sykelighet, altså at antallet friske år øker mer enn antallet leveår. Det er kanskje for mye å håpe på, men et fint mål for den enkelte og for samfunnet. Det mer realistiske vil kanskje være at vi fremdeles blir like syke eller pleietrengende som i dag, men at vi er eldre når kommer så langt. Eller vi kan se for oss at vi får en forlenget sykelighet, altså at vi må leve med sykdommer. Når levetiden øker, øker også tiden vi er syke og vil trenge helsehjelp og medisiner. Om ti år vil vi kanskje se konturene av hvilket scenario som best beskriver utviklingen.

Her er jeg redd vi har levd med institusjonaliseringen av eldreomsorgen for lenge.

—  Mathilde Fasting

Økt levealder vil ikke påvirke behovet for sykehjemsplasser i særlig grad. I den siste fasen av livet vil de fleste ha behov for omfattende omsorgstjenester. Økt levealder vil mest sannsynlig bety at denne fasen kommer senere, men det kan også bety at behovene blir større. På den andre siden kan økt levealder bety at vi er friskere lenger og ikke har like stort behov for dyre omsorgstjenester tidligere i livet. Det som likevel er et faktum, er at vi blir langt flere eldre.

Siden pleie og omsorg vil legge så store beslag på de offentlige finansene, kan vi spørre om flere av oss i fremtiden vil pleie gamle foreldre. Her er jeg redd vi har levd med institusjonaliseringen av eldreomsorgen for lenge. De færreste er hjemme med barna sine til skolealder, og knapt noen velger å pleie sine foreldre hjemme hos seg selv. Det sagt, vil vi nok se at mange 60–70-åringer vil yte stor innsats for sine foreldre, som da kan være over 90 år.

Hjemmebaserte tjenester

På den positive siden kan vi om ti år ha funnet en medisin for Alzheimer og kanskje også for aldersdemens. Vi kan også ha funnet ut hvordan mennesker med kroniske sykdommer, som gjerne kommer med alderen, kan håndteres og at det fint går an å leve et godt liv uten altfor omfattende pleie.

Siden vi også vet at de aller fleste ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, vil vi kanskje også ha utviklet gode boformer og hus som er tilpasset det å bli gammel. Dersom vi skal håndtere fremtidige behov for helse og omsorg, vil ulike tjenester i hjemmet både være avgjørende for kostnadsutviklingen, og representere den største muligheten.

Klarer vi å få til at flere bor hjemme, vil det bety mindre press på sykehjem og institusjoner. Hvordan ulike behov i hjemmet løses, vil være avgjørende for denne utviklingen. Hjemmebaserte tjenester er billigere enn å bygge og drive sykehjem. Dessuten er tilrettelegging for ulike former for omsorgsboliger og bofellesskap en vei å gå for å møte behovet for mer assistanse i eget hjem på en ressursbesparende måte.

Jeg tror at den som kommer opp med gode, kreative løsninger for å ivareta fremtidens eldre, vil ha et stort «marked».

—  Mathilde Fasting

For snart ti år siden var jeg med på å skrive Civita-notatet Fremtidens eldre. Her skisserte vi flere ulike løsninger, blant annet en der kommuner kan gjennomføre hverdagsrehabilitering, både for å spare kostnader, men ikke minst for at innbyggerne skal få bo hjemme og bli raskere friske etter sykdom eller skade. Erfaringer med rehabilitering fra den danske kommunen Fredericia har gitt gode resultater. Hele 45 prosent av brukerne klarte seg uten hjelp etter opptreningsprogrammet. 40 prosent klarte seg med mindre hjelp etter opptreningen, mens kun 15 prosent hadde behov for samme hjelp som de ville trengt uten opptreningen. For den danske kommunen ble gevinsten estimert til ca. 13 millioner danske kroner.

Det er denne typen prosjekter som i fremtiden vil øke kvaliteten og bedre produktiviteten i offentlig sektor. Hadde Fredericiaprosjektet vært gjennomført i hele Norge, ville innsparingene vært store.

Om ti år er vi alle eldre

Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan vi kan utforme tilbud og tjenester. Jeg tror at den som kommer opp med gode, kreative løsninger for å ivareta fremtidens eldre, vil ha et stort «marked». Det er nok ikke til å komme bort fra at betalingsvilligheten for helse- og pleietjenester vil være høy, men for å sikre at vi kan gå en god alderdom i møte, må vi tilstrebe at de offentlige tilbudene ikke sakker akterut.

Demografi beveger seg sakte – men om ti år er vi alle eldre. Det er bedre å forberede seg nå. Festina lente, som keiser Augustus skal ha sagt. Han ble 75 år, en anselig alder for 2000 år siden, men så hadde han sikkert nok mennesker i arbeidsfør alder til å pleie seg i alderdommen.

Det er ikke oss forunt, men vi har teknologi, moderne sivilisasjon og sannsynligvis langt bedre forutsetninger for å leve gode lange liv.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt