Verdidebatt

Jeg fødte for dine synder

Sannelig sier jeg deg: Du har hørt fortellingen min utallige ganger. Likevel har du ikke hørt den. For du vil ikke bli med oss helt inn. Du står utenfor stallen og venter til riene mine er over.

For å si det med Lukas:

Det er mange som har tatt seg fore å sette opp en fortelling om det som er fullbyrdet i blant oss. Men de har alle sammen basert seg på den som først var øyenvitne, på den første som ble «ordets tjener».

Og det er jo en pen måte å si «mora hans» på.

Ida Jackson

Var du der da det skjedde? Var du der da han kom gående mot Johannes i ørkenen? Var du der da livet skalv ut av ham på korset og forhenget revnet i tempelet? Var du der da han ble født under stjernen ingen hadde sett før? Vel, jeg var ikke bare «der». Jeg skjedde i stallen i Betlehem.

I begynnelsen var ikke ordet. I begynnelsen var han meg, og jeg ham. Du kan la hans blod bli ditt blod og hans legeme bli ditt legeme. Men han var mitt blod og mitt legeme gjennom morkaka, mitt oksygen var hans oksygen, i mange, mange måneder etterpå var hans skrik min melk og min melk hans brød. Nattverden er et mirakel, men å forvandle legeme og blod til mat og drikke er et mirakel mammakroppen også kan.

Det er ikke noe juleevangelium uten meg. Så lytt til den benådedes evangelium: Du hadde ikke hørt hva engelen bebudet meg hvis ikke jeg hadde fortalt det videre. Englene sladrer ikke. Det var meg som snakket, Lukas bare førte det i pennen. Og han utelot mye som menn alltid utelater.

Det er ikke min fortelling som åpner alle evangeliene. Johannes og Markus hoppet rett til møtet mellom røsten i ørkenen og Guds lam, eller som Elisabeth og jeg ville sagt det: Mellom småguttene våre, tenk at de var blitt så store.

Matteus begynner med ættetavlen etter Josef, for deretter å beskrive hvordan engelen fortalte Josef at jeg var blitt besvangret av den hellige ånd, ikke med utroskap. Min fødsel var mellom linjene, utenom hos Lukas, som lot meg tale i førsteperson – gjennom lovsangen min.

Jeg vet du føler at du kjenner meg, fra julekrybben, fra sangene fra sakrestiet, en fattig jomfru satt i lønn og fødte himlens kongesønn, Maria var en møy så ren, men gjør du egentlig det? Jeg er like hemmelig som fødselen min, julens høydepunkt, til stede overalt: Og likevel, skjult, som tabernaklet. Samtidig kjent for de innvidde: Jeg er alle mødres innsikt.

Jeg skriver dette til deg fra stedet mellom fortellingene: Fra den veven som går mellom oss alle, fra den mytiske, felles underbevisstheten. Der vi alltid leser hellige skrifter fra.

Alle førstegangsmødre vil snakke om fødselen sin. Så la meg snakke om min.

Jo, det er helt sant. Vel, ikke fysikkens lover sant, nei, sannere, poetisk sant, magefølelsessant, dog ikke sant i rettssalen. Virkelighetslitteratur, med andre ord. Litt som deres Knausgård. Alt han skriver er selvfølgelig skjønnlitteratur, men han kan ikke juge seg til at han egentlig ble født i Johannesburg og har mørk hud, han skriver fra stedet der han må være tro mot sin egen sin egen mytologi og likevel: Forskjøvet, uklart.

Slik er også evangeliene skrevet, slik skriver jeg nå. Sannelig sier jeg deg: Du har hørt fortellingen min utallige ganger. Likevel har du ikke hørt den.

Det første jeg vil du skal vite, er at jeg var ikke uvitende og jeg var ikke alene. Jeg hadde Elisabeth, mor til døperen Johannes. Hun gikk før meg. Lukas skriver om hvordan Sakarja, mannen hennes, møtte en engel, men hun hadde også sitt eget englemøte, slik Josef og jeg hadde hvert vårt.

Vi var gravide samtidig – sett utenfra, men sett gjennom gravid-tidsregning, gikk hun før meg. Hun var seks måneder på vei da engelen fortalte meg at jeg skulle føde Guds sønn. Vi levde sammen i tre måneder uten Josef og Sakarias. De holdt seg unna. Hun var i tredje trimester og jeg var i første, begge hadde vi hatt en åpenbaring og med det mener jeg: Et sjokkartet møte med en engel. Frykt ikke, men alle frykter det konkrete møtet med det gudommelige, ingen vil at det skal finnes noe mer enn deilig, solid stein og jord. Det er mirakuløst nok at det kan gro babyer i en livmor, en engel er for mye, særlig en engel i første trimester, jeg var kvalm nok fra før.

Det var for mye for Elisabeth også, gravid etter førtifem. Englebesøk etter tiår uten noe annet enn menstruasjoner og spontanaborter. Hun lo ikke, slik Sara hadde ledd, hun gjemte seg og ville være alene, borte fra alle andre utenom meg.

Vi kunne hatt en kristendom der Elisabeth og jeg var de viktigste evangelistene, ikke gutteklubben apostel.

Så bli med meg til stedet der Elisabeth lever gravid og alene, slik sønnen hennes ville leve alene, en vismann i ørkenen. Se henne som den viskvinnen hun var. Vi kunne hatt en kristendom der Elisabeth og jeg var de viktigste evangelistene, ikke gutteklubben apostel. Vi kjente de to hellige mennene bedre enn noen av dem. Vi var guttemammaene til han som levde av gresshopper og villhonning og han som lot seg døpe i Jordan, så himmelen delte seg.

«Det kommer en etter meg som er sterkere enn meg» forkynte Johannes, og det kunne virke som han beskrev noen han bare hadde sett for sitt indre øye. Men hva tror du Elisabeth og jeg drev med etter den opprivende runden i stallen, etter at vi vendte hjem etter den forskrekkelige flukten fra Herodes? Tror du ikke vi benket oss sammen og lot guttene leke sammen mens vi snakket om Gud? Tror du ikke at vi snakket om Gud med dem? Tror du ikke vi oppdro dem i vissheten om englemøtene vi hadde hatt?

Så når Johannes døpte Jesus i Jordan, var han ikke overrasket når duen viste seg. Han hadde sett miraklene tyte ut gjennom en hel oppvekst. Det er bare at ingen skrev dem ned. Det var bare Elisabeth og meg som så dem. Så dem så ofte at de ble hverdagslige.

Tror du ikke at jeg forstod at det ville bli en åpenbaring når jeg gikk i fødsel? Og at fødselen likevel vrengte meg åpen og ble sin egen åpenbaring i seg selv?

Lukas gjengir en av lovsangene mine, men jeg laget tusenvis av dem, jeg sang dem i øret på den lille, mens han var min-Guds, meg-hellig, seig av melk og fosterfett og ildrød og rynkete, grå under fotsålene, svart under neglene av alt han hadde klort til seg fra innsiden min. Vi var en lovsang den første tiden, melkesang, søvnløs sang, ordløs sang mot himmelen.

Jeg er alle mødres innsikt

—  Ida Jackson

Lukas sier han har evangeliet sitt fra øyenvitner. Men det var ikke øynene mine som bevitnet mirakelet alle mødre kjenner. Jeg kan ikke se meg selv utenfra der jeg lukket meg selv om meg selv i riene, ble dratt under og ned i englesangen, frykt ikke, frykt ikke, jeg lukket øynene og så med alle de andre sansene, smakte smerten i korsryggen som toner fra en sitar, luktet rullingen opp og ned ryggraden som en dyprød sky. Da jeg snakket med dem, alle disiplene hans, før, under, etter, etter-etter, føltes det som en umulig oppgave å sette mitt mirakel i deres mannespråk. Jeg ville si til Lukas: Tenk hvis du hadde grodd en ekstra arm? Tenk hvis du hadde åpnet deg som himmelen over Jordan?

Joda, disiplene så mirakler, min sønns føtter på vannet, Lazarus som hev likkledet til side, demonene som ble sendt ut av epileptikeren og inn i en gris. Men de hadde ikke opplevd mitt og Elisabeths mirakel: Den første følelsen av sparking, lenge før det burde være mulig å kjenne det, som om det svømte en fisk i dypet. Tegn fisken på veggen, han er oppstanden.

Så det skjedde i de dager, da menn snakket med menn om menn og menn var landshøvding i Syria, da vi reiste. Du kaller meg jomfru, men sannelig sier jeg deg: Jeg var der da Johannes kom til verden. Hva er vel et stakkars samleie mot å bistå i en fødsel? Jeg så Elisabeth støte morkaken ut, blodrød og greinete, et hellig tre, så den vesle profeten karre seg opp sin mors svette og slunkne mage og finne den store, mørkebrune brystvorten før jeg kuttet navlesnoren hans.

Marias fødselshistorie, forsideillustrasjon, 24.12.21

Jeg var ikke den eneste hjelperen, englene var der, det er en av de tingene som var vanskelig å forklare for disiplene. Du kan fortelle om det å møte en engel for første gang, om det overveldende lyset, om frykten, og det kan de forstå. Det er vanskeligere å forklare at etter at du har sett én engel, slutter du ikke å se dem. Du blir vant til dem. Du forstår at de er overalt. At de ikke «kom» til deg for å gi deg en beskjed, men at de fjernet delen av deg som forhindrer deg fra å se dem hele tiden.

Å gå gravid var å skru på lyset inne i meg og utenfor meg, og at da han kom ut, stod jeg i en lyskaster, sterk og mild på en gang, Gud og jeg var ett, slik barnet og jeg var ett, selv etter at han var ute. Det tok lang tid før han begynte å stabbe av sted og tok lyskasteren med seg.

Jeg var ikke rik, jeg var ikke fattig, jeg var likere deg enn du liker å tro.

—  Ida Jackson

Så du feirer fødedagen min og fødselsdagen hans. Du feirer den med å tenne lys i mørket, ved å synge om oss, men du vil ikke bli med oss helt inn. Du står utenfor stallen og venter til det er over.

Og jeg kunne forstått det, hadde det ikke vært for at du feirer påsken ved gå inn i korsfestelsen. At smerten hans skal minnes av alles kropper, fordi han døde for våre synder. Så hvorfor vil du ikke ta inn over deg at jeg fødte for dine synder? Nei, jeg sammenligner ikke fødselen min med henrettelsen hans. Jeg ville ha barn før jeg ble med Guds barn. Men jeg var også mor til Jakob, Joses, Judas og Simon. (Og Anna, Esther og Elisabeth, selv om Markus ikke nevner dem ved navn, han kaller dem bare «søstrene».)

Jeg opplevde mirakelet jeg opplevde i stallen syv ganger til. Og selv om det ikke var som første gang (det er aldri som første gang), var englene der fremdeles, det var et lys som lakk gjennom fra den nyfødte og til meg uansett unnfangelsesmetode. Og jeg sa til Elisabeth: «Å være døren til livet er å være i berøring med det bortenfor livet, men det bortenfor livet er nærmere kjødet enn vi tror. Det er ikke anti-kjød.» Derfor kan jeg ikke forstå hvorfor du vil ha flere detaljer om naglene enn du vil ha om riene.

Alle førstegangsmødre vil snakke om fødselen sin. Så la meg snakke om min.

Riene begynte ti dager før vi kom til Betlehem. De kom som små murringer: En følelse av at jeg spente musklene uten å spenne dem, at noe i dypet skalv meg. Jeg satt på eselet og måtte lene meg fremover. Jeg ba Josef lene seg mot korsryggen min, vær tung, sa jeg. Vær tung.

Jeg visste at vi nærmet oss, Elisabeth og jeg hadde telt dagene siden min siste blødning da jeg hadde fått beskjeden. Jeg hadde oversikt. Og englene kan også telle. Du kan spørre dem. Da Josef hadde sagt at vi måtte dra, hadde han spurt om jeg ville bli hjemme, men jeg hadde spurt englene-babyen-Gud-meg-selv uten ord, og svaret var «reis.» Så jeg dro.

Jeg hører at du ser på meg som en fattig jomfru. Men en snekker da var ikke det samme som en snekker nå, Josef hadde stamtavle tilbake til Israels tolv stammer, det var derfor han måtte til Davids by, Betlehem. Ingen hadde bedt en fattig løsarbeider skrive seg inn i manntallet. Og jeg var heller ingen stakkar. Jeg var trolovet med ham og det krevde medgift. Jeg måtte ikke reise. Jeg måtte ingenting. Jeg kunne fått hjelp hjemme og født der. Men det var ikke det jeg valgte.

Da vi stod utenfor teltene og den ene rien tok den andre, da jeg begynte å miste språket, da geleidet Anna meg inn i stallen.

Min sønn var de fattiges frelser, men han kom ikke fra fattigdom. Jeg vet at et snekkerverksted og et esel ikke høres ut som rikdom for deg, men det er fordi du ikke kjenner tiden da det å kunne gå i tempelet og ofre var en stor velstandsmarkør, så la meg forklare deg det. Jeg var ikke rik, jeg var ikke fattig, jeg var likere deg enn du liker å tro.

Jeg kunne lese og skrive, jeg kjente min Talmud, jeg hadde penger til mat, jeg var lærd. Og selv om ingen hadde sett ham på ultralyd, selv om ingen kunne vite hvilken vei morkaken lå, selv om ingen kunne sjekke hans blodtype opp mot min blodtype, selv om ingen kunne sjekke blodtrykket mitt og blodsukkeret mitt, så var jeg ikke kunnskapsløs. Jeg sa jeg var Herrens tjenerinne, ikke en jordisk en.

Så bli med meg til teltleirene i Betlehem som du kaller herberge. Folk sov tett. En fødende kvinne trenger plass, kan ikke mose seg ned mellom to sovende småbarnsfamilier. Jeg ble ikke avvist, jeg avviste meg selv. Og de reiste seg opp og snek seg ut, alle de erfarne mødrene og kloke konene ingen var interessert i å skrive om i evangeliene. De listet seg ut fra reiret av sovende barn for å hjelpe meg.

Og selv om Lukas ikke tok dem med, så vet jeg at du merker avtrykket etter dem når du sitter der med et nyfødt barn i armene. Det er derfor jordmor Matja er med i den sangen. Du tenker på meg, du tenker på ham som baby og du sier til deg selv: «Det var noen der med deg, det er jeg viss på.» En av de kloke konene gikk til tempelet i Betlehem og hentet profeten Anna, 84 år, og det var hun som tok ham imot. Anna, som åtte dager senere, bar sønnen min frem for Herren så han kunne bli omskåret. Nye Testamentets eneste kvinnelige profet var der i stallen med meg, hun hvisket i øret mitt sammen med englene.

Marias fødselshistorie, Innsideillustrasjon 2, 24.12.21

Men selv om jeg ikke var kunnskapsløs, selv om jeg hadde vært med på Elisabeths fødsel, selv om jeg hadde englevakt, selv om jeg hadde Anna og hæren av kloke koner, selv om Josef holdt rundt meg, så var det ingen som kunne forberede meg på rommet jeg gikk inn i når riene tok tak.

Først ti dager med rier som stakk innom og forsvant, så en grå propp av slim rett før vi ankom Betlehem. Jeg satt på huk og vagget og tisset og der var den, denne bufferen mellom hodet hans og den frie luften, snart var det dags. Da vi stod utenfor teltene og den ene rien tok den andre, da jeg begynte å miste språket, da geleidet Anna meg inn i stallen. Den var lun og varm, det var nok dyr som rautet til at jeg kunne raute og herje fritt. De gjorde så mange ting som aldri er på bildene, hang opp et tau jeg kunne dra i, de rullet meg i korsryggen med en bakstestang de laget lefser med, for å gi nok motsmerte til smerten i korsryggen. De laget hauger av halm der jeg kunne lene meg og rulle meg.

Men nå beskriver jeg det utenfra, og det var ikke utenfra, det var en reise innover nedover og innover, slik han inne i meg skrudde seg nedover innenfra. Jeg tror at grunnene til at hyrdene på marken hørte englesang den natten, var at hoftene mine sang sammen med englene, at englene ble så høylytte at alle som ikke bråkte måtte høre dem. Jeg tror at stjernen ble tent på grunn av ren, skjær rødglødende åpning og pressrier, ble tent som en ring av glødende jern.

Anna tok tak i armene mine og fikk meg til å sparke henne inn i brystbenet, fikk meg til å skyve de ville riene over i henne. Men kanskje jeg skjøv dem så langt ut at de ble til lys på himmelen. Jeg husker ikke at noen sa at de så hodet, men jeg husker at jeg skulle trykke, og om det var Anna eller englene eller begge deler som sa, det vet jeg ikke, men jeg gjorde det.

Jeg husker ikke at noen sa at de så hodet, men jeg husker at jeg skulle trykke

Og Gud var rød og mørk i blikket, kullsort i håret, kullsort i bleia, han var så virkelig og nær. Og jeg lå i halmen mens jeg ble vasket og stelt der nede og så ham lukke leppene sine rundt brystvorten min og drikke råmelk med en huggende intensitet som fikk det til å gløde fra toppen av issen min og hele veien ned der Anna sjekket etter rifter.

Det kjentes som et sug-søkk-skred inne i meg, og når det står at jeg gjemte alt i mitt hjerte, så var det fordi så mange av opplevelsene mine skjedde utenfor fortellingen folk klarte å høre – selv etter at de hørte at han var oppstanden.

Jeg sang en lovsang i barnets øre:

«Min sjel opphøyer Herren, min sjel opphøyer deg, du lille store. Elskede lille, rasende lille, som et diende barn hos sin mor skal vi være hos Gud, som et diende barn var Gud hos meg. Store ting har han gjort gjennom meg, hellig er hans navn, store ting er små ting, er disse, små, små fingrene som griper og øyenvippene som flagrer, han skrudde babyen ut gjennom bekkenet og mettet de små med fet melk, halleluja.»

Hvordan hadde det sett ut for deg, denne julefeiringen, hvis du hadde husket at Lukas-evangeliet begynner med mine ord? Hvis du husket Elisabeth, Johannes mor? Hvis du ble minnet om profeten Anna?

Hvis du åpnet deg for en fortelling om meg som en som ikke bare fikk åpnet sitt moderliv, men hadde en åpenbaring?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt