Det handler om kvinnens eierskap til egen seksualitet

På trilleturer dette året har det skjedd et stort sorteringsarbeid.

Plutselig stod jeg ovenfor en nødvendig ryddejobb og ikke minst en letejobb; å finne et bærekraftig trosfundament å stå på nå som jeg har blitt voksen (og samtidig føler at jeg vet og kan mindre enn noensinne) og på kort tid fått to døtre. Et trosfundament jeg helhjertet kunne tro på og stå inne for.

En del av den ryddejobben har handlet om alle de usynlige båndene jeg og min generasjon kvinner har fått lagt på oss. Ikke nødvendigvis av Gud. Men summen av små og store budskap gjennom barndom, ungdomstid og studenttid; som alle kommuniserer noe om hva en kvinne er eller burde være.

Jeg tror ikke det finnes en systematisk, villet forskjellsbehandling av unge kvinner i frikirkeligheten. Men jeg tror på at der det eksisterer en kultur, eksisterer det også usunne strukturer, uttalte eller uuttalte forventninger og normer.

[ Les innlegger som sparket i gang epleskrott-debatten: «Jenter tenker om seg selv at de er epleskrotter» ]

Kjernen i epleskrott-debatten

Epleskrott-debatten denne høsten har avdekket det. Da jeg leste artikkelen til Seline Mjølhus, som så rett poengterer at kristne jenter gjerne unngår konfrontasjoner og glir inn i omsorgsfulle roller. Jeg måtte smile da hun skrev «selv har jeg blitt møtt med kommentarer som «du burde kanskje roe ned litt» eller «tror du at du finner deg en kjæreste du som har så sterke meninger?» Mjølhus, Pettersen Sandvik og Tveita har alle i sine innlegg og historier rørt ved det kvinnelige aspektet i sine innlegg.

Det er slitsomt nok å skulle finne ut av egen kropp og seksualitet, om ikke man skal ha med en pastor som snakker til sinnet ditt eller tankene dine underveis.

—  Kristine B. Gripsgård

Jeg har imidlertid savnet å diskutere kjernen. Narrativet om at seksualitet ikke bare er personlig, men dypt, dypt privat blir bekreftet når få tar ballen videre for å diskutere hvordan man i en kristen kontekst kan snakke om kvinnelig seksualitet på en bedre måte. At kvinner i min generasjon opplever en manglende bekreftelse av egen seksualitet, fordi porno- og sex-seminarene gjerne var «gutteseminarene» i ungdomstida. Eller det faktum at det er flest mannlige pastorer, regissører og forfattere – og at det gjerne er gjennom dem kvinnelig seksualitet har blitt portrettert. For ikke å snakke om pornoindustrien som er en premissleverandør for seksualitet for mange (som også blir konsumert av mange kristne).

Kvinnelig seksualitet er underkommunisert i samfunnet. Hvorfor har ellers Gleden med skjeden blitt oversatt til såpass mange språk?

[ Epleskrott-metaforen slo henne i magen: – Jeg ble besatt av å bli ren ]

Mannlige pastorer bør lytte

En dame i femtiårene ringte meg, gråt og sa: «Det er meg du skriver om.» Det var jo ikke henne jeg skrev om. Men opplevelsen av å være redusert, spist av, ikke god nok var så tydelig til stede. Det er ikke sikkert pastorer reflekterer over det, sa hun. Hvordan de kan spise seg inn i selv de mest private sfærene av livet. Det er slitsomt nok å skulle finne ut av egen kropp og seksualitet, om ikke man skal ha med en pastor som snakker til sinnet ditt eller tankene dine underveis.

Det påhviler derfor særlig mannlige pastorer å lytte til kritikken og ikke avfeie den. Som mann tilhører man det kjønnet som har fått dominere verdens syn på hva sex er eller hvordan det skal være. Noen har offentlig statuert at de ikke vil kutte metaforene, eksempelvis «ild i peisen». Andre har vært nysgjerrige og lurt på; hvordan beveger vi oss videre, i en mer hensiktsmessig og nyttig retning?

Eierskap til egen seksualitet

Jeg tror det handler om eierskap til egen seksualitet. Jeg opplever at noe av svaret mitt er i mitt opprinnelige innlegg. «For et par år siden hørte jeg en kvinnelig kristen leder uttale foran en gjeng tenåringer at: «Sexlivet kan bli veldig bra etter fødsel». Med det tok hun eierskap til sin seksualitet på en måte jeg aldri hadde hørt før. Det trengtes ikke mer. Ingen egne erfaringer, ingen fortellinger eller vitnesbyrd (som ellers er så vanlig i slike miljøer). På en nøktern, kunnskapsbasert måte fortalte hun om kvinnenes biologi og som et helt eget autonomt vesen, uavhengig av en mann. Det ble en generell og sunn samtale.

Mitt hovedbudskap har ikke vært å sensurere kirkas teologi på området.

—  Kristine B. Gripsgård

Det heter at man ikke kan gi bort noe man ikke har fått. Jeg opplever at flere kvinner, vokst opp i en frikirkelig tradisjon, først og fremst savner eierskapet til sin egen seksualitet og en anerkjennelse av at de sosiale normene i tradisjonen kan forvolde utfordringer. Totalen av «purity»-kulturimporten fra USA og den manglende kommunikasjonen rundt kvinnelig seksualitet i samfunnet forøvrig, biologiske forskjeller og en etterstrebelse av å etterleve det kristenkonservativet idealet om bryllupsnatta, kan resultere i kompliserte relasjoner – både til egne kropper og til andres.

Dette har helt sikkert vært smertefritt for mange i min generasjon også og heldigvis kommenterer flere at de ikke kjenner seg igjen i debatten. Men det er påfallende at jo eldre jeg blir, jo flere samtaler havner jeg i med jevnaldrende kvinner om tematikken.

Kjernen i mitt budskap

Mitt hovedbudskap har ikke vært å sensurere kirkas teologi på området. I et liberalt demokrati ville det være ekstremt merkelig om ikke kirka skulle få kommunisere sitt syn på sex. Som jeg også sa på Dagsnytt 18: Tvert om, har kirka nyttige perspektiver på seksualitet, i en tid vi vet at pornoindustrien er premissleverandør for hva sex er.

Kjernen i budskapet mitt har vel vært at de måtene man har kommunisert disse idealene på kan medføre mer skambeleggelse, særlig sett i sammenheng med at kvinnelig seksualitet forøvrig er lite kommunisert.

For meg har Epleskrott-debatten handlet om å kvitte seg med noe, men like fullt å finne noe. Språket for kvinnelig seksualitet i kristne sammenhenger.

[ Dette sier forkynnerne om epleskrott-metaforen ]