Velsignet er du, Gud

I høst fant det sted en storhendelse som bør være av interesse for alle som er engasjert i bønn, gudstjeneste, ritualer og religion. Det Mosaiske Trossamfund har etter mange års oversettelsesarbeid publisert den jødiske bønneboka, sidduren, på norsk.

Siddur betyr ordning eller arrangement og kan minne om det begrepet som brukes mye i kristne liturgier, ordo. I anledning hundreårsjubileet for synagogen i Oslo, et jubileum som egentlig fant sted i fjor, men på grunn av pandemien først kunne feires i år, ble boka presentert. Kongen og kronprinsen var til stede på feiringa og fikk overrakt hvert sitt eksemplar under jubileumsmarkeringa 25. november, og den påfølgende lørdagen ble sidduren lansert under en heldags studieshabbat.

På studieshabbaten fikk jeg selv være til stede. Det var en svært bevegende opplevelse på mange plan som førte til refleksjoner som kan være gode å ha i det videre arbeidet med Den norske kirkes liturgier.

[ Synagogen i Oslo feiret 100 år: – Det er et hjem jeg er stolt av ]

Røtter til 800-tallet

Sidduren er en samling av bønner og ritualer som brukes i synagogen og dagliglivet. Den første sidduren ble skapt på 800-tallet. I et av forordene til den norske sidduren skriver overrabbiner Michael Melchior om hvordan behovet for en orden på bønnelivet førte til at sidduren ble til: «Allerede i Det jerusalemske Talmud fortelles det om hvordan mennesker hadde vanskeligheter med å konsentrere seg om sine bønner. Det er morsomme historier om hvordan folk talte soldater og til og med kyllinger i sitt hode, og etterpå ikke hadde noen anelse om hvilke bønner de hadde sagt.» Det er svært gjenkjennelig også for en kristen leser!

For en kristen leser av sidduren er det mye som er ukjent, men også mye som er kjent.

—  Merete Thomassen

Sidduren ble derfor et viktig redskap for å strukturere bønnelivet. Den har blitt videreutvikla innenfor ulike tradisjoner gjennom mange hundre år. I likhet med alle andre liturgiske tradisjoner har også sidduren vært utsatt for endring, kritikk og nyutvikling. En av de internasjonalt pågående debattene i dag er blant annet om kjønnsperspektivet, noe som har sine klare paralleller i kristen liturgisk utvikling.

En av de mest brukte siddurene i nyere tid er Jonathan Sacks’ siddur som kom i 2008. Boka som ble lansert i november, bygger på Sacks’ siddur, men har også tatt opp i seg de norske jødiske tradisjonene. Den har derfor fått intet mindre enn navnet Oslo-sidduren, og er utgitt av Koren-forlaget i Jerusalem som er forlegger for nesten alt som utgis av siddurer i verden.

[ Jon Olav Ryne: «Ble Jesus født i en stall – i Betlehem? Spørsmålet er vanskeligere å besvare enn man skulle tro» ]

Kristendommens liturgiske arv

For en kristen leser av sidduren er det mye som er ukjent, men også mye som er kjent. Og om det ikke skulle framstå som kjent, benytter jeg spalteplassen til å minne om at kristendommen bygger på en liturgisk arv fra jødedommen som nå står i fare for å gå tapt. Det er det som av liturgikeren Paul Bradshaw kalles det jødisk-kristne bønnemønsteret, og som består av såkalte berakah- og hodaya-bønner, eller velsignelses- og takkebønner.

Velsignelses- og takkebønnene er retta til Gud for å minne den som ber, om at Gud aldri har glemt sitt skaperverk, men allerede er til stede i menneskenes liv. «Velsignet er du, Herre, vår Gud, verdens konge, som ved sitt ord fremkaller kveldens skumring, som med visdom åpner himmelens porter, som med innsikt lar stunder skifte og tider veksle og anviser stjernene deres baner på himmelens hvelving etter sin vilje», er en av en uendelig lang rekke velsignelsesbønner som finnes i sidduren.

Det var denne måten Jesus lærte disiplene å be på. Jesus var jøde, og velsignelses- og takkebønnene ble videreført av ham.

—  Merete Thomassen

Den som ber, velsigner og takker Gud for at alt i livet er innramma av Guds omsorg, eller «forsyn», som det het tidligere. Det finnes bønner for alle de store og små begivenhetene i livet, og alt settes inn i den store rammen av velsignelse.

Slik Jesus ba

Det var denne måten Jesus lærte disiplene å be på. Jesus var jøde, og velsignelses- og takkebønnene ble videreført av ham. De ble brukt i ur- og oldkirken, og det jødisk-kristne bønnemønsteret var mer eller mindre ubrutt fram til vår egen tid. Fordi mange av Jesu bønner har vært oversatt med «Lovet være …» i stedet for «Velsignet være …», har forbindelsen til berakah- og hodaya-bønnene ikke vært så synlig. Men i Bibel 2011 er heldigvis velsignelses-begrepet tatt i bruk igjen.

Desto mer interessant vil det være å foreta en sammenligning av Oslo-sidduren og bønnene i den norske kristne Bibelen. Det kan hjelpe oss til å klargjøre hvilken arv vi står i. Og ikke minst kan det hjelpe Den norske kirke til å finne et bedre språklig grep om sine liturgier. I dette har sidduren lykkes oppsiktsvekkende godt.

[ Erling Rimehaug fant en ny ramme for troen ]

.