Takk til Asle Toje

Forsker Asle Toje har i intervju med Vårt Land (7.12.) noen tankevekkende refleksjoner om Den norske kirke. Toje har dessverre meldt seg ut av kirken, etter år med opplevelser av politiske budskap fra prekestoler og kirke-vedtak med slagside til venstre. Toje hevder at distinksjonen mellom politikk og teologi har kollapset.

Jeg synes Asle Tojes betraktninger er verdt å lytte til, og jeg deler hans oppfatning av at Den norske kirke er blitt en mer og mer partipolitisk aktør i samfunnsdebatten. Det siste eksemplet er Kirkemøtets vedtak om klima, miljø og bærekraft, hvor Kirkemøtet henviser til en rapport som tilrår stans i leting etter nye oljefelt. Kirkens «utenriksdepartement», Mellomkirkelig råd, er enda tydeligere i sin uttalelse når de foreslår at letevirksomheten etter olje må avsluttes snarest mulig. Dette er et partipolitisk standpunkt som det er stor uenighet om også blant kirkens medlemmer.

[ Asle Toje har meldt seg ut av Den norske kyrkja. Meiner den har blitt ei «woke-kyrkje» ]

Kirkeledere opptrer partipolitisk

Politikk handler om menneskers hverdag og liv, og selvsagt skal kirken engasjere seg i spørsmål som folk er opptatt av. Kirkens oppgave er å verne om menneskeverdet og være barmhjertighetens budbærere i vår verden. Kamp mot rasisme, for rettferdighet og mot diskriminering er nøkkelord i denne sammenheng.

Det som imidlertid har skjedd de siste tiårene, er at kirkens ledere opptrer mer og mer som partipolitiske aktører i det offentlige rom.

Biskoper har gått mot oljeboring i nord, de har i harde ordelag kritisert regjeringens asyl- og flyktningpolitikk og i det siste har kirkens ledere også engasjert seg i den pågående klima- og miljødebatten. I likhet med miljøbevegelsen har også kirken kastet seg på en dommedagsforkynnelse og katastrofetenkning rundt klima.

Det som imidlertid har skjedd de siste tiårene, er at kirkens ledere opptrer mer og mer som partipolitiske aktører i det offentlige rom.

—  Einar Gelius

Bør vekke bekymring

Det spesielle er at i alle disse politisk komplekse sakene, er kirkens stemme så og si identisk med den politiske venstresidens politiske plattform. Og dette er ikke bare noe jeg reagerer på. De siste ukene har det vært et ras av utmeldinger fra Den norske kirke og representanter for både Høyre og Fremskrittspartiet lurer på om det lenger er plass til dem i kirken.

Omtrent 35 prosent av norske velgere tilhører disse to partiene – og det betyr at circa en tredjedel av kirkens medlemmer tilhører den politiske høyresiden. Det er jo svært alvorlig hvis så mange av kirkens medlemmer føler seg «fremmedgjorte» i kirken.

Den norske kirke og Kirkemøtet bør bekymre seg over nettopp dette, at flere ikke bare føler seg fremmede i kirken, men at også mange nå velger å melde seg ut av kirken, ikke minst etter Kirkemøtets olje-vedtak.

Det interessante er jo, at oppslutningen om kirken og kirkens ritualer synker i takt med kirkens stadige partipolitiske utspill. Det bør være til ettertanke for alle dem som nå sitter i styrende organer i kirken.

Jesus var ingen politiker

Det er verdt å minne om at Jesus ikke var noen politiker. En annen religiøs leder, profeten Muhammed, var både en politisk leder og krigsherre i tillegg. Historien har vist oss hvor vanskelig og farlig denne kombinasjonen er.

Kirken skal kjempe for menneskeverdet og barmhjertighet i vår verden. Kirken kan si noe om hvilke verdier og etiske normer vårt samfunn bør styres etter. Men å gå inn i komplekse politiske enkeltsaker bør kirken være varsom med. Nettopp fordi det blant kirkens medlemmer finnes et mangfold av meninger i disse spørsmålene.

Eksempelvis er det å kjempe mot videre norsk oljevirksomhet ikke noe mer «kristelig» enn å være for fortsatt norsk oljevirksomhet.

[ Medlemsraset fortsetter: Over 1.700 har meldt seg ut av Den norske kirke etter Kirkemøtet ]