Verdidebatt

Oljenasjonen trenger folkekirken

KLIMAKRISE: Når kirken bruker kristen etikk i klimaspørsmålet, fyller den en rolle få andre kan fylle. Derfor trenger vi folkekirkens stemme i klimapolitikken.

Kirkemøtet ble i år avholdt i en periode med rekordhøye strømpriser i Sør-Norge. Den høye prisen skyldes lite vann i magasinene og høye priser på CO2-kvoter i Europa. Den tredje årsaken er gassmangel i Europa. Det skyldes blant annet en kald vinter etterfulgt av en varm sommer med stort kjølebehov.

Mangelen på gass er også storpolitikk. Russland har gass å tilby og dette utnyttes nå av Vladimir Putin til å gi Russland en sterkere posisjon overfor det vestlige Europa.

Gassmangelen og de høye prisene bremser også farten i gjenreisingen etter pandemien der mennesker trenger å komme ut av arbeidsledighet. Som et demokratisk land uten ønske om å misbruke leverandørmakten politisk, har Norge i flere tiår blitt oppfattet som en troverdig og stabil leverandør av gass. Vår rolle har utvilsomt vært et gode for Europa.

Store dilemmaer

Denne dagsaktuelle energisituasjonen er bare ett av mange eksempler på at klimatrusselen stiller verden overfor mange dilemmaer, og ikke minst gjelder det oss som olje- og gassnasjon.

Disse dilemmaene fortjener en bred diskusjon, og det siste året har det vokst fram en sterk og til tider nyansert og god debatt om flere av disse spørsmålene. Vi trenger mye ny ren energi. Omleggingen skal skje raskt uten at det rammer forsyningssikkerheten. Scenariene som viser veien til 1,5-gradersmålet bygger også på økt bruk av kjernekraft.

Det er likevel ikke lett å se at det utifra kristen etikk skal være ett klart svar

—  Øyvind Håbrekke

Jeg tar ikke mål av meg til å gi gode svar på alle disse spørsmålene. Jeg er av dem som mener vi trenger en kraftig kursendring i olje- og gasspolitikken der leteaktiviteten trappes ned og kanskje også avsluttes. Det er likevel ikke lett å se at det utifra kristen etikk skal være ett klart svar på spørsmålet om hvordan petroleumsressursene skal forvaltes i årene fremover.

Tre nivåer på debatten

Det har skapt debatt at Kirkemøtet vedtok å be den norske regjeringen lytte til anbefalingen fra en rapport fra det internasjonale energibyrået IEA, om å stanse videre leteaktivitet etter olje og gass. Det er naturlig at dette skaper diskusjon i en folkekirke der dens egne medlemmer sitter på alle sider av bordet i forvaltningen av naturressursene.

Det er forskjell på å be regjeringen «lytte til» den nevnte anbefalingen og å be regjeringen handle ut fra denne. Kirkemøtet har likevel sendt et signal i petroleumspolitikken.

Både FNs klimapanel og FNs naturpanel har gitt verdenssamfunnet alvorlige meldinger om klodens tilstand. Det krever radikale handlinger fra politiske ledere, særlig i rike land. Diskusjonen om disse tiltakene foregår på flere nivåer. Her vil jeg peke på tre slike nivåer. I petroleumspolitikken består det laveste og mest konkrete nivået i å diskutere kravene til de enkelte utvinningstillatelsene, valg av teknologiske løsninger, avgiftsnivået på CO2-utslipp osv.

Det er forskjell på å be regjeringen «lytte til» den nevnte anbefalingen og å be regjeringen handle ut fra denne.

—  Øyvind Håbrekke

På neste nivå har vi spørsmålene om den brede olje- og gasspolitikken og framtidig aktivitet: Det er dette Kirkemøtet har uttalt seg om i den omdiskuterte setningen i vedtaket. På dette nivået er det store spørsmål. De kan egne seg for klare posisjoner der man både kan være for og mot, operere med sluttdatoer etc. og vi kan diskutere klare handlingsalternativer. Derfor tar de også fort store deler av oppmerksomheten.

Dermed blir det ofte desto mindre oppmerksomhet om de spørsmålene på et høyere og mer overordnet nivå. For når vi fremmer våre synspunkter om den framtidige olje- og gasspolitikken, så har vi bevisst eller ubevisst akseptert noen premisser.

Det kristne menneskesynet

Her ligger spørsmålene om hva mennesket har rett til å gjøre med naturen og skaperverket. Hva er vårt ansvar for kommende generasjoner i forvaltningen av ikke-fornybare ressurser? Hvordan forvalter vi det vanskelige balansepunktet mellom å ivareta egen befolkning i forhold til mennesker i andre deler av verden? Det siste har for øvrig også blitt særlig påtrengende å diskutere i lys av vaksinefordelingen i pandemien.

Det er legitimt og riktig å utvinne naturressurser med økonomiske motiv, men vårt kristne menneskesyn gir oss en bredere horisont enn det materielle.

Kirken bør aldri bli partipolitisk, men vi trenger folkekirkens stemme i klimapolitikken.

—  Øyvind Håbrekke

I hvilken grad makter vi å holde menneskets sosiale og åndelige behov på dagsorden når hundretalls milliarder kroner ligger i vektskålen? Med hvilke parametere måler vi framskritt og utvikling i en rik oljenasjon? For mennesket lever ikke av hydrokarboner alene.

Etter 30 år med utslippsmål og ambisiøse partiprogrammer og svært liten framgang, er det grunn til å spørre om de viktigste hindringene for klimapolitikken ikke ligger i mangelen på utslippsmål og politiske erklæringer, men kanskje like mye i våre valg og prioriteringer på et høyere nivå.

Kirkens stemme

Noen mener kirken skal avstå fra politikk. Kirken bør aldri bli partipolitisk, men vi trenger folkekirkens stemme i klimapolitikken. Situasjonen er alvorlig og om politikkens veier kan være krevende og ikke alle spørsmålene har klare svar, bør kirken likevel markere utålmodighet.

Når kirken bruker teologien og den kristne etikken, er den ikke bare en av mange stemmer på en eller annen fløy. Da fyller den en rolle få andre kan fylle. Da er det også opp til kirken å bruke sin stemme på det nivået og på de spørsmålene hvor den har noe å tilføre i kraft av å være kirke.

Og kanskje er det nettopp i disse spørsmålene den klimapolitiske nøkkelen ligger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt