Frieles krav til kirken nyttet

Denne uken gikk en pioner i kampen for homofile og lesbiskes rettigheter i Norge bort. Kim Friele var folkeopplyser og samfunnsdebattant og stod uredd i kampen for homofile og lesbiske rettigheter.

I 1965 sendte NRK radioprogrammet Stengt verden. Samtale om homofili og menneskeverd. Programmet tok opp temaer som menneskeverd, årsaker til homoseksualitet og forførelsesteorier. Friele, som da var anonym, var opptatt av å få frem at homofili bestod av mer enn det seksuelle. Stengt verden var et sjeldent tilfelle hvor homofile og lesbiske kunne delta i offentligheten. Ikke minst fordi åpent samliv mellom to personer av samme kjønn var forbudt.

Forbudet mot homofili

Fram til 1972 var «homoseksuelle handlinger» forbudt ved lov i Norge. Med Straffeloven fra 1902 moderniserte man forbudet som ble nedfelt paragraf 213. Fra 1902 til 1972 var det ikke mange domfellelser, og det var tvilsomt at noen kom til å bli dømt så lenge det var snakk om seksuell omgang med voksne menn og man var diskré. I praksis betød det at den presset homofile til å leve skjult, og den forsterket fordommer om at dette var noe farlig.

[ Stort intervju med Kim Friele: – Jeg har mitt private forhold til Vårherre  ]

Forbudet mot homoseksuelle handlinger var nemlig forankret i en forståelse om at homoseksualitet var en avvikende kjønnsdrift. De «ekte» homofile hadde et medfødt anlegg for tiltrekning mot personer av samme kjønn. «Uekte» homofile var unge mennesker, som regel menn, som kunne påvirkes til å bli homofile. Professor i teologi Johan B. Hygen, uttrykte det slik: «Om de homoseksuelle er aldri så ulykkelige mennesker, kan de gjøre ubotelig skade ved å føre andre inn i samme ulykke.»

Biskopenes demonisering av homofile var antagelig medvirkende til at forslaget om å revidere § 213 havnet i en skuff

—  Anders Martinsen

DNF-48 – forløperen til organisasjonen FRI – forsøkte å få § 213 avviklet på starten av 1950-tallet. De oppnådde å få loven behandlet i Straffelovrådet. Da innstillingen forelå, var forslaget å liberalisere loven, men fortsatt begrense utbredelsen av homoseksualitet.

Den medisinsk-faglige begrunnelsen var tungtveiende. Psykiater Ørnulv Ødegård hevdet at de homoseksuelle vil «føle trang til å gjøre propaganda for det syn at denne form for seksualitet er biologisk, psykologisk og sosialt likeverdig og likeberettiget.»

Det var i denne sammenhengen at biskopene i 1954 kom med sitt famøse utsagn om at homoseksualitet utgjorde en samfunnsfare «av verdensdimensjoner». Mens Straffelovrådet gikk inn for liberalisering av loven mot homoseksualitet, tok biskopene til orde for en straffeskjerpelse! Biskopenes demonisering av homofile var antagelig medvirkende til at forslaget om å revidere § 213 havnet i en skuff.

[ Berit Aalborg: «Kim Friele bidro til en åpnere kirke» ]

Frieles kamp mot loven

Saken begynte ikke å rulle igjen før om drøye femten år og ytterligere tre år skulle gå før paragrafen ble avskaffet. I mellomtiden måtte homofile og lesbiske fortsette å leve en skjult tilværelse. Det var her Friele stod frem med pågangsmot og kreativitet.

Det var to hindre som måtte forseres for at § 213 skulle avvikles: først måtte saken tas opp på den politiske agendaen og dernest måtte man motbevise påstandene om at homofili var samfunnsnedbrytende.

Friele overtalte teologene Johan B. Hygen, Per Lønning og Sigurd Osberg til å bidra fordi alle tre støttet avkriminalisering

—  Anders Martinsen

I 1969 Friele klarte å løse det første problemet ved å ringe inn til NRKs radioprogram Partiene svarer og spørre høyrepolitiker Lars Roar Langslet på direkten om hva han syntes om § 213. Tidligere hadde Friele forsøkt å få justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer, Norges første kvinnelige justisminister, til å ta opp saken uten nevneverdig hell. Ministeren var fornøyd med å ha saken til observasjon.

Langslet derimot svarte at loven var moden for en overhaling. Prosessen derfra var likevel seig. Langt fra alle politikere mente at en total opphevelse var rette vei å gå.

Overtalte teologer

Løsningen på det andre problemet kom i form av en nederlandsk rapport under navnet Speijer-rapporten (1969) som var utarbeidet på oppdrag fra det nederlandske justisdepartementet. Rapporten avviste at ungdom kunne forledes inn i homoseksualitet og at «homoseksuell forføring» var en forbrytelse. Konklusjonen talte for at forbudet mot homoseksualitet burde oppheves.

Deler av rapporten ble lagt til et kompendium Onde eller nødvendighet (1970). Friele overtalte teologene Hygen, Per Lønning og Sigurd Osberg til å bidra fordi alle tre støttet avkriminalisering. De råkte ikke ved kirkens tradisjonelle holdninger til homoseksualitet, men de resonnerte med at rent prinsipielt måtte det skilles mellom jus og etikk.

Det var nå tverrpolitisk enighet om å avvikle §213. Unntaket var KrF.

—  Anders Martinsen

Dermed omgikk man «problemet» med homoseksualitet som sådan, fordi avkriminaliseringen ikke var synonymt med aksept. «Ingen anstendige mennesker, heller ikke blant de homofile, ønsker å fremme lasten», skrev Hygen.

Tverrpolitisk enighet om å avvikle §213

Onde eller nødvendighet fanget politikernes oppmerksomhet. Nærmest bokstavelig talt – det ble lagt i hyllene til stortingsrepresentantene og distribuert til domstolene og politiet. En som fikk øye opp for det var Arbeiderpartiets Arne Kielland. Han inngikk et samarbeid med Friele om å holde saken varm.

Da Borten-regjeringen gikk av i 1971 og Trygve Bratteli tok over som statsminister åpnet det seg en luke for å få til endring. Kielland hadde støtte hos den nye justisministeren, Oddvar Berrefjord. Justiskomiteen utarbeidet en ny innstilling med forslag til endringer av straffeloven. Et forbud vil ikke forebygge homoseksualitet, het det, kun gjøre livet vanskeligere for en allerede sårbar gruppe. Det var nå tverrpolitisk enighet om å avvikle §213. Unntaket var KrF.

Forbudet mot homoseksuelle handlinger ville antagelig ikke blitt stående over tid. Det tar likevel ikke vekk glansen av Frieles innsats for å få opphevet § 213. Det skjedde ikke av seg selv, og tidspunktet det skjedde var i stor grad Frieles fortjeneste.

[ Drag-queen talte i domkirken – møter motbør ]

Appellen til kirken nyttet

Etter 1972 ble det satt i gang flere tiltak til fordel for lesbiske og homofile. Det skortet på politisk vilje og handlekraft slik at sakene ble trenert.

Tross det. Arbeidet ga avkastning. Legestanden, psykiatrien, rettsvesenet, forsvaret og skolen var blant institusjonene som gjennomgikk endringer. Friele jobbet iherdig med å styrke rettighetene til skeive. En viktig seier ble å få vedtatt lov mot krenkelser i 1981. Det var bare kirken som holdt stand mot endringer.

Her kommer vi til et punkt der Friele tok feil. I 1975, skrev hun: «Homofiles appell til kirken om toleranse er nedverdigende og nytteløs.» Men appellen nyttet. Også kirken måtte endre kurs, og den har blitt rikere av den grunn. Friele spilte en viktig rolle fordi hun utfordret teologer og biskoper på deres standpunkter.

Dessverre er det gjort altfor lite for å løfte fram og synliggjøre denne historien i kirken

—  Anders Martinsen

Kirken bør bidra

Det kan ikke være tvil om at kirkens behandling av homofile er sort kapittel i nyere norsk kirkehistorie. Dessverre er det gjort altfor lite for å løfte fram og synliggjøre denne historien i kirken. Det er en historie som trenger flere stemmer. Aller helst av de som har gjennomlevd den.

I oktober i år besøkte jeg Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen som gjør et stort arbeid med å bevare historiske kilder og livshistorier om skeive mennesker og skeiv kultur. Friele var selvsagt viktig her også. Hun overlot flere kasser med arkivmateriale.

Kirken bør bidra til Skeivt arkivs prosjekt slik at norsk kirkehistorie får et kapittel om en bevegelse fra fordømmelse til velsignelse.

[ Agnes Ravatn vil ha begravelse uten prest. Ugreit, svarer prost ]