Farvel til religionsfriheten?

Nylig hevdet Rudi Kessel, tidligere katolsk prest, at en spesifikk religionsfrihet er noe vi egentlig ikke trenger. «Alle de friheter som religiøst troende med rimelighet kan kreve, er allerede forankret i de øvrige punktene i den universelle menneskerettighetserklæringen», skrev Kessel i VL 25/9.

Det er fristende å påstå at Kessel slår inn åpne dører. Mitt inntrykk er at svært få nordmenn – inkludert mange kristne – virkelig mener at en spesifikk religionsfrihet er nødvendig. Det motsatte er snarere tilfelle. Mange argumenterer som om det er helt uinteressant om en handling eller en praksis begrunnes religiøst.

Omskjæring og tatovering

«Den ubehagelige sannheten for alle som forsvarer omskjæring av gutter, er at alle argumentene deres også kunne vært ført som et forsvar for tatovering av barn,» skrev en kommentator i Dagsavisen i 2012.

Tilsvarende uttalelser finnes det mange av. Konsekvensen blir et budskap om at sekulære nordmenn bør se bort fra at omskjæring av guttebarn er en lang tradisjon – og svært viktig for jøder. Derimot skal en nøytral stat møte den som ønsker å omskjære sitt barn med nøyaktig like mye motstand som den som vil tatovere «Liverpool» på låret til sin nyfødte datter.

Både Ap-politikere og Frp-ere svarer gjerne omtrent som på refleks: «Noen ganger må religionsfriheten vike».

—  Espen Ottosen

Dermed blir «religionsfrihet» et unødvendig konsept. Det er tilstrekkelig, slik Rudi Kessel hevder, å ha «ytringsfrihet, samvittighetsfrihet, frihet til å mene hva man vil, frihet til delta i møter og organisere seg sammen med andre». Utgangspunktet blir at et individ skal kunne tro det de vil, men om overbevisningene gjelder ideologi, politikk, fotball, hundredressur eller religion er irrelevant.

[ Stor uenigheit på Kyrkjemøtet: – Endring bør koma nedanifrå, ikkje ovanifrå ]

Fikk mye kritikk

Likevel fikk Rudi Kessel mye kritikk i Vårt Land. Noen misforsto argumentasjonen hans og trodde at han ville frata mennesker retten til å velge tro – ikke bare forkaste konseptet religionsfrihet.

Andre traff bedre. Gro Nystuen, assisterende direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, skrev et langt innlegg om at «religionsfriheten har en viktig og selvstendig betydning utover eventuell overlapp med andre menneskerettigheter» (VL 20/9).

Men til tross for at jeg har lest artikkelen til Nystuen flere ganger, er det vrient å få øye på noe reelt motargument til Kessels prinsipielle poeng. Det avgjørende spørsmålet er: Spiller det noen rolle å avvise religionsfriheten så lenge vi fastholder ytringsfriheten og forsamlingsfriheten?

[ Epleskrott-metaforen slo henne i magen: – Jeg ble besatt av å bli ren ]

Kippa eller kaps?

For 25 år siden skrev den kjente filosofen Michael J. Sandel i forordet til andre utgave av boken Liberalism and the Limits of Justice om religionsfrihetens betydning. Der advarte han imot å likestille religionsfriheten med andre friheter som moderne mennesker har.

Sandels begrunnelse er at hvis religionsfriheten reduseres til generell valgfrihet vil vi overse «rollen religiøse overbevisninger spiller i livene til de som mener at å overholde religiøse krav er konstituerende grunnleggende, et essensielt gode og uunnværlig for deres identitet».

Påstander om at et lovforslag kan være i strid med religionsfriheten blir i økende grad avfeid.

—  Espen Ottosen

Hans poeng er at en handling som skyldes en religiøs forpliktelse – som omskjæring av en nyfødt gutt – oppleves av mange som svært mye viktigere enn hvis den for eksempel skyldes en hobby.

I praksis har da også valg som skyldes religiøse overbevisninger blitt mer beskyttet i vestlige land enn andre valg. Det vil endre seg, mener Sandel, hvis religiøse overbevisninger plasseres på samme nivå som en interesse eller preferanse. Da kan ikke en ortodoks jøde i militæret få lov å bruke kippa, hvis andre nektes å bruke kaps. En arbeidsgiver har heller ikke et større ansvar for å imøtekomme den som ut ifra tro ikke vil jobbe lørdag som den som vil ha fri på grunn av fotballkamp på tv.

Ny holdning til religionsfrihet

Da Sandel kom med sine eksempler på slutten av 1990-tallet – attpåtil i USA hvor religion betyr mye for mange – ble disse opplevd som tungtveiende. Nå tror jeg at situasjonen er helt endret.

Mitt inntrykk er at mange nordmenn ikke vil vise større respekt og forståelse for handlinger og praksiser som skyldes religiøs tro enn det som gjøres av helt andre grunner. Påstander om at et lovforslag kan være i strid med religionsfriheten blir i økende grad avfeid. Både Ap-politikere og Frp-ere svarer gjerne omtrent som på refleks: «Noen ganger må religionsfriheten vike». Slik fremstår ikke lenger religionsfriheten som et prinsipp, men som et hensyn som bare iblant skal gis litt vekt.

I ulike debatter om konverteringsterapi eller homoterapi har den nye holdningen til religionsfrihetens betydning blitt veldig tydelig. Dagens likestillingsminister virker ikke til å være det minste bekymret over at et eventuelt forbud faktisk vil begrense hva voksne mennesker får lov å be til sin Gud om.

Det er et tydelig tegn på at fremtredende stemmer i det norske samfunnet egentlig synes religionsfriheten som sådan er uviktig.

[ Anette Trettebergstuen (Ap) bekrefter at det jobbes mot et totalforbud – også for voksne ]