Verdidebatt

Økokrisa krever et nytt gudsbilde

KLIMAKRISE: Det er et problem at det menneskesentrerte perspektivet som kristendommen er etablert på, sjelden eller aldri blir utfordret. Nå er det avgjørende at vi endrer vårt bilde av Gud.

Innerst inne i klesskapet henger prestekjolen. Der har den hengt i mange år. Men på Allehelgensøndag 7. november tar jeg den på meg.

Ikke for å feire gudstjeneste i kirken, men for å gå ut i skogen og protestere mot at enda en bit av naturen skal spises av maskiner og dekkes av asfalt, i en verden som fremdeles tror den går fremover.

Forklefeministen, Ellen Hageman,  til Min tro l¿rdag 07. mars 2015.
FOTO: JOAKIM S. ENGER

---
Bildet er kun til bruk i VRT LAND, papir og nett.
Bildet kan lagres i VLs bildearkiv.
Bildet kan ikke gis bort eller videreselges til tredjepart uten etter avtale.
Bildet skal alltid krediteres med FOTO: JOAKIM S. ENGER, uansett bruk.
Manglende byline, helt eller delvis, vil f¿re til ekstragebyr.
--- *** Local Caption *** Bildet er kun til bruk i VRT LAND, papir og nett.
Bildet kan lagres i VLs bildearkiv.
Bildet kan ikke gis bort eller videreselges til tredjepart uten etter avtale.
Bildet skal alltid krediteres med FOTO: JOAKIM S. ENGER, uansett bruk.
Manglende byline, helt eller delvis, vil f¿re til ekstragebyr.

Økosorg en rituell form

Extinction Rebellion i Telemark som jeg er en del av, skal denne dagen gjennomføre et gravferds- og velsignelsesritual der vi tar avskjed med, og velsigner furuskogen som snart skal bli motorvei. Med det forsøker vi å gi økosorg en rituell form. Og jeg som prest forsøker å utvide bildet av Gud.

Naturtap skjer stykkevis og delt i vårt langstrakte land. Ingen har oversikt over hvor mye som forsvinner hvert år. Menneskelige byggverk som hyttefelt, boligbygging, handelsparker og små og store veiprosjekter breier seg utover.

Mellom Kongsberg og Notodden er det i nasjonal transportplan besluttet å bygge en firefelts motorvei. Veien er en selvoppfyllende profeti. Den har færre døgnpasseringer enn det som trengs for et så omfattende veiprosjekt. Men det spiller ingen rolle. Veivesenets prognoser baserer seg på hva man renger med blir trafikktettheten etter at veien er bygd. I 90 km/t har det målløse livet ingen mening.

Kirka og menneskets særstilling

Den norske kirke har på mange måter vært tydelige i klima- og naturkrisa. Biskopene uttaler seg og grønne menigheter finnes rundt omkring. Innimellom preker prester om klima. Under Extinction Rebellions aksjonsuke i august, arrangerte Domkirka i Oslo klimamesse. Alt sånt er flott.

Fader Vår befinner seg fremdeles i himmelen. Og det legitimerer at vi gjør som menneskene i Babel: bygger tårn.

—  Ellen Hageman

Problemet er bare at det antroposentriske perspektivet som kristendommen er etablert på, sjelden eller aldri blir utfordret. Forvalteransvaret blir skjerpet og synliggjort, men menneskets særstilling i forhold til Gud og resten av skaperverket blir ikke problematisert.

Fader Vår befinner seg fremdeles i himmelen. Og det legitimerer at vi gjør som menneskene i Babel: bygger tårn. I furuskogen i Notodden i form av enda en motorvei. For når Gud er høyt der oppe, gir det mennesker ekspansjonsmuligheter både utover og oppover. Tabuene forsvinner. Klima- og naturkrisa er et resultat av en sånn guddommelig forestilling.

Vi må se Gud i maurtua

Jo da. Jeg har hørt om inkarnasjonen og Jesus i hjertet og alt det der. Men det endrer strengt tatt ingenting. Det er bare en slags inderliggjøring av Guds storhet og spesielle relasjon til oss mennesker.

Når jeg tar på meg albaen der inne i den truede furuskogen, gjør jeg det fordi jeg vil være med å snu om på et sånt Gudsbilde. Å forkynne en Gud som kommer ned og er tilstede i lidelsen, er god og etablert teologi. Men vi må utvide bildet. For også andre arter lider.

Skal vi redde den naturen som nå er i ferd med å bli ødelagt, må vi også se Gud i maurtua som bulldoseren jevner med jorda, vi må høre Gud når treet stønner idet det rykkes opp med rota, vi må se Gud i ekornet som flykter når treet faller, vi må kjenne Gud når elgen må gå en enda lengre omvei.

Hvordan skal folkekirkas stadig bekreftende menneskesyn forholde seg til naturens økende lidelser?

—  Ellen Hageman

Når framtida vår er i ferd med å bryte sammen, når ideen om framskrittet spiller fallitt, da nytter det heller ikke med lettvinte håp. For på et eller annet vis må kirka forberede seg på den tida som kommer. Det ser dårlig ut. Før toppmøtet i Glasgow er sjansene større for 2,7 graders temperaturstigning enn de ønskede 1,5 som er ille nok.

Og hvordan skal en kirke som har vendt seg til å forkynne et kravløst, hyggelig håp nært forbundet med den sosialdemokratiske fremskrittstanken, forholde seg til ei framtid der katastrofene står i kø?

Hvordan skal folkekirkas stadig bekreftende menneskesyn forholde seg til naturens økende lidelser?

Nytt gudsbilde

Hvordan vi mennesker ser på Gud er ikke likegyldig. Og jeg tror at i møte med den naturkrisa verden nå står i, så er det helt avgjørende at vi klarer å endre vårt bilde av Gud.

Vi kan ikke fortsette å plassere Gud på behagelig avstand. Vi kan ikke forkynne en Gud som stryker menneskene medhårs mens dyr og planter utryddes. Verden tåler ikke flere Babels tårn. Heller ikke flere motorveier.

Sammen med mine venner i Extinction Rebellion vil jeg derfor protestere og sørge. Og i stedet for å velsigne brød og vin og dåpsvann, vil jeg løfte hendene: Velsignet være skogen og livet!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt