Verdidebatt

Ubuntu, tillit og trygghet

FELLESSKAP: Tros- og livssynssamfunnene kan bidra til tillitsamfunnet ved å ta til motmæle mot alle som på og utenfor sosiale medier vil stenge ute dem som tenker, tror eller er annerledes.

«Det norske samfunnet med høg tillit, levande lokalsamfunn og ein sterk offentleg sektor dannar eit solid utgangspunkt for å gjere beredskapen betre.»

Dette kunne vi lese i Regjeringsplattformen samme dag som fem mennesker ble drept og tre skadet i Kongsberg. Neste dag fikk vi en ny regjering – og politiet sa at drapsmannen var muslimsk konvertitt.

Senere sier politiet at denne siste opplysningen ikke var sakssvarende. Da var det uansvarlig å komme med påstanden. Politiet hadde mottatt faresignaler, også før han konverterte. Han synes å være en mann som i lang tid har slitt med seg selv og på sine omgivelser.

Myndighetene bør spørre seg selv om beredskapen har vært som den skal være. Politiet burde vite at påstanden om mannens religion ville føre til stygge meldinger på sosiale medier. Meldinger som på ny, fører til at muslimer kjenner seg utrygge på om de blir regnet som del av det norske samfunnet.

Trygghet og tillit

Det er drøye ti år siden 22. juli. Dagen begynte som alle andre dager i juli 2011. Noen ferierte, noen gikk på jobb, noen gikk gatelangs, og ungdommer gledet seg til en ny dag i leiren på Utøya. Få eller ingen tenkte at det var utrygt å ferdes i gater, på kontoret eller i friluft. Men, selv om de færreste av oss var i regjeringskvartalet eller på Utøya, ga terroren oss en følelse av at tryggheten var rokket – i gatene, i friluft, i offentlige bygg eller på leir.

To som opplevde utryggheten på Utøya, sitter nå i regjeringen. De har delt fortellinger om utrygghet og at den har langtidsvirkninger. Kongsberg 13. oktober 2011 kan fort skape den samme utryggheten.

Politiet burde vite at påstanden om mannens religion ville føre til stygge meldinger på sosiale medier.

—  Trond Bakkevig

Vårt ansvar er å bruke de vonde fortellingene til å spørre hvordan vi kan bidra til trygghet – gatelangs eller i butikken. Et samfunn der tryggheten beror på tilliten til at vi vil hverandre vel. Samfunn som gir trygghet, er samfunn med det regjeringen kaller «høg tillit». Politi, rettsvesen, demokrati og en stat som vil oss vel er trygghetens forutsetninger.

Politiet kan sikre en viss trygghet i gatene. Men tillit er mer. Den bygger på troen på at andre vil meg vel, og at jeg viser at jeg vil andre vel.

«Ubuntu», sier det norske herrelandslaget når de avslutter en time-out. De har lært det fra Sør-Afrika: Jeg er fordi du er. Oversatt til lagspill-språket: Vi må spille sammen. Ingen spiller godt alene eller lever alene.

Utfordring til trossamfunnene

Etikk og moral handler om dette – at mitt liv er avhengig av ditt liv. Gud trenger ikke vår etikk eller moralske gjerninger. Vår neste trenger både at vi tenker klart og handler riktig – særlig nesten som er annerledes enn oss.

Etter angrepet på moskéen i Bærum lanserte Samarbeidsrådet for tro- og livssynssamfunn slagordet «trygg i bønn». Troende med ulik religion og ulikt livssyn stilte solidarisk opp utenfor forskjellige gudshus. Det er vaksinasjon mot at religion og livssyn brukes til å holde noen utenfor – på grunn av meninger, religion, livssyn, seksuell legning eller psykisk og fysisk sykdom. Vi er bare trygge i bønn hvis gaten, skolen, sosiale media og arbeidsplassen også er steder vi møtes av tillit.

Først bør de rette et kritisk søkelys der hvor de kommer til kort.

—  Trond Bakkevig

Jeg tror enhver norsk regjering ville være enig i det Regjeringsplattformen sier, at den vil «samarbeide med trus- og livssynssamfunn om å styrkje integreringa, betre likestillinga og auke kunnskapen om norsk lov i livssynsfeltet.» Den ønsker hjelp til arbeidet med integrering. Når den også vil ha hjelp til arbeidet med likestilling og kunnskap om norsk lovverk, er det fordi integreringen da går bedre.

Tros- og livssynssamfunnene bør ta imot utfordringen. Først bør de rette et kritisk søkelys der hvor de kommer til kort. Dernest bør de søke dialog og samarbeid med hverandre – og med myndighetene. Ingen er godt integrert hvis ikke alle er det. Om ikke innvandrere, religiøse og kulturelle minoriteter er godt integrert, er heller ikke majoritetskirken godt integrert. Det handler det om «ubuntu».

Kirken for alle

Regjeringsplattformen bekrefter Den norske kirkes særskilte rolle. I Kongsberg åpnet den dørene for alle, uavhengig av tro og livssyn, som vil tenne et lys, sitte stille eller finne en å snakke med. Kirken har århundrers trening på å møte sorg og krise, på samtale og nærvær. Den har ritualer som hjelper folk i vanskelige livssituasjoner.

Andre tros- og livssynssamfunn har erfaringer og kunnskap på dette feltet. Alt kan bringes inn i samtalen og praktiske tiltak som bekrefter det regjeringen sier om at «trus- og livssynssamfunna er viktige både for enkeltmenneske og for storsamfunnet. For mange menneske utgjer dei viktige fellesskap, og dei skaper tilhøyrsel og identitet.»

Ta til motmæle

Vi vet lite om motivene for ugjerningene på Kongsberg. Det vi kan ane, er manglende inkludering og integrering. Mangel på samtaler som kunne bygge tillit til andre og til samfunnet. Mangel på at samfunnet har bidratt med rammer som kunne bygge tillit og trygg tilhørighet. Av og til er dette umulig, og av og til er forsøket forsømt.

Tros- og livssynssamfunnene kan bidra til å bygge tillit nettopp ved å oppsøke og samarbeide med hverandre og med andre – som er annerledes, tenker og tror annerledes. De må bidra til tillitsamfunnet ved å ta til motmæle mot alle som på og utenfor sosiale medier vil stenge ute dem tenker, tror eller er annerledes.

Tillit er en kraft som bygges nedenfra. Regjeringer kan bekrefte denne kraften ved politi, helsevesen og et godt arbeidsmarked. «Ubuntu».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt