Paven sitter med løsningen på klimakrisen

FNs klimapanel slapp sin sjette rapport midt i valgkampen. MDG fikk over 8000 nye medlemmer på dagen, og mange omtalte dette som et klimavalg. The Guardian spurte seg om Europas oljegigant er klar for å stemme grønt. Slik gikk det ikke.

Heldigvis er det ikke MDG som skal redde miljøet, men en bevegelse med langt lengre røtter. Den norske kirke (DNK) har vært god til å stille seg bak klimabevegelsen. Men det er også problemet, den burde ikke stå bak, den burde gå foran.

Helhet

For det er bare i kirkas tankegods vi finner sprengkraft nok til å snu klimaødeleggelsene. Og Den katolske kirke er den eneste som uttrykker en helhetlig nok løsning. Katolikkene stiller ikke bare de ubehagelige spørsmålene, men løfter også frem de håpefulle sannhetene.

Alt fanges opp i følgende setning: hvordan vi ser på naturen, reflekterer hvordan vi ser på oss selv. Løsningen på klimakrisen ligger ikke (bare) i vårt syn på naturen, men i vårt syn på oss selv. Svaret på spørsmålet, hva er et menneske, er også svaret på klimaspørsmålet.

Den katolske kirke er vår egen helt overlegen i å adressere dette. Pave Johannes Paul II begynte, Pave Benedict videreførte og radikaliserte, og Pave Frans populariserte og spredte disse tankene i 2015 med sitt rundskriv Laudato Si.

Paven om individualisme

De politiske partiene adresserer miljøvern, uten å nevne aspektene ved vår livsstil som er skyld i ødeleggelsene. Aspekter som skriver seg fra et verdenssyn med mennesket i sentrum. Eller rettere sagt individet i sentrum, og livet handler om mobilitet, frihet til å reise og kjøpe og akkumulering av gode opplevelser. Radikal individualisme og hyperkonsumerisme går bare ikke i hop med miljøvern.

Pave Benedict XVI sa om klimaet allerede i 2010: «Miljøproblematikken utfordrer oss til å undersøke livsstilen vår».

Politikerne tør å nevne forbruk og konsum, ja, men ikke ideologien bak forbruket og konsumet, den vi alle sverger til. Pave Frans’ ord er krystallklare: «Hvis vi klarer å legge individualismen bak oss, kan vi utvikle en ny livsstil og oppnå betydelige samfunnsendringer».

Ajaj, vis meg politikeren som tør å si det. Men vi er endelig ved kjernen av problemet. Individualisme, mobilitet, uavhengighet, frihet til å kjøpe, alt er like bra, alle valg er verdinøytrale. Dette er motoren i klimaødeleggelsene. Det er narrativet som spyr ut CO2.

Retten til å synde i fred

Det kristne verdensbildet tar opp i seg helheten på en måte klimabevegelsen unndrar seg. Kirka har en naturlig plass i denne saken. Kirka er eslet til å svare på spørsmål om mennesket, om det gode liv, om å leve i samsvar med og i takknemlighet til jorda. Skapelsesberetningen forteller om den første synden, nemlig at mennesket i sin stolthet setter seg selv i sentrum. Jeg vet best, sier Adam og Eva. Jeg vet best, sier vi i 2021, og artsmangfoldet og været kneler.

Dette høres kanskje søkt ut, hvorfor er individualisme et problem, igjen? Pave Frans: Fordi vi kan fristes til å unnlate å se at hver eneste av våre handlinger og private avgjørelser har innvirkning på verden omkring oss. Ingen valg er verdinøytrale. Ingen valg er moralsk nøytrale.

Dallas Willard skriver at vi mennesker ønsker å ha våre feil i fred. Sagt på en annen måte, privatlivets rett handler om retten til å synde i fred. Ingen skal få gå oss i kortene. Men vi gjør handlinger med hele oss. Våre gjerningen springer ut av hele vårt vesen.

Det er ikke slik at jeg er et 95 prosent godt menneske, mens tre prosent av meg kaster plast i havet og to prosent konsumerer nettinnhold som baserer seg på mennesketrafikk. Jeg gjør ting med hele meg. Til Pave Frans igjen: vi har bare ett hjerte, sier han. Vi må slutte å dele oss opp. Det er uansett fåfengt, for vi er hele mennesker. Hvordan vi ser på oss selv, reflekterer hvordan vi ser på naturen.

Kroppen som fornøyelsesmaskin

Vi kan være redde for genmodifisert mat, men nøler ikke med å godkjenne teknikker for å genredigere mennesket. Vi godtar fosterreduksjon fordi det passer dårlig med tvillinger, utfører eutanasi med stadig bredere indikasjon, driver outsourcing av produksjonsledd – også kalt eksportering av fattigdom.

Alt vitner om en teknisk antropologi med individet i sentrum, og andre mennesker som større eller mindre biroller i dette individets utfoldelsesrom. Kroppen er en fornøyelsesmaskin, og samfunnsverdien måles i funksjon. Det er ikke rart Pave Johannes Paul II etterlyser en adekvat antropologi.

Men mennesket behøver ikke være slik. Vi er skapt med en unikhet som ikke kan forklares av evolusjon alene, skriver Pave Frans. Den som evner å vende det andre kinnet til. Den som er kalt til å elske sine fiender, ikke latterliggjøre dem i kommentarfeltene. Den som ikke ser en plass som et blankt lerret for egen selvutfoldelse, men som et sted vi skal samvirke med, delta i skapende relasjon til.

«Vår relasjon til naturen kan ikke fornyes uten en fornyelse av menneskeheten selv», Pave Frans igjen.

Pavene virker å antyde at i kjernen av klimakrisen ligger menneskets forkrøplede syn på seg selv og sin rolle på jorda. Først mister vi menneskeverdet av synet, og deretter skaperverket. Det betyr også at synet på mennesket som skadedyr er misforstått. Det er ikke det som skal redde klimaet. Såkalt klimasterilisering likeså. Vi må løfte mennesket, ikke konkurrere om å snakke nedlatende om det.

Økologi og antropologi

Mange sier at klimaengasjement ikke nytter. Kina må fikse utslippene sine, først da vil alt ordne seg. Forfatter Wendell Berry skriver at «Et menneske som er villig til å påta seg jobben og vanskene det innebærer å forbedre seg selv, er verdt mer for naturvernbevegelsen enn hundre mann som skriker om at myndigheter og industri skal endre seg».

Samme forfatter stiller seg også undrende til hvordan klimaet kan ødelegges av talløse individuelle dårlige valg, mens de samme individenes gode valg ikke kan redde det.

«Det kan ikke eksistere en økologi uten en tilstrekkelig antropologi», sier Pave Frans. De to foregående pavene nikker nok anerkjennende.

Det gode liv for mennesket er også det gode liv for miljøet. Og det gode liv for mennesket, det kan kirka si masse om, den trenger bare se til egen teologi, erfaring og tradisjon.