Verdidebatt

Overgrepene som ingen ende vil ta

DEN KATOLSKE KIRKE: Jeg har sittet ansikt til ansikt med overgripere. Ofte er de uten evne til å erkjenne skaden de forvolder. Er de i tillegg beskyttet av et system som sikrer dem makt og tilgang til ofre, er muligheten for en slik erkjennelse desto fjernere.

Meldinger om seksuelle overgrep i den katolske kirke vil visst ingen ende ta. Omfanget er knapt til å tro – mer enn 300.000 ofre bare i Frankrike siden 1950. Kirken beklager, men hva beklager den egentlig?

Den har visst, men aktivt forsøkt å dysse overgrep ned. Prisen som må betales i form av tillitstap, er høy. Det kan avleses statistisk i drastisk synkende kirkebesøk i de fleste katolske land.

Hvordan snu et skip

De fleste i kirkens ledelse har for lengst erkjent at den katolske kirke er en organisasjon i dyp krise. Var det ikke derfor man valgte en radikaler fra Argentina til pave i 2013? Vi satte alle vårt håp til Frans. Men hvordan snu et skip som ligger så tungt i historiens sjø som den katolske kirke? Det skjer ikke uten smerte, ikke uten at krise følger på krise.

Veien til sannhet har mange stadier, og man må passere alle. Men med avsløringene fra Frankrike er en viktig etappe påbegynt. Et vesentlig poeng drukner nemlig i alt medieoppstyret: Den franske rapporten har kirken selv bestilt. Fremfor å dekke over og til sist bli avslørt, har kirken denne gang valgt å avsløre seg selv.

Kirken har et uforløst forhold til noe den alltid har hatt i sin midte, men aldri har villet snakke om: homoseksualiteten

—  Olav Rune Bastrup

Forholdet til homofili

Kommentatorene er raske til å peke på årsaker. Svarene er som regel altfor enkle. De fleste gir sølibatet skylden for det svimlende gap mellom liv og lære vi har sett åpne seg. Et system som undertrykker seksualiteten, vil menneskenaturen slå tilbake mot. Tankegangen bak er at seksualiteten har en førsterett og straffer enhver som ikke lar den få sin rett.

Ingen data støtter opp om denne forklaringen. Svært mange lever i sølibat uten å være i nærheten av å være moduskandidater som overgripere. De fleste overgrep begås av personer som nettopp ikke lever sølibatært, svært ofte av gifte personer som scorer høyt på alle normalitetsindikatorer. Ingen ting tyder heller på at seksuelle overgrep er mer utbredt i den katolske kirke enn ellers i samfunnet.

Moduskandidatene er de samme både i og utenfor kirken, overgrepsmønstrene er i alt vesentlig de samme. Kun på ett område avviker dataene på overgrepssaker i og utenfor kirken: I den katolske kirke er gutter mye høyere representert blant overgrepsofrene enn ellers i samfunnet. Det understøtter det vi lenge har visst: at kirken har et uforløst forhold til noe den alltid har hatt i sin midte, men aldri har villet snakke om: homoseksualiteten.

Ingen kultur for åpenhet

Homoseksualiteten er ikke problemets kjerne. Å rømme fra den, derimot, og tro at prestekallet og tausheten som råder høyt og lavt i kirken, skal beskytte en, er en sport med høy risiko. Da nærmer vi oss problemets kjerne. Kirken har ingen kultur for åpenhet.

Det kirkelige språk er mangslungent, ordrikt og på en sofistikert måte flertydig. Autoritære systemer trives best med dulgt tale og fremmer den også. Det følger av en iboende logikk i det autoritære systemet selv når ideal og virkelighet ikke samsvarer. I ly av tausheten og beskyttelsen som bare et autoritært system kan gi, har svake karakterer altfor ofte opplevd det besnærende trygt å operere.

Autoritære systemer trives best med dulgt tale og fremmer den også.

—  Olav Rune Bastrup

Tausheten har også en annen ødeleggende virkning: Den fører til handlingslammelse når systemet utsettes for kriser. Noe av det mest kompromitterende er de mange fortellingene om overgrepsprester som etter å ha blitt avslørt ble sendt videre til nye sogn, der overgrepene fortsatte med nye ofre.

Et kriminalitetsproblem

Det er ikke nødvendigvis uttrykk for at kirken ikke ha tatt overgrepene alvorlig. I USA kom de første overgrepsskandalene for alvor opp allerede på 1970-tallet. På denne tiden hadde psykoterapeutisk tenkning begynt å få fullt gjennomslag i samfunnet. Adferdsavvik ble ikke lenger ensidig forstått som et moralsk avvik, men som et problem som kunne behandles terapeutisk.

Kirken tok tidlig til seg psykologiens innsikter om menneskesinnet, katolske akademiske institusjoner har her ofte stått i front. I USA ble overgrepsprester beordret til psykoterapi i klinikker eid og drevet av kirken. I terapirommets tillitsfulle atmosfære var det lett å la seg besnære av klientens forsikringer om at han var begynt på en ny og bedre vei.

Ved å unndra overgrepssakene rettslig forfølging tilkjennegav kirken en manglende erkjennelse av skadealvoret ved overgrep.

—  Olav Rune Bastrup

Med denne tilnærmingen var kirken på mange måter i takt med herskende tenkning i samtiden. Men i møte med overgrepsproblematikk har den vært skjebnesvanger.

For samfunnet og for ofrene er seksuelle overgrep ikke et moralsk eller et psykisk helseproblem først og fremst, men et kriminalitetsproblem og som bare kan møtes som det. Ved å unndra overgrepssakene rettslig forfølging tilkjennegav kirken en manglende erkjennelse av skadealvoret ved overgrep. Der var kirken ikke alene. Først i de senere år har vi fullt ut begynt å forstå omfang og skadevirkninger.

Uhyggevekkende normalitet

Jeg har skrevet bøker som blant annet tar opp overgrep i norske spesialinstitusjoner. Jeg har også sittet ansikt til ansikt med overgripere og spurt meg hva slags mennesker dette er. Jeg har aldri fått noe godt svar, for først og fremst er jeg blitt slått av den uhyggevekkende normaliteten de oftest fremstår med.

Ingen kjenner dybdene i menneskesinnet bedre enn den katolske kirke

—  Olav Rune Bastrup

Jeg vet fra forskning at overgriperen ofte selv er et overgrepsoffer som repeterer tillærte handlingsmønstre. Følgelig er han ofte også uten evne til å erkjenne skaden han forvolder. Er han i tillegg beskyttet av et ytre system som sikrer ham makt og tilgang til ofre, er muligheten for å etablere en slik erkjennelse desto fjernere.

Noe av det som har slått meg sterkest i møte med Den katolske kirke, er realismen den møter alt menneskelig med. Ingen kjenner dybdene i menneskesinnet bedre enn den katolske kirke. I skriftestolen har katolske prester gjennom århundrene stirret ned i dets avgrunner. Ingen vet mer om menneskets uendelige potensial for ødeleggelse, men også for helliggjørelse og endring.

Menneskeforakt i fullt format

Men å kjenne mennesket slik Den katolske kirke gjør, er også forbundet med risiko. Den som har kunnskap, er fratatt sin uskyld. Den som kjenner mennesket, har menneskeforakten og kynismen som sin farligste fiende. Mellom realisme og kynisme finnes det flytende soner.

Seksuelle overgrep er menneskeforakt i fullt format, det er kynismen hos den som har sluttet å tro på det hellige i mennesket. Eller som aldri har erkjent det hellige i seg selv, fordi han selv er blitt krenket der han krenker andre.

Det er en ond spiral det viser seg vanskelig å bryte. Med mindre man tror på Guds forvandlende og helliggjørende kraft.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt