Verdidebatt

Ikke en spurv til jorden

UFØDT LIV: Kirken trenger en liturgi for sorgen etter de dødfødte: Når et dødfødt barn begraves, når foreldre sørger over en abort eller når en liten kropp blir lagt i en anonym grav.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Når jeg skal snakke sant om livet, er jeg alltid nødt til å si at det er mye i livet mitt som ikke er spesielt vakkert», skrev jeg i en bok om min vei til prestetjenesten. Da boken var gått til trykk, angret jeg veldig.

Jeg skammet meg og følte at det var noe grenseløst ved å dele min egen aborthistorie. Historien min handlet om sannsynlighet for misdannelser eller død senere i svangerskapet. Jeg valgte abort. Og tiden etter aborten var svært vanskelig for meg.

Senere har jeg tenkt at jeg godt forstår hvorfor noen snakker om at aborter kan være den usynlige og den ensomme sorgen.

Det var først da jeg leste sykehusprest Aud Irene Svartvasmos innlegg i Vårt Land, der hun delte sin egen aborthistorie, at jeg kunne ta fram min og lese den uten overveldende skam. Det var godt for meg å få bekreftelse på at jeg ikke var den eneste presten som har valgt å avslutte en graviditet.

Biskop i Bjørgvin Halvor Nordhaug og prest på Måløy i Nordfjord Mari Saltkjel.

Ulike sorger

«Jeg vet at det ikke er den fine og den ordentlige Mari som er den gode presten», skrev jeg i boken. Og det er nok mye som er sant i det. Som prest og tolkende teolog har jeg også det egne livets erfaringer som kilde til den kristne troen jeg formidler.

De gangene jeg våger å kjenne på syndens utvilsomme realitet i mitt eget liv bidrar det til at jeg bedre klarer å se og forstå livet som skjer rundt meg.

Det var godt for meg å få bekreftelse på at jeg ikke var den eneste presten som har valgt å avslutte en graviditet.

—  Mari Saltkjel

Nå har jeg vært menighetsprest i snart 14 år og jeg har møtt mange foreldre som har mistet et barn. Hvert år dør rundt 200 barn i Norge mellom null og fire år. I overkant av 200 barn dør i dødfødsel. Landsforeningen for uventet barnedød estimerer at rundt 20 prosent av de døde barnas foreldre ikke føler sterk sorg, og dermed ikke har behov for støtte eller hjelp.

Men det finnes ingen selvsagt sammenheng mellom det å trenge hjelp til å bearbeide sorg og det å ta kontakt med kirken eller en prest når noen er død. Som kirke møter vi alle slags sorgopplevelser, og mennesker med svært ulike opplevelser og behov.

Når et lite barn dør

Kirken har ikke bare ord og omsorg i møtet med menneskers liv. Som kirke har vi også et eget kroppsspråk, egne uttalte handlinger hvor vi lar kristendommen kaste lys over den virkeligheten vi erfarer. Og dette kirkelige kroppsspråket; våre gudstjenester og kirkelige handlinger, bærer både de som gjør tjeneste og alle menneskene som kommer til kirken, gjennom de vanskelige og de gode opplevelsene i livet.

Når det lille barnet blir døpt, uttrykker vi glede og takknemlighet over livet. Vi tenner lys for barnet som får høre Jesus til. Vi vever sammen brudeparets kjærlighet og løfter med Bibelens ord og vår omsorgsfulle forbønn. Og vi tar avskjed med våre medmennesker til ord som er ment å gi oss trøst og styrke, når Jesus kaller på hver den som har tungt å bære, slik at han kan gi hvile.

Men når et lite barn dør, i mors liv eller etter et kort liv – da står jeg som prest uten en ressursbank

—  Mari Saltkjel

Men når et lite barn dør, i mors liv eller etter et kort liv – da står jeg som prest uten en ressursbank av ferdigformulerte bønner eller en liturgisk ramme, som kan bære i den viktige seremonien de sørgende trenger.

I mange år har jeg ringt rundt til kollegaer med mer erfaring enn meg selv. Vi sender hverandre de liturgier vi selv har laget – liturgiforslag vi tenker er bra eller bra nok, og liturgiforslag vi fortsatt jobber med og som ennå ikke oppleves som helt ferdige.

Til sammen utgjør dette bønner, ord og seremonier, som vi tror kan romme både de sørgende sine behov og vår kristne tro på en god og troverdig måte.

Begravelse for et lite barn

Jeg husker fortsatt mitt første møte med en begravelsesliturgi for dødfødte og små barn. Det var på praktikum ved Pastoralinstitutet i Uppsala. Det å øve på begravelser med en liten kiste i kapellet føltes både uvirkelig og skremmende. «Begravningsgudstjänst av dödfött barn eller barn som dött i späd ålder», stod det i handboken.

Som menighetsprest i Norge har jeg savnet det å kunne ha en gjennomtenkt liturgi når jeg står ved en liten kiste eller ved et lite barns grav.

Hva skjedde egentlig med kroppen til det dødfødte barnet? Hva gjorde de den dagen mitt dødfødte barn ble lagt i en anonym grav?

—  Mari Saltkjel

På 1990-tallet var det en rekke diskusjoner om den svenske kirkens og de svenske frikirkenes begravelsesliturgier for små barn og dødfødte barn. Jeg husker vi studerte likheter og ulikheter mellom de ulike kirkesamfunnenes seremonier. Det handlet om ulike fokus, overlatelsesmotivet eller nærheten til de sørgende.

Og selv om disse øvelsene med dukker og medstudenter kunne oppleves både kunstige og barnslige, var det likevel en trygghet for meg å vite at jeg hadde noe mer enn teorier i bagasjen som ferdigutdannet prest.

Sorg skaper konkrete behov

Når jeg tenker tilbake på min egen abort, ser jeg mitt eget behov for konkrete svar på spørsmål jeg ikke engang visste jeg hadde.

Livets store opplevelser skaper ofte konkrete behov hos oss mennesker. Det er trolig noe av bakgrunnen for at alle våre liturgier ligger tilgjengelig på kirkens nettside. Her kan du klikke deg fram til en god oversikt over det som skal skje. Hvordan foregår dåpen? Hva skjer i kirken når noen skal gifte seg? Og hvordan er egentlig begravelsesseremonien som vi snart skal delta i?

Behovet for felles retningslinjer og konkrete svar er viktig å ta på alvor.

—  Mari Saltkjel

Jeg møter ofte like konkrete behov for oversikt og tydelighet når jeg snakker med mennesker som har opplevd aborter eller dødfødsler. Hva skjedde egentlig med kroppen til det dødfødte barnet? Hva gjorde de den dagen mitt dødfødte barn ble lagt i en anonym grav? Var det noen som sa noe? Ba noen enn bønn ved graven?

En gjennomtenkt liturgi

Jeg er ikke i tvil om at dette håndteres på en god og verdig måte. Men behovet for felles retningslinjer og konkrete svar er viktig å ta på alvor. Dette handler ikke om å gjennomføre stadig flere begravelser for dødfødte barn i Norge – selv om jeg tror det er en sannsynlig utvikling. Det handler snarere om en av seremoniens sentrale funksjoner – å lege sår.

For å kunne gjøre det trenger vi et kroppsspråk i kirken, en gjennomtenkt liturgi. Og dessuten ord for handlingen som skal skje. Når et dødfødt barn begraves, når foreldre kommer til oss etter en selvbestemt abort, når en liten kropp blir lagt i en anonym grav eller i en minnelund, eller når mennesker samles for å legge en urne eller en liten kiste i jorden.

Da skal kirken formidle det ord vi tror er sant. Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med.


Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt