Dette er kirkas største krise

Allerede for flere tiår siden var vi klar over et sørgelig faktum når det gjelder oppslutningen om gudstjenestene i Den norske kirke, og andre tilsvarende kristne trossamfunn i Norge: at den gudstjenestefeirende menigheten stadig skrumper inn.

Ingen kan overse denne trenden. Kjernemenigheten er i ferd med å forsvinne mange steder. Vi kompenserer med 4-åringsdager og konfirmantgudstjenester, konserter, kulturelle arrangementer, alt som kan «dra» folk til kirka, og ja, i mange tilfeller nytter det. Når det er noe spennende som skal skje, eller når folk er «spesielt inviterte», da kommer de.

Men på en ordinær søndag, uten barnedåp, uten noen «spesielt inviterte», da svikter oppslutningen, sannsynligvis de fleste steder i landet. Hvorfor er det slik?

Å bygge en menighet

Skylda legges på splittende teologi, eller på uklar teologi, på at mange av de eldre har falt fra, på at folk er blitt mindre «troende», på at folk har fritidsaktiviteter de skal ta unna på en søndag, og så videre.

Jeg sier ikke at alt dette er uten betydning. Men vi glemmer det mest vesentlige her: Driver mange av oss i det hele tatt med aktivt, bevisst, menighetsbyggende arbeid? Har menighetsråd og stab en langsiktig plan for et menighetsbyggende arbeid? Ja, vet vi i det hele tatt hva en menighet er?

Hvis ikke stab og menighetsråd har noen bevissthet om hva en menighet i det hele tatt er – så er det vel ikke så rart om arbeidet med menighetsbyggende tiltak svikter og at oppslutningen går ned? Jeg blir stadig forundret over å møte manglende kunnskap eller bevissthet om dette.

[ Elise Kruse: «Urovekkende mange unge vil ha et samfunn fritt for religion» ]

Liberale og konservative

Det er ofte være to grunnleggende motsetninger til disse holdningene innen såkalt liberal og konservativ teologi. Innen den konservative teologien er det menighetsbyggende arbeid vesentlig. Innen den liberale har man en mer likegyldig holdning til dette. Ikke at man er likegyldig til om det kommer folk i kirka eller ikke, man vil gjerne ha aktiviteter, men det forpliktende fellesskapet settes ikke på dagsorden.

For en menighet er jo nettopp dette, er det ikke? Et forpliktende fellesskap. Ikke et hvilket som helst fellesskap, men et fellesskap av Kristus-troende, Kristus-tilbedende mennesker. Et sted der troen lever og vokser, og hvor troens frukter, de gode gjerningene, får konkrete utslag i at man hjelper hverandre og støtter hverandre.

Innen den konservative teologien er menighetsbyggende arbeid vesentlig. Innen den liberale har man en mer likegyldig holdning til dette.

—  Heidi Frich Andersen

En menighet skal være et godt sted å komme til. Et sted hvor du møter venner, hvor du kan betro deg til noen, hvor du kan finne hjelp og støtte. Og en gudstjeneste skal være en stund hvor du får næring for sjelen, hvor du kan reise deg og gå etter timen i kirka, ikke med lettelse over at det endelig er over, men med tro og glede i hjertet.

Det er helt nødvendig at vi vet hva en menighet er. Og at vi driver et langsiktig, menighetsbyggende arbeid.

Unyttige reformer

Vi må begynne i dag. Ellers vil det være slik at kirkene kun er åpne ved behov om en generasjon.

Jeg tror ikke uklar teologi hos presten eller kirkeledelsen er den viktigste faktoren. Ja, selvfølgelig har mange blitt hjemløse etter de gjentatte, store, kirkesplittende debattene vi har hatt de siste 50 år. Det har vært alvorlige rystelser, som jeg anklager kirkas øverste ledelse for ikke å ha tenkt mer på konsekvensene av.

La oss gjøre noe med det. Hjertene er i ferd med å bli kalde.

—  Heidi Frich Andersen

Og reformer, som stort sett – Trosopplæringsreformen unntatt – ikke har tjent til noe som helst uten merarbeid for de ansatte. Nå skal vi forresten omorganisere Den norske kirke. Tror vi det kommer flere til gudstjeneste etter dette? (igjen: er det ikke det som er målet vårt?)

I verdens største kristne trossamfunn, den katolske og den ortodokse kirke, er det en liturgisk reform hvert fem hundrede eller hvert tusende år. Hvor mange reformer har vi vel ikke hatt bare den tiden jeg har vært prest?

For hva? Innbiller vi oss virkelig at det kommer flere til kirka om vi igjen endrer liturgien? Tar i bruk mer «moderne» bibelutgaver? At menigheten vokser?

Kristi brud kan ikke forsvinne

Kjære medkristne: se det ubehagelige faktum i øynene. Menighetene våre, den aktive kjernen, er i ferd med å forsvinne mange steder. Skyld ikke på alt annet. Dette er kun vår egen feil, at vi har glem hva en menighet er.

La oss gjøre noe med det. Hjertene er i ferd med å bli kalde. Vi lever i en tid hvor et irrasjonelt hat mot kristne og kristendom stadig brer seg. Og et samfunn hvor mennesker i stadig større grad sliter med livet sitt, sliter med den eksistensielle smerten det kan være å leve.

Vi kan kun møte vår tids kriser med troens gode gjerninger, kjærligheten, i et samlet kristent fellesskap. Det står i Skriften at menigheten er Kristi brud. En brud skal være rede. En brud skal ikke forsvinne.

[ Jo Hegle Sjøflot: – Eg skulle ønske at eg kunne godta at eg er prest og ateist ]