Mandag kunne Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet feire flere seire. De ble det desidert største partiet i landet, og fikk flertall for sin foretrukne regjering med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som også gjorde gode valg.
Men de som tenker det nå er rom for å ta en pust i bakken, må tro om igjen. Det er nå jobben starter. Først med å samle tre partier om en ny felles politikk. Men så venter en enda større oppgave; styringen av landet vårt inn i en framtid med mange utfordringer i vente.
Støres pengeproblem
Med inn i regjeringskontorene tar Støre og hans potensielle makkere nemlig med seg et tyngende budskap. Det kommer fra Finansdepartementet med jevne mellomrom under tittelen Perspektivmeldingen. Kort oppsummert viser den at vi må vi i framtida må gjøre mer, for mindre.
Fallende oljeinntekter og flere eldre gir lavere inntekter, samtidig som det gir oss større oppgaver. Fortsetter vi som i dag viser regnestykkene at vi fra 2030 vil mangle fem milliarder på statsbudsjettet hvert år fram til 2060 – totalt 150 milliarder kroner.
Perspektivmeldingen er ingen fasit. Det er politiske valg som påvirker hvilke inntekter og utgifter vi har i 2060 og hvilken velferd vi har råd til. Støres problem er imidlertid at åtte år med blått styre innebærer en forspilt mulighet. Erna Solberg lovte å omstille Norge, redusere oljeavhengigheten, kutte i byråkratiet og øke statens inntekter gjennom verdiskapende skattekutt. Solberg lovte også bekymrede velgere før hun gikk i regjering med Frp at norsk økonomi ikke ville bli skadelidende. Hun slo fast at «ansvarlighet sitter i ryggmargen vår». Men hva er fasit åtte år senere?
Vi kan konkludere med at ansvarligheten ikke satt særlig hardt fast.
— Hannah Gitmark
Vi kan konkludere med at ansvarligheten ikke satt særlig hardt fast. Ingen regjering har brukt så mye oljepenger som Solbergs. I 2001 utgjorde det strukturelle oljekorrigerte underskuddet, altså andelen oljepenger brukt for å dekke inn manglende inntekter i budsjettet, 1,4 prosent av BNP. I 2006 2,6. I dag utgjør det hele 9,4 prosent. Hver femte krone på statsbudsjettet finansieres i dag over oljefondet, opp fra hver tiende krone i 2006. Økonomien er altså blitt stadig mer oljeavhengig.
Det er selvsagt fristende å skylde på en ekstraordinær håndtering av koronakrisen. Sannheten er imidlertid at oljepengebruken de seks Solberg-styrte årene før koronakrisen økte seks ganger raskere enn økonomien vokste. Allerede året før koronakrisen var hver sjette krone på statsbudsjettet en oljekrone.
[ Vårt Land var med på innsiden av KrFs valgdrama: fulgte Ropstad gjennom tre måneder ]
Har ført økonomien inn i ond spiral
Regjeringen har også vist økonomisk uansvarlighet på annet vis, ved for eksempel å ha åpnet for triksing ved å legge utgifter «under streken», altså holde deler av pengebruken utenom den vanlige budsjettbehandlingen. Videre har milliardene i skattekutt til de rikeste ikke gitt dokumentert økt vekst. Tvert imot har rapport på rapport avvist en slik sammenheng.
Skattekuttene har derimot svekket finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten i framtid, og dessuten økt ulikheten. Det påvirker ikke bare tillit og maktbalanse i samfunnet, men slik flere studier viser, skader det også den økonomiske veksten. For eksempel har OECD vist at Norge ville hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 1990-tallet om forskjellene var mindre.
Regjeringen har ført økonomien inn i en ond spiral, der manglende prioriteringer gjør at oljepengebruken på sikt vil øke enda mer.
— Hannah Gitmark
Prioritering og effektivisering har heller ikke gått særlig bra. Byråkratiet har vokst, mens de store omstillingene lar vente på seg. Til sammen har dette gitt et enormt gap mellom inntekter og utgifter, som regjeringen har tettet ved å øke uttakene fra oljefondet – pengene fellesskapet har satt av fordi vi trenger dem i framtida.
De siste månedene ved makten foreslo regjeringen å stramme inn kontrollen av statsfinansene ved å utnevne et uavhengig finanspolitisk råd, med ansvar for å analysere finanspolitikken uten politisk påvirkning. En ekstern evaluering vil utvilsomt fungere disiplinerende i den politiske styringen av landet. Det er imidlertid smått provoserende at Solberg henter frem ideen på vei ut døra, mens regninga for manglende prioriteringer ligger igjen på bordet til Støres nye regjering.
Regjeringen har ført økonomien inn i en ond spiral, der manglende prioriteringer gjør at oljepengebruken på sikt vil øke enda mer.
[ Berit Aalborg: «Påtroppende statsminister Støre tvinges til å samarbeide mer» ]
Støres oppgave nå
En ny rødgrønn regjering har med andre ord ingen enkel jobb foran seg. Men vanskelig er heldigvis ikke det samme som umulig.
Det aller viktigste for å sikre velferdsstatens bærekraft, er å få flere i jobb. Da øker skatteinntektene, samtidig som utgiftene til ytelser til dem som står utenfor reduseres. Å komme i arbeid øker selvsagt også livskvaliteten for den enkelte. Velferdsordningene våre hindrer frafall, kan bidra til økt sysselsetting og legge til rette for omstilling og verdiskaping. Samtidig demper de økonomiske og sosiale forskjeller.
Det gjenværende finansielle handlingsrommet fram mot 2030 bør derfor brukes på investeringer der det monner mest: på å sikre barn og unge et best mulig utgangspunkt helt fra starten av livet, og en frisk og kompetent arbeidsstokk. En ny regjering må også sørge for at de som allerede arbeider, gjør det så lenge som mulig.
En del velferdsordninger bør også gjennomgås med et kritisk blikk. Kontantstøtten er et eksempel.
— Hanna Gitmark
Stoltenberg-regjeringens pensjonsreform var et viktig skritt i riktig retning, og viser hvordan modige og innovative politiske veivalg har stor påvirkning på framtida som venter oss. På lista over nødvendige grep som ruster oss for framtida står også et skattesystem som stimulerer til verdiskaping uten å gi negative fordelingsvirkninger som skader økonomien og samfunnet.
Videre må offentlig sektor drives smartest mulig for å øke inntekter og redusere kostnader. Investeringer i teknologi, og en bedre organisering blant annet der mål- og resultatstyring erstattes med tillitsbasert styring vil kunne bidra til effektivisering.
En del velferdsordninger bør også gjennomgås med et kritisk blikk. Kontantstøtten er et eksempel.
Nå starter arbeidet
Alt dette er punkter partiene, som nå etter alle solemerker skal samarbeide, har gitt stor plass i programmene sine og i valgkampen. Nå starter arbeidet med å sette politikken ut i livet.
Den sittende regjeringen har sløst bort en stor del av det finansielle handlingsrommet vi har hatt til å rigge oss for framtida. Det er med andre ord en formidabel innsats en ny regjering har foran seg. Det krever at de tar fatt på jobben med en gang.
[ Emil André Erstad om KrFs fall: «Grunnfjellet er rett og slett ikkje stort nok lenger» ]