Norsk umoral nedtones fullstendig

I Vårt Land 6. september skriver Berit Aalborg om den selvopptatte norske valgkampen, og det nesten fullstendige fraværet av diskusjonen om at den globale klimakrisen gir økt fattigdom og mennesker på flukt.

Aalborg har rett. Selv om den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) har snudd opp ned på den norske valgkampen, og der det store spørsmålet knapt en uke før valget nå er «oljeleting og oljekutt eller ikke», har verdens fattigdom og nød på grunn av klimakrisen vært fraværende i debatten.

Norsk overforbruk

Hva er forholdet mellom klimaendringene og den globale fattigdommen og hva kan Norge og norske partier gjøre?

Ikke minst de grønne partiene som SV og MDG har vært krystallklare på at oljeproduksjonen må kuttes og ny oljeleting er uakseptabel i kampen mot klimaendringene. Selv de gamle vekstpartiene Høyre og Ap innser nok motvillig at olje er på vei ut hvis grønn omstilling skal være mulig.

Problemet er imidlertid at utslipp fra olje og gass ikke er den eneste og kanskje heller ikke den viktigste årsaken til de voldsomme klimaendringene. En viktig årsak som er mer eller mindre fraværende i valgkampen er sammenhengen mellom overforbruket i Norge og de rike landene og klimaendringene.

Ifølge en rapport fra Framtiden i Våre Hender fra 2019 økte det gjennomsnittlige konsumet pr person i Norge fra 1990 til 2018 med nesten 100 prosent. Allerede i 1990 var vår gjennomsnittlige levestandard langt over det som kan betraktes som bærekraftig.

[ Dag O. Hessen: «Forskernes tydelige røst er viktigere enn noen gang» ]

Ubehagelig for politkerne

Erkjennelsen om at vi måtte hatt tre jordkloder om alle skulle ha levd som oss i Norge har ikke sunket inn blant norske politikere, selv om MDG og KrF nevner det i sine partiprogram. Det umoralske i et slikt forbruk er for ubehagelig til å komme på den politiske dagsordenen.

Til sammenligning lever de fleste menneskene i verden i fattigdom. 85 prosent av verdens befolkning lever på mindre enn 30$ dagen, og hver tiende person lever på mindre enn 1.90 $ dagen. 45 prosent av alle barn som dør globalt er relatert til underernæring (WHO, 2018).

Det umoralske i et slikt forbruk er for ubehagelig til å komme på den politiske dagsordenen.

—  Anders Breidlid

Klimaendringene vil dramatisk forverre denne situasjonen, og det er liten tvil om at de er de fattigste av de fattige som blir berørt hardest av klimaendringene. En prognose predikerer at 80 millioner flere mennesker enn i dag risikerer å bli rammet av sult før 2050 og Madagaskar opplever akkurat nå verdens første sultkatastrofe på grunn av klimaendringer.

Som pave Frans sier: den globale mangelen på klimahandling er et brutalt overgrep overfor de fattige.

Teknologi løser ikke alt

Ifølge en rapport fra internasjonale forskere (Scientists’ Warning on Affluence, 2020) advares det mot ubegrenset vekst og at enhver overgang til en bærekraftig utvikling bare kan være effektiv hvis omfattende endringer i livsstil komplementerer teknologiske framskritt.

Teknologien alene kan ikke løse miljøproblemene som klimaendringer, tap av biologisk mangfold og forurensning. Vår livsstil må endres og overforbruk reduseres i kombinasjon med strukturelle endringer. Rapportens konklusjoner lyder som et ekko av rapporten Limits to Growth fra 1972, men lite har skjedd på de 50 årene.

Pedagogisk er det nok lettere å formidle til velgerne nødvendigheten av oljekutt enn nødvendigheten av kutt i forbruket

—  Anders Breidlid

Klimaendringene er dermed i første rekke de rike landenes ansvar siden de rikeste én prosent av jordas befolkning var fra 1990 to 2015 ansvarlig for to ganger så mye utslipp av CO2 som de tre milliardene menneskene som utgjør den fattigste halvdelen. De rikeste ti prosentene bidro i samme tidsrom til 52 prosent av utslippene (rapport fra Oxfam og Stockholm Environmental Institute, 2020). Rapporten understreker også overforbruk som en viktig grunn til klimaendringene.

[ Filosof: Derfor bør ikke KrF lukes bort ]

Knapt nevnt i valgkampen

Spørsmålet er så hvorfor partiene er så stille i valgkampen når det gjelder nettopp spørsmålet om overforbruk både her hjemme og i resten av den rike verden? Som Aalborg skriver, skal KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad ha ros for å inkludere verdens økende fattigdom i en partilederdebatt nylig, men KrF har ikke markert seg som noe klart grønt parti i valgkampen, og har i liten grad trukket forbindelseslinjen mellom klima og global fattigdom.

Selv om et av de grønne partiene, MDG, fastslår i valgprogrammet at vi må redusere vårt forbruk, har denne programposten knapt vært nevnt i valgkampen, i hvert fall ikke i sammenheng med fattigdom og klima i det globale Sør. Er det strategiske hensyn (tap av stemmer) som gjør at spørsmålet om forbruk fullstendig nedtones til fordel for det massive trykket på kutt i oljeproduksjonen?

Pedagogisk er det nok lettere å formidle til velgerne nødvendigheten av oljekutt enn nødvendigheten av kutt i forbruket, men et parti som har programfestet forbrukskutt må kunne forklare hvordan slike kutt skal gjennomføres.

Konsekvenser for Norge

Heller ikke det andre såkalte miljøpartiet, SV, har stilt spørsmål ved vekstideologien som er en viktig årsak til klimaendringene. SV ønsker « en radikal omfordeling av makt og ressurser i verden, både mellom land og innad i land. (…) Miljøkrisa rammer verdens fattigste hardest.»

Et parti som har programfestet forbrukskutt må kunne forklare hvordan slike kutt skal gjennomføres.

—  Anders Breidlid

SVs retorikk er klar, men ikke hvilke konsekvenser denne retorikken får for Norge. Åpenbart vil en slik «radikal omfordeling av makt og ressurser i verden» ikke bare få konsekvenser for de rike i Norge, men for rike Norge i forhold til det fattige Sør.

Betyr det for eksempel nedgang i kjøpekraft for den jevne nordmann i tillegg til omfattende økonomiske strukturendringer?

Konklusjonen på årets valgkamp kan kort oppsummeres slik: Leve Norge, skit i verden.

[ Ketil Solvik-Olsen: «Venstresidens «radikale klimapolitikk» svekker det globale miljøet og norske interesser» ]