Verdidebatt

Diplomati som svikter når det trengs som mest

TALIBAN: Norge har vært i dialog med Taliban lenge. Det gir oss et godt grunnlag for å spille en konstruktiv rolle i den kritiske overgangsfasen Afghanistan er i. Hvorfor trekker vi våre diplomater ut nå?

En helt sentral grunn til Talibans seier er avtalen fra februar 2020, der USA forpliktet seg til uttrekking av alle internasjonale styrker mot at Taliban garanterte at landet ikke skulle bli base for nye terrorangrep.

Avtalen, og den diplomatiske prosessen som ledet dit, ga Taliban en helt ny legitimitet, både i Afghanistan og internasjonalt.

Seieren kom også overraskende på Taliban-ledelsen. De har ikke avklart hvordan de skal styre landet, hva slags politikk de skal føre. Dette formes nå, gjennom forhandlinger internt, og gjennom dialog eksternt.

Taliban har bønnfalt ambassadene om å bli, men de vestlige har likevel besluttet å evakuere. Det begrenser muligheten til å ha innflytelse på det som skjer akkurat nå, og det sender en tydelig melding om at man ikke kan ta fremtidig nærvær for gitt. Andre land, med andre interesser og verdier, evakuerer ikke.

Prio-direktør Kristian Berg Harpviken er ikke overrasket over at Norge og andre land evakuerer ambassadeansatte.
Foto: Gorm Kallestad / NTB

Taliban har også overrasket

Det er ingen grunn til å være naiv når det gjelder hva slags Afghanistan vi vil få under Taliban. En ny styringsstruktur vil være underlagt religiøs autoritet. Islamsk justis og orden vil være det sentrale.

Sist de styrte var de ikke spesielt opptatt av at staten skulle tilby velferdsstjenester som helse og utdanning. Situasjonen for kvinner, for minoriteter, for media og sivilsamfunn vil bli mye strammere.

Taliban har samtidig overrasket etter at de inntok Kabul. De har strukket seg langt for å hindre overgrep mot sivilbefolkningen. De har oppmuntret media til å holde frem. De har samarbeidet med utenlandske styrker for at evakueringen av både utlendinger og afghanere fra Kabul-flyplassen skal gå greit. Og de gir fagre løfter om at kvinner og minoriteter skal få plass i styre og stell.

Mange sammenligner med 1996, da Taliban også ga fagre løfter, men etterhvert utviklet seg til et ekstremt undertrykkende regime. Også den gang var det lite synlig diplomatisk engasjement. Men den gang var det ingen internasjonal interesse for Afghanistan, i motsetning til i dag.

Taliban var usikre, opprinnelig hadde de tatt mål av seg til å være en overgangsløsning som kunne rydde opp i den altomfattende borgerkrigen i landet. Og den gang arvet de en stat fullstendig i ruiner, i dag tar de over en statsforvaltning med mye kompetanse.

Ønsker vestlig støtte

Taliban har gitt klart uttrykk for at de ønsker vestlig støtte. Afghanistan er en fattig stat, og uten bistand vil statsforvaltningen ga i oppløsning raskt. Konsekvensene for afghanere flest vil bli store.

Men statsapparatet er også sulteforet. Lønninger har uteblitt og korrupsjonen tiltatt i styrke etterhvert som regjeringen nærmet seg stupet. Dermed vil kapasiteten forvitre raskt. Taliban vet dette, og det er en viktig grunn til at de ønsker at bistanden videreføres.

Taliban har gitt klart uttrykk for at de ønsker vestlig støtte.

—  Kristian Berg Harpviken

Taliban er også opptatt av internasjonal anerkjennelse. Siste de satt ved makten, fra 1996 til 2001, var de utstøtt fra det gode selskap. Bare tre stater anerkjente dem som landets legitime regjering: Pakistan, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

Nå ønsker de at alle sanksjoner skal oppheves. Og ikke minst ønsker de en internasjonal anerkjennelse av Afghanistan under Talibans styre.

Norge kan bidra konstruktivt

Nå som USA og deres allierte har trukket seg ut militært, er Talibans interesse for fortsatt bistand og internasjonal anerkjennelse det som står igjen. Men det gir en plattform også for å snakke om andre ting, ikke minst hva andre land forventer av et Taliban-regime fremover. Den dialogen kommer til å bli krevende.

Talibans ideologi står milevis fra det liberale demokratiet. Dialogen må være robust nok til at det kan stilles tydelige krav, men uten at den bryter sammen. Det fordrer ikke minst en forståelse for det ideologiske og religiøse landskapet som Taliban kommer fra, for deres verdier, referanser og språk. Det betyr selvfølgelig ikke en aksept for Talibans verdisyn, tvert bidrar en slik forståelse til å gjøre uenighet mulig.

Norge har vært i dialog med Taliban lenge. Det norske Afghanistanutvalget (der undertegnede var medlem) dokumenterte at dialogen gikk tilbake til 2007. Sommeren 2019 lå det an til at fredsforhandlinger mellom Taliban og USA skulle huses i Oslo, noe som ble torpedert av President Trump.

Norge har bygget kunnskap om, og har en etablert relasjon til, Taliban. Det gir Norge et godt grunnlag for å spille en konstruktiv rolle i den kritiske overgangsfasen Afghanistan er i.

Noen ønsker fortsatt kamp

Da Taliban satt ved makten på 1990-tallet ble de isolert. Deres politikk var ekstrem på mange områder, men den ble slett ikke mindre ekstrem som følge av isoleringen. Det gradvis tettere forholdet med Al-Qaida på andre halvdel av 1990-tallet må også forstås i lys av isoleringen.

Talibans maktovertagelse de siste par månedene gikk forbausende lett. Spesielt gjaldt dette den siste fasen, der byene i stor grad ble overtatt etter forhandlinger. På den måten slapp man langtrukne stridshandlinger med enorme konsekvenser for sivilbefolkningen.

Mulighetsvinduet er åpent nå, men det kan lukkes raskt.

—  Kristian Berg Harpviken

Afghanistan har de siste tre årene vært verdens dødeligste konflikt. En stor del av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Covid-19 pandemien har bare gjort situasjonen verre.

Samtidig ser vi de som ønsker at krigen videreføres. I Panshjir-dalen nord for Kabul har deler av den gamle Nord-alliansen samlet seg. De lover fortsatt kamp mot Taliban og ber om internasjonal støtte.

Visepresident Amrullah Saleh har utnevnt seg selv til president, og refererer til grunnloven. Spådommer om Afghanistans fremtid skal en være forsiktig med. Men akkurat nå virker det prosjektet lite realistisk. Og etter over 40 år med krig er det god grunn til å spørre om nye runder med væpnet kamp er det Afghanistan trenger.

Har Vesten lært?

Akkurat nå former Taliban sitt nye styre. Narrativet de presenterer er polert, det levner liten tvil om at organisasjon har lært mye om internasjonalt diplomati.

De viktige spørsmålene handler om hva slags styringsstruktur de etablerer, hva slags politikk de vil føre i praksis.

Taliban ønsker dialog. Mulighetsvinduet er åpent nå, men det kan lukkes raskt. Erfaringene fra 1990-talllet skremmer. La oss håpe at både Norge og andre land har lært.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt