Under nyttårsfeiringen (Nowroz) i Afghanistan i mars 2003 var vi flere venner samlet på en ås i utkanten av Kabul. Der satt vi på et teppe, og vertskapet hadde med mengder av god mat. Afghanske venner var tilfredse med Talibans fall, og snakket samtidig med sorg om borgerkrigen (1992-1996), der ulike mujahedin-fraksjoner la Kabul i grus.
«Fra de fjellene kjempet Karim Khalili, i nordøst Massoud, her i sør Hekmatyar», sa de og pekte på et fjell vi kunne se godt, mot Logar i sør. Denne ødeleggende rivaliseringen var en viktig årsak til at Taliban kunne ta over makten i 1996.
Mens vi satt der i det fine vårværet, kom nyheten om USAs bakkeinvasjon i Irak. – Det blir ille for Afghanistan, sa en av vennene, som heller ikke forsto denne invasjonen. – Oppmerksomheten havner annensteds.
Modige kvinner
Få dager seinere møtte jeg en av de modige kvinnene som i år 2000 var med på å smugle et kamera inn på Kabul stadion og filme Talibans henrettelse av en kvinne der, for så å få filmen ut til globale medier. Hun var fremdeles ikke trygg i 2003, og kom til møtet ikledt burka. Disse kvinnene tilhørte en radikal kvinneorganisasjon, RAWA.
I ukene etter 11. september ble filmen vist tre ganger på NRK, og fungerte nok til å skape forståelse for invasjonen den 7. oktober. Da RAWA markerte seg som motstandere av denne invasjonen, fikk de imidlertid svært liten medieoppmerksomhet.
Kvinnen var Malalai Joya, som to år seinere ble valgt inn i parlamentet fra Farah-provinsen, der hun opplevde at konservative kolleger hetset og kastet flasker mot henne da hun sto fram og kritiserte dem (krigsherrene) i harde ordelag.
I 2009 møttes vi igjen, da levde og jobbet hun illegalt, vi satt på golvet i skjulestedet hennes og studerte fotodokumentasjon av en «feilbombing» i hjemprovinsen hennes. Nylig lot hun seg intervjue av The Independent fra hemmelig sted i Kabul og uttalte seg like frimodig som før om hvilke katastrofer hun mener USA har brakt over landet hennes. Hun er langt fra den eneste som mener det.
[ Frykter for kvinneaktivistenes sikkerhet: De kan bli drept ]
Taliban deler ut «kort»
Tjuefem år etter at Taliban rykket inn i Kabul første gangen har de tatt makten på nytt. Det er usikkert om de vil dele den med noen. Et islamsk emirat som ikke er basert på demokrati og valg, er på trappene. Løfter om at de ikke skal hevne seg, kan lett bli skrift i sand, selv om det er lov til å håpe.
Venner ringer og tekster. Al Jazeera forteller om Taliban-kontrollerte provinser der alle må registrere seg på nytt, en opplagt fare for kjente Taliban-motstandere og -kritikere.
Angeren kan komme til å dreie seg om alt som betraktes som «uislamsk».
— Elisabeth Eide
I noen av dem skal det finnes to alternative kort som innbyggerne kan bli presentert for (slike finnes også i Iran): et amnesti-kort, som betyr at man kan leve med mindre frykt, og et angre-kort, der man må signere og be om tilgivelse for sine synder/«forbrytelser» for å berge seg. Angeren kan komme til å dreie seg om alt som betraktes som «uislamsk».
En del venner vi møtte i Afghanistan i 2003 og ofte i årene som fulgte, vil ha store problemer med slik registrering, og risikerer livet ved å bli i landet. De har løftet demokratiske verdier, forsvart ytringsfriheten prinsipielt så vel som ved egen praksis, og mottatt hyllester og priser for dette fra mange deler av verden.
Men de har, som en kvinnelig journalist uttrykte det, ikke jobbet for vestlige militære eller ambassader. Dermed regnes de ikke blant de først prioriterte for evakuering. Kanskje får de likevel en utvei før det brenner for kraftig under føttene på dem. Det er lov til å håpe.
[ Følg Vårt Lands livestudio om situasjonen i Afghanistan ]
Store politiske feilvurderinger
Etter 11. september 2001 advarte en del av oss som kjente Afghanistan mot å invadere landet. Ikke fordi vi hadde noe til overs for Taliban-styret. Snarere fordi, som to Washington Post-journalister viste, det kunne ha vært andre måter å få tak i Osama bin Laden på. Det foregikk forhandlinger mellom Taliban og høytstående embetsmenn i Washington om å få utlevert sikre koordinatorer for hvor terroristlederen oppholdt seg. Disse strandet da Bush for alvor slo på krigstrommene.
Den 7. oktober 2001 var invasjonen et faktum. Så satte vestmaktene seg sammen i Bonn for å skape en ny regjering for Afghanistan. Men det de ikke gjorde, var å invitere representanter for Taliban av det moderate slaget til forhandlingsbordet. De fantes.
Det de ikke gjorde, var å invitere representanter for Taliban av det moderate slaget til forhandlingsbordet. De fantes.
— Elisabeth Eide
Dette var en av mange feilavgjørelser, som seinere har blitt beklaget fra flere av datidens beslutningstakere.
En annen feilvurdering resulterte i slagside med militære investeringer og mindre støtte til sivilsamfunnet. Store områder opplevde lite annet enn militærvesen; og Enduring Freedom sto i ledelsen for prosjekter med å fremme bistand gjennom militære.
Lokale krigsherrer kunne bli bestukket for å beskytte militærstyrkene. En varig positiv samfunnsendring starter gjerne fra bunnen med bygging av sivilsamfunnet i samarbeid med landets øverste organer, ikke med å bygge et topptungt forsvar og statsbyråkrati som blir et ynglested for korrupsjon og kleptokrati. Her er materiale for bistandshistorikere.
Fattige, rotløse gutter
En annen faktor vi ikke skal glemme er at Afghanistan var og er et land med store barnekull med usikre framtidsutsikter. Mange unge menn født på slutten av 1990-tallet og rundt årtusenskiftet, ble rekruttert til Taliban. Noen fordi de så landsbyene sine bli bombet under bin Laden-jakten; andre hadde overlevd USAs luftbombing av bryllupsfølger.
Det ble ingen stor internasjonal satsing på bistand til yrkesopplæring i Afghanistan. Slik utdanning kunne gitt grunnlag for arbeid og inntekt.
Lønn fikk guttene etter hvert som de utstyrte seg med kalasjnikover og sluttet seg til Taliban-rekkene
— Elisabeth Eide
Taliban, som de første årene virket slagne, gjenvant sin styrke, etablerte seg i grenseområdene på pakistansk side, også i storbyen Quetta, fant støttespillere lengre vest og kunne invitere fattige, rotløse unge gutter til koranskoler med ekstremt innhold, finansiert av venner på den arabiske halvøyen og krefter i Pakistan. Lønn fikk guttene etter hvert som de utstyrte seg med kalasjnikover og sluttet seg til Taliban-rekkene, mer penger enn de ville oppnådd som regjeringssoldater.
Vestens manglende ydmykhet
Amerikanerne og deres allierte manglet også kunnskaper om det landet de okkuperte militært sammen med allierte. Den såkalte SIGAR-rapporten som kom i 2018 (lange sammendrag gjengitt i Washington Post) avslørte at mye av det offisielle USA fortalte om krigsinnsatsen, var basert på løgn. Rapporten fikk nesten ingen omtale i norske medier.
Foruten mange amerikanske ledere, ble en rekke framstående afghanere intervjuet i rapporten, om erfaringene med vestlige militære og andre utlendinger. «De setter seg på flyet, leser Drageløperen og så tror de at de forstår Afghanistan», som en tidligere minister sa det. Denne manglende ydmykheten overfor et land og en kultur som var og er temmelig forskjellig fra vår egen, var utbredt.
«De setter seg på flyet, leser ‘Drageløperen’ og så tror de at de forstår Afghanistan», som en tidligere minister sa det.
— Elisabeth Eide
En scene fra flyplassen i Mazar-e-Sharif har brent seg fast i hukommelsen. Unge, khakikledte amerikanere kommer for å motta et cargofly fullt av mat og andre forsyninger. Det hører med til fortellingen av de fleste utenlandske soldatene – inklusive de norske – ikke spiste afghansk mat. Alt ble fløyet inn, inkludert flaskevann. Ingen stor boost for lokalt næringsliv der.
Hva kan man annamme om et annet folk uten å ha delt et måltid, uten å ha sittet sammen rundt et bord, eller, som ofte i Afghanistan, på golvputer rundt en stor duk med delikat Kabuli Pilaw og Ashaq?
Tilbake til den khakikledte gruppen: De brøyter seg fram og skyver bryskt en uniformert offiser fra uzbek-minoriteten til side. Han er gammel nok til å være faren deres, og lar seg dytte, selv om de er på hans hjemmebane. Hva han tenkte i sitt indre, offiseren i Afghanistan som før sovjeterne invaderte i 1979, hadde vært halstarrig uavhengig, som hadde drevet britene tilbake gjennom tre kriger, fikk vi aldri vite.
For meg ble dette opptrinnet en symbolsk handling. Ikke at alle soldater opptrådte slik, men antakelig mange nok til at ydmykelse ble en del av forholdet mellom invasjonsmaktene og afghanerne.
[ Tidligere forsvarssjef: Kanskje burde vi jaget ut Taliban og overlatt Afghanistan til seg selv ]
Tilbake til start?
Nå sier den norske regjeringen at en i løpet av de tjue årene har oppnådd at Afghanistan ikke ble et tilholdssted for terrorister. Mon det. Med noen hederlige unntak har den relativt nye elefanten i rommet, IS (den islamske staten), falt utenfor diskusjonen om hva «vi» har oppnådd.
IS-nettverket har lenge drevet terror mot sakesløse afghanere, særlig hazara-minoriteten, mange av dem shiamuslimer. Al Qaida fins også ennå i Afghanistan. Hvem vil disse gruppene ramme i neste omgang, når Taliban har etablert seg ved makten?
En venn sendte video av sin unge tenåringsdatter som nå, der hun gjemmer seg sammen med familien, øver seg på å bevege seg med burka, med vedlagt gråtefjes.
— Elisabeth Eide
Tilbake til start? Ja men, ellers da? Joda, millioner av jenter har gått på skole, og har dermed andre forventninger til framtiden. Kanskje får deres døtre eller yngre søstre fortsette, kanskje til de kommer i puberteten, kanskje noen steder lenger, kanskje ikke.
En venn sendte video av sin unge tenåringsdatter som nå, der hun gjemmer seg sammen med familien, øver seg på å bevege seg med burka, med vedlagt gråtefjes.
Joda, det har vært frie medier og utstrakt ytringsfrihet. Nå er mange lokale medier stengt, andre har måttet endre policy. En annen venn observerer mandag kveld at han observerte viktige forskjeller på medieutbudet søndag og mandag. En medieleder forteller til BBC hvordan de endrer programflatene. Om det er nok til at de får fortsette å eksistere er for tidlig å si.
Frykter for sine liv
Vi ser ikke nødvendigvis et «rykk tilbake» til den samme starten, men like fullt en start som forståelig skremmer. NRK rapporterer om et Taliban i Kabul som ikke vil hevne seg, men beskytte folk, så langt.
En ung venn kommenterer: «De vil bli strengere så snart de har sikret full maktovertakelse». Mange journalister, forfattere, kvinneaktivister og andre frie ytrere som ikke klarer å komme seg ut av landet, frykter med rette for sine liv.
Dette er grupper internasjonale ledere har hyllet og brukt som sannhetsvitner for sin egen politikk. Dette er grupper som nå melder at Taliban-soldater i flere provinser går fra hus til hus og spør etter nettopp slike som dem, kjente kritikere av Taliban. Det er lov til å håpe de ikke finner dem.
[ Han jobba for Noreg, no er han i skjul: – Håpar me blir redda raskt ]