Sint på Gud

Det er selvsagt helt i orden at en blir sint på Gud. Det skulle i grunnen bare mangle. For det er jo så mye å bli fortvilet over i denne verden.

Jeg tror at den amerikanske poeten og nobelprisvinneren i litteratur, Louise Glück, er en av dem som er ganske oppgitt over ham. Jeg har inntrykk av at hun er indignert over at han har stelt i stand en verden som er så håpløs.

For henne er verden nærmest å forstå som et mislykket guddommelig eksperiment. Det er derfor vi bakser og baler omkring uten helt å greie å finne ut av hva det er vi holder på med.

Død og paradislengsel

Antakelig er det hennes rastløse engasjement som vekker min interesse. Først og fremst forteller det meg at en trenger en stemme utenfor sin egen sfære for å kunne gripe fatt i de riktig store spørsmålene. Hvis en tar bort denne stemmen, krymper likesom hele tilværelsen. Den blir brått så liten, så avgrenset, så puslete.

Louise Glücks verden er ikke slik. I sin samtale med Gud får hun anledning til å bearbeide alle de store og vanskelige spørsmålene som har en tendens til å bli borte i vår daglige omgang med hverandre.

Hun gjør det på en veldig særegen måte, der hun tusler omkring i hagen sin. Og hun er ikke lett å bli klok på.

—  Geir Hellemo

Hun gjør det på en veldig særegen måte, der hun tusler omkring i hagen sin. Og hun er ikke lett å bli klok på. I Vill Iris for eksempel, som nettopp er oversatt til norsk, dukker denne irisen bare opp som tittel på diktsamlingen og det første diktet.

Etter hvert blir jeg overbevist om at hun holder noe tilbake. Hun må kjenne til at irisen er en plante som er rik på symbolsk betydning. Særlig i muslimsk tradisjon er den på det nøyeste knyttet sammen med både død og paradislengsel. Det passer Louise Glück bra, for det er nettopp i dette spennet hun liker å befinne seg.

Jeg tror heller ikke at det er tilfeldig at diktsamlingen heter Vill iris, fordi det er som om hun ser for seg at hele denne symbolverdenen er kommet på avveier.

[ Louise Glück med renskåren poesi om vårt forhold til døden ]

Irisens mysterier

Jeg forutsetter altså at hun er fortrolig med den planten hun er så opptatt av og som hun likesom gjemmer bort fordi den ikke uten videre skal avdekke hemmeligheten sin. Det betyr at hun overlater til oss å finne ut av mysteriet.

Begynner vi først å se litt ettertenksomt på selve blomsten, vil vi oppdage at innenfor de ytre kronbladene som bøyer seg utover, befinner det seg tre indre kronblader som bøyer seg innover. På noen av artene ser de ut som syltynne faner som delvis overlapper hverandre og som ved det minste vindpust likesom sitrer og vibrerer i det de dekker over og delvis skjuler blomstens indre.

Når en skuer ned på noe slikt, kan en fort få fornemmelsen av å bli stilt overfor noe ukjent og tildekket, men såre attraktivt.

—  Geir Hellemo

Når en skuer ned på noe slikt, kan en fort få fornemmelsen av å bli stilt overfor noe ukjent og tildekket, men såre attraktivt.

På dette viset kommer irisen til å representere to ulike måter å forholde seg til verden på. Begge tar utgangspunkt i en skjebne som er uavvendelig. Mens Louise Glück er mest opptatt av at planten er blitt litt fremmedgjort, liksom forvist fra det stedet hvor den egentlig hører hjemme, ser muslimen på planten som en håndsrekning fra en verden som er like ved, men som en like fullt bare kan iaktta på avstand.

Vipper mellom to utganger

Jeg tror på samtalen mellom disse to universene. Og jeg opplever det slik at Louise Glück faktisk inviterer til den samtalen. For selv om hun hele tiden kretser omkring det problematiske i den verden hvor hun lever, er likevel referansene til en alternativ tilrettelegging alltid med i bagasjen.

Hun står liksom og vipper mellom to utganger. Og selv om hun ser ut til å falle ned på den mørkeste siden, har hun likevel med seg et alternativ som hun ikke forkaster helt og fullt. Derfor kan det også hete i et av de siste diktene i samlingen:

«Siden jeg fornemmer/at jeg er døende … /… kaller jeg på deg,/herre og far: over alt omkring meg/bukker følgesvennene mine under, de tror/du ikke ser. Hvordan/kan de vite at du ser/om du ikke redder oss?»

Vi spør for lite

En trenger ikke å være nobelprisvinner i litteratur for å kunne stille slike spørsmål. Jeg synes vi spør alt for lite. Av og til lurer jeg på om vi har vært så ivrige etter å gi svar at vi har glemt å stille spørsmålene.

Kanskje det ville være lurt å spørre som Louise Glück av og til: Blir vi virkelig sett av Gud? Kommer han oss til redning?

Men aller mest: Må en oppleve seg reddet for i det hele tatt å kunne ha en gudstro?

[ De døde gjennoppstår i Valzhyna Morts poesi ]