Verdidebatt

Alle tiltak er viktige nå

KLIMAKRISE: Uansett hva vi gjør vil jorda varmes opp med 1.5 grader i 2040. Vi må være forberedt på at dette vil koste noe når det gjelder vår levestandard.

Sommeren 2021 har gitt oss en bølge av ekstremværhendelser:

styrtregn og flom i Europa, hetebølger i Middelhavsområdet, Nord Amerika og Russland og medfølgende store skogbranner. Globalt har middeltemperaturen nå steget med 1.1°C siden 1850.

FNs klimapanel, IPCC, offentliggjorde på mandag første del av sin sjette hovedrapport om de fysiske endringene i klimasystemet. Rapporten er basert på en omfattende gjennomgang av publiserte fagfellereviderte forskningsarbeider. Senere i år og i 2022 vil de to andre delrapportene, om virkningen av klimaendringene og om tiltak komme.

Hovedkonklusjonen fra rapporten er at det nå er uomtvistelig at menneskenes aktivitet har ført til en oppvarming av atmosfæren, havet og landjorda. Omfattende og raske endringer har funnet sted.

Terje Berntsen, Professor i meteorologi ved UiO, medforfatter i IPCC

Hva innebærer mindre utslipp?

Parisavtalen har som overordnet mål å holde global temperaturøkning under 2°C, og helst ned mot 1.5°C. IPCC-rapporten har analysert klimaendringene ut fra fem scenarier for utslippene fram til år 2100.

Scenariene er rangert fra svært lave til svært høye utslipp (teknisk sett gir de et strålingspådriv på henholdsvis 1.9 og 8.5 Wm-2 i 2100). Det laveste scenariet er vurdert som teknisk gjennomførbart, men svært utfordrende politisk og økonomisk i en tidligere rapport fra IPCC fra 2018.

Bare det svært lave scenariet gir en global middeltemperatur som ligger innenfor 1.5 gradersmålet, dog med en viss risiko for noen tiendelers midlertidig overskridelse i midten av århundret.

Bare det svært lave scenariet gir en global middeltemperatur som ligger innenfor 1.5 gradersmålet

—  Terje Berntsen

Hva innebærer det laveste utslippsscenariet? De globale utslippene skal kuttes fra dagens ca. 40 milliarder tonn CO2 pr år til 15 milliarder tonn i 2040, og netto null utslipp i 2055. Etter 2055 skal det menneskeskapte opptaket av CO2 fra atmosfæren økes slik at vi i 2100 har et netto negativt utslipp på ca. 15 milliarder tonn CO2 årlig.

Samtidig må utslippene av andre drivhusgasser også kuttes, f.eks. må de globale metanutslippene reduseres med 75 prosent til 2100. Naturlig nok fokuseres det mye utslippskutt i 2030 i dagens klimadebatt, men som tallene over viser, så må utslippene reduseres drastisk også etter det.

Da er det viktig at vi velger tiltak som ikke gjør det vanskelig å få til ytterligere reduksjoner etter 2030.

Jorden varmes opp uansett

Med slike raske og dype kutt i utslippene skulle vi forvente å se en bedring ganske raskt. Det skuffende svaret på dette fra IPCC er at nei, fram til 2040 så vil vi ikke forvente en forskjell i endring i global middeltemperatur om vi følger et høyt utslippsscenario – eller det laveste – selv om utslippene i det høye scenariet er på hele 70 milliarder tonn CO2 pr år i 2040.

Vi vil uansett få omtrent 1.5°C oppvarming i 2040. Grunnen til dette er at aktivitet som slipper ut CO2 også slipper ut andre komponenter, særlig viktig er svoveldioksid (SO2) fra kull.

Vi vil uansett få omtrent 1.5°C oppvarming i 2040.

—  Terje Berntsen

Utslippet av svoveldioksid fører dannelse av små sulfatpartikler i atmosfæren som øker refleksjonen av sollys, og dermed gir en avkjøling. Når bruken av kull kuttes blir det både mindre oppvarming fra CO2, men også mindre avkjøling fra sulfatpartiklene.

På kort sikt vil derfor ikke temperaturen reduseres, men fortsette å øke. Den gode nyheten er imidlertid at sulfatpartiklene har kort levetid i atmosfæren, så fram mot slutten av århundret vil vi temperaturen stabiliseres og gå noe ned i det laveste utslippsscenariet.

IPCCs beste estimat for global temperaturøkning i 2100 i forhold til 1850 er på henholdsvis 1.4°C og 4.4°C for det laveste og høyeste scenariet.

Hvor mye oppvarming skal vi tillate?

Tallene over for sammenhengen mellom utslipp og temperaturendringer representerer IPCCs beste estimater for globale endringer. Vi vet med stor grad av sikkerhet at oppvarmingen blir høyest langt mot nord og om vinteren, der vi kan regne med en økning på 8-10°C i det høyeste scenariet.

I en verdibasert vurdering av hvilke tiltak som bør iverksettes, er det selvfølgelig mange forhold som må tas hensyn til. Kostnadene, og hvordan disse fordeles mellom grupper i samfunnet, og mellom generasjoner, er sentrale forhold som må tas hensyn til.

Fra et naturfaglig synspunkt og basert på IPCCs siste rapport er også vurderingen av usikkerhetene i framskrivingene viktig. Hvis vi mener at målet i Parisavtalen om mindre enn 1.5 eller 2°C global oppvarming er viktig, med hvilken sannsynlighet skal vi kreve at tiltakene våre oppnår målet?

Fra 1850 og fram til i dag har vi tilført atmosfæren ca. 2400 milliarder tonn CO2

—  Terje Berntsen

Fra 1850 og fram til i dag har vi tilført atmosfæren ca. 2400 milliarder tonn CO2 fra brenning av fossilt brennstoff, sementproduksjon og endret arealbruk. IPCC tallfester usikkerheten i hva vi tåler av nye utslipp i form av et karbonbudsjett, dvs. hvor mye mer CO2 kan vi tillate oss å slippe ut i fremtiden og likevel holde oss under en gitt temperaturøkning.

Dersom vi vil holde oss under 1.5°C og det med en stor grad av sannsynlighet (83 prosent), kan vi bare slippe ut 300 milliarder tonn CO2, mens hvis vi tillater kun 50 prosent sannsynlighet øker dette til 500 milliarder tonn CO2. På den andre siden, dersom vi setter målet til 2°C og bare krever 33 prosent sannsynlighet for å oppnå det, kan vi slippe ut 1700 milliarder tonn CO2.

Klimamodellene er ikke perfekte

Tallene over er basert på klimamodellene forskergrupper rundt i verden bruker for å forstå klimaendringene. Modellene og datamaskinene som brukes blir stadig bedre, og vi kan inkludere flere prosesser og koblingene mellom dem på en bedre måte.

Det er imidlertid ingen tvil om at mange prosesser er dårlig forstått og at begrensninger i regnekraft selv ved verdens kraftigste tungregneanlegg gjør modellresultatene usikre. En viktig del av klimasystemet er binding av karbon i jord og vegetasjon.

Dette reservoaret av karbon er 3-4 ganger større enn mengden av karbon i atmosfæren, og både observasjoner og modellberegninger viser at en betydelig andel av våre CO2-utslipp er tatt opp og lagret i jord og vegetasjon.

Det er lov å håpe at neste generasjon klimamodeller vil være bedre til å håndtere disse prosessene.

—  Terje Berntsen

Karbonlagringen i jord og vegetasjon er et komplekst biogeokjemisk samspill mellom vegetasjonen, mikroorganismene som bryter ned organisk materiale og kjemisk og fysisk binding av organisk materiale til mineralpartikler i jorda. Alt dette blir modifisert av endringer i klimatiske forhold som temperatur, nedbør, snødekke, permafrost og jordfuktighet, samt endringer i arealbruk og episodiske hendelser som innsektangrep og skogbranner.

Modellene tar foreløpig hensyn til disse prosessene på en ganske forenklet måte, og det er ingen tvil om det eksisterer en strukturell usikkerhet som er vanskelig å kvantifisere. Dette er et aktivt forskningsområde, så det er lov å håpe at neste generasjon klimamodeller vil være bedre til å håndtere disse prosessene.

Store utfordringer fremover

I 1979 kom den såkalte Charney-rapporten, der en gruppe klimaforskere utnevnt av det amerikanske vitenskapsakademiet gjorde en vurdering av forståelsen av CO2-utslippenes rolle i klimasystemet, en slags forløper til IPCC.

I motsetning til IPCC, som har en klar instruks om å avholde seg fra å mene noe om hva som bør gjøres, kom det en klar konklusjon i denne rapporten.

Der skriver de: «Dersom CO2 fortsetter å øke, er det ingen tvil om at det vil føre til betydelige klimaendringer. En vente-og-se politikk kan bety at vi venter til det er for sent.»

Å få til en politisk og sosialt akseptabel fordeling av byrdene vil bli en stor utfordring framover.

—  Terje Berntsen

Som klimaforsker er det ofte frustrerende å se hvor lite som har skjedd og hvordan motkreftene mot tiltak ofte har vunnet frem, f.eks. gjennom havariet til Kyotoavtalen. Det synes nå som det kan være en endring på gang, gjennom f.eks. kvotemarkedet i EU og framveksten av teknologi.

Forpliktelsene landene har meldt inn til FN er foreløpig langt unna de reduksjonene som ligger i det laveste scenariet IPCC har analysert og som skal til for å holde oss under 1.5°C oppvarming. Det er imidlertid viktig å huske på at selv om de mest ambisiøse målene i Parisavtalen vil bli veldig vanskelig å oppnå, så vil det være langt bedre med en oppvarming på 2°C enn på nærmere 5°C.

Alle tiltak, fra de bestemt av våre personlige valg til nasjonale og internasjonale forpliktelser er viktige, og vi må nok være forberedt på at dette vil koste noe når det gjelder levestandard. Å få til en politisk og sosialt akseptabel fordeling av byrdene vil bli en stor utfordring framover.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt