Verdidebatt

Vanskelig å tillate, vanskelig å forby

HIJAB: EU-domstolen godtar forbud mot hijab på arbeidsplassen. Menneskerettslig er det verken enkelt å tillate eller forby hodeplagget.

Hijab har satt mange sinn i kok de siste årene – både hos dem som ønsker å tillate hijab og hos dem som ønsker å forby det. Mange saker er blitt prøvet for domstoler over hele Europa. Nå har EU-domstolen talt: private arbeidsplasser kan forby hijab der det er et godt begrunnet behov, og dersom nasjonal lovgivning åpner opp for det.

Omdiskutert

Hijab har lenge vært et symbol på religionsfrihet, motstandskamp, tilhørighet, identitet og kultur. Men like gjerne har hijab vært symbol på kvinneundertrykkelse, religiøs tvang og utenforskap. Muslimer i Europa har møtt motstand fra enkeltindivider, politikere, utdanningsinstitusjoner og domstoler når de krever selv å bestemme når og hvor de bruker hijab.


Menneskerettighetsekspert Njål Høstmælingen

Frankrike er det europeiske landet som har vært tydeligst, og forbyr bruk av hijab på skole og offentlige kontorer. I Norge husker mange A-møbler som i 2003 ba en resepsjonist om å fjerne hijaben, men som ombestemte seg like etter, og falt inn på samme liberale linje som for eksempel IKEA og Tolletaten.

Retten til utdanning skal sikre alle tilgang til skoler og universiteter, også den som bruker hijab. Tilsvarende er det med retten til arbeid: også de som bruker hijab skal kunne velge jobb fritt.

Menneskerettslig er det ikke helt enkelt verken å tillate eller forby bruken av hijab. Den som ønsker å bruke hijab, finner støtte i religionsfrihet, som også beskytter det å bruke religiøse symboler i det offentlige rom. Retten til respekt for privatliv gir rett til selv å bestemme klesdrakt og pynt. Ytringsfriheten verner om det å ytre seg gjennom klesdrakt, hvor hijab som frihetssymbol stiller på lik linje med for eksempel palestinaskjerf.

Forbudet mot diskriminering hindrer at noen grupper i samfunnet behandles på dårligere måte enn andre. Retten til utdanning skal sikre alle tilgang til skoler og universiteter, også den som bruker hijab. Tilsvarende er det med retten til arbeid: også de som bruker hijab skal kunne velge jobb fritt.

Staten må fremme likestilling

Samtidig er det slik at myndighetene har en plikt til å fremme likestilling og hindre undertrykkelse. Staten må derfor slå ned på tvang om bruk av hijab, for eksempel der familiens eldste krever at alle kvinner i familien bruker hijab på offentlig sted. Staten skal også motarbeide kvinnefiendtlige tradisjoner, for eksempel ved innføring av forbud mot omskjæring, og noen hevder at bruk av hijab må regnes som en slik kvinnefiendtlig tradisjon.

Staten skal også motarbeide kvinnefiendtlige tradisjoner, (...) og noen hevder at bruk av hijab må regnes som en slik kvinnefiendtlig tradisjon.

Når statene så skal utforme nasjonal regulering av bruk av hijab, må de veie disse normene mot hverandre. Bestemmelsene er ikke absolutte, og det kan gjøres inngrep i rettighetene dersom det er «nødvendig i et demokratisk samfunn». På den måten er det stort sett enighet om at hijab kan forbys av sikkerhetsmessige årsaker (for eksempel krav om hjelm på byggeplass) eller av hygieniske årsaker (for eksempel krav om verneutstyr ved behandling av pasienter på smitteisolat).

Det godtas gjerne også forbud mot bruk av hijab i stillinger der den ansatte representerer offentlige myndigheter, for eksempel som dommer. Men det er likevel ikke slik at alle offentlige ansatte kan nektes å bruke hijab: det er noe annet å være rengjøringspersonale på kveldstid i en domstol enn dommer i sak som involverer mange parter.

Store variasjoner

Det er store variasjoner i hvordan europeiske land har regulert dette. Variasjonene kan skyldes så mangt: andel muslimer i befolkningen, hvor mange år de har vært en synlig del av bybildet, konfrontasjonsnivået, religionens plass i samfunnet, rettstradisjoner – og ikke minst det politiske klimaet. Det at det ikke finnes en felles europeisk standard, har også ført til at de menneskerettslige rammene er vide.

De to sakene som EU-domstolen nå har hatt til behandling, gjelder bruk av hijab i private virksomheter. Der mye oppmerksomhet tidligere er gitt statlige arbeidsplasser og verv – som Forsvaret, domstolene, politiet, sykehus og utdanningsinstitusjoner – måtte domstolen her ta stilling til det private næringslivs spesielle situasjon.

Vurderingstemaet blir et noe annet – det endres fra å være hva slags signaler en ellers nøytral stat skal gi på religionsfrihetsfeltet, til hva næringslivets behov for ikke å støte bort kunder går ut på.

Vurderingstemaet blir et noe annet – det endres fra å være hva slags signaler en ellers nøytral stat skal gi på religionsfrihetsfeltet, til hva næringslivets behov for ikke å støte bort kunder går ut på. Det blir dermed en dreining fra verdier og kultur over til kundepleie, inntekter og markedsstrategi.

I bunn og grunn er EU-domstolens konklusjon helt enkel: dersom næringslivet har gode grunner for å nekte ansatte å bruke hijab, og dersom religioner og livssyn likebehandles i praksis, så kan næringslivet forby ansatte å bruke hijab på arbeidsplassen. Hvert enkelt medlemsland står ganske så fritt til å uforme nasjonale regler innenfor disse rammene.

Næringsmessige utfordrigner

Hvis vi går tilbake til A-møbler i 2003, og den delen av begrunnelse om at bedriften hadde en standardisert uniform som de ansatte måtte bruke og hvor hijab ikke var del av uniformen, så ville ikke beslutningen ha stått seg.

Hadde A-møbler derimot begrunnet forbudet med at de kunne dokumentere at de tapte kunder, hadde urimelig høye utgifter til uniformer, fikk problemer med å rekruttere de riktige ansatte etc. – og at den aktuelle stillingen var direkte koblet til disse næringsmessige utfordringene, så ville de derimot ha vært innenfor de skrankene som EU-domstolen nå har satt opp.

Det er ingen overdrivelse å si at den medvinden som religiøst mangfold lenge hadde, der de europeiske statene i stor grad lot religioner i fred, har dreid til å bli en motvind.

Det er mye som holdes åpent etter denne dommen. Den sier ikke annet enn at statene kan ha reguleringer som åpner for at private virksomheter kan forby hijab, men den sier ikke at statene har en plikt til å gjøre det. De enkelte landene vil kunne stille større krav til begrunnelse og dokumentasjon fra næringslivet, ta mer hensyn til de ansatte, eller stille større krav om avbøtende tiltak (for eksempel tilbud om en standardisert hijab eller tilbud om alternative arbeidsoppgaver uten samme eksponering).

Pendelen har svingt når det gjelder bruken av hijab og andre synlige religiøse symboler. Det er ingen overdrivelse å si at den medvinden som religiøst mangfold lenge hadde, der de europeiske statene i stor grad lot religioner i fred, har dreid til å bli en motvind.

Dommen vil nok ikke ha så stor praktisk betydning for norsk næringsliv og norske arbeidstakere. Men det vil være fristende for en og annen politiker å plukke den frem nå rett før valget.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt