Vi må snakke høyt om 22. juli, har mange ytret denne forsommeren. Vi må dele de små og store historiene, så de kan flette seg inn i det kollektive minnet. Slik tar vi ansvar for å eie historien sammen.
Min historie fra 22. juli 2011 er en bagatell i det store bildet, men jeg har plikt til å ta vare på den. Det var meldt regn og kanskje torden denne fredagen. Ferieoppholdet i svigermors kolonihagehytte på Bjølsen gikk mot slutten. Mann, barn og svigermor var dratt over grensa på svenskehandel, og jeg hadde fått fri til å gå i butikker på egen hånd.
«Dette var ikke torden»
Idet jeg tok i døra for å gå ut av Steen og Strøm, lød et høyt og ganske dumpt drønn, som om det kom innenfra et stort dyp. Vi som var på vei ut døra sa til hverandre: «Dette var ikke torden?» Ute i Kongens gate så vi ei enorm sky av røyk og papirbiter stige til værs, rett bak KFUM-bygget i Grubbegata.
Jeg prøvde å huske om det kunne ligge en bensinstasjon der, for dette måtte være en gasseksplosjon? Jeg sendte SMS til mora mi klokka 15.27: «Det har vært en enorm eksplosjon i Oslo sentrum. Men jeg er trygg. Kan du sjekke hva det er.»
Det er nemlig en underlig følelse å være i orkanens øye, uten å ane hva som foregår. Men så veltet det inn med løpende mennesker i Kongens gate, og de ropte: «Det har vært en eksplosjon i regjeringskvartalet, kanskje ei bombe. Det kan være flere!»
Vi er vant til at ambulansehelikopter på vei til Ullevål sykehus går rett over kolonihagen, men denne kvelden var spesiell, de gikk i skytteltrafikk
— Liv Osnes Dalbakken
[ Det er ikke mange voksne som har snakket med oss om 22. juli ]
Så kom helikoptrene
Alarmer gikk, vindusruter var knust, mennesker sprang. Hva var dette? Omsider fikk jeg tråklet meg oppover til Bjølsen, slik politiet hadde bedt oss om å gjøre: Forlat sentrum, kom dere hjem. Da jeg slo på TV, ble en blek statsminister akkurat intervjuet, og han bekreftet at han var i sikkerhet. «Men vi har en kritisk situasjon på Utøya».
Familien min kom heldigvis trygt hjem, og vi fulgte de utrolige tv-bildene utover ettermiddag og kveld. Så kom helikoptrene. Vi er vant til at ambulansehelikopter på vei til Ullevål sykehus går rett over kolonihagen, men denne kvelden var spesiell, de gikk i skytteltrafikk.
Det talte sitt tydelige språk. Så la vi oss til opplysningene om åtte drepte i regjeringskvartalet, og åtte eller ni på Utøya. Og våknet til 84.
Unge gutter i militæruniform
Riktignok ble tallet på døde justert ned til 77, men det er dette uvirkelige tallet morgenen etter som sitter sterkest i meg, i tillegg til lyden av en endeløs strøm med helikopter, og selvsagt det dumpe drønnet. Men også synet av to kopper kaffe og to donuts.
For søndag ettermiddag dro vi ned i byen for å tenne lys ved domkirka. Nedenfor St. Olavs kirke var ei sperring, der to svært unge gutter i militæruniform holdt vakt. Ei dame på min alder kom ut fra Seven Eleven med to kopper kaffe og to donuts som hun ga til de unge guttene. «Jeg tenkte dere kunne varme dere på dette», sa hun.
Vi som var der kan ikke huske det aleine, vi trenger hjelp til det
— Ina Libak
«Vi må huske sammen»
Det var slik vi gjorde i dagene etter 22. juli 2011. Vi prøvde å varme hverandre. Men så går tida, og vi begynner å glemme, for tida leger alle sår. Sier vi, men den gjør ikke det for den som sto i førstelinja.
En av dem er Ina Libak, tidligere leder i AUF, og skutt fire ganger på Utøya. Til Anne Lindmo sier hun at «vi som nasjon må huske dette sammen. Vi som var der kan ikke huske det aleine, vi trenger hjelp til det. Vi trenger å gjøre det alle sammen, fordi vi har denne historien sammen.»
Videre påpeker hun at på et tidspunkt begynte man å bruke andre ord enn «terrorangrep». Nå ble det omtalt som «hendelsen» og «tragedien». Dermed husker vi historien som mildere enn den var. «Det er viktig at vi husker hvor brutalt det var, og snakker sant om det, for alternativet til det er at vi omskriver historien, og da er det mye lettere at det skjer igjen.»
Fortellingene er så sterke
Så la oss minne oss selv om brutaliteten ved å lytte til podkasten «Hele historien» på NRK radio. Steg for steg forteller den nøkternt om hva som skjer i Oslo sentrum, på Utøya, blant de frivillige i sentrum, på fastlandet ved øya og på Sundvollen, og den forteller de pårørende og politiets historie.
Som lytter har jeg vært nødt til å ta pauser, fortellingene er så sterke. Men som nasjon er vi nødt til å minne hverandre på hva som skjedde. Vi må fortelle og vi må lytte til hele historien, så vi kan eie den sammen.
[ Støttegruppa ber mediene vise varsomhet med upubliserte Utøya-bilder ]