«Til slutt tok de meg. Men da var det
Ingen igjen til å bry seg.»
Slik avsluttet presten Martin Niemöller sitt selvransakende dikt etter at nazi-regimet var felt.
«Vi fikk ingenting tilbake for å holde igjen», sier AUF og etterlyser oppgjøret med tankene som ledet til at terroristen drepte deres folk. De var terroristens mål fordi de forsvarer og manifesterer samfunnets etniske, religiøse og politiske mangfold.
Terroristen var en ensom ulv, men han delte tanker med mange som ser mangfold som en trussel, og som i tekst og tale angriper og mistenkeliggjør dem som forsvarer mangfold. Det fantes og finnes folk i ledende politiske posisjoner som forklarer og unnskylder slike holdninger.
Arbeiderpartiet var dypt rystet. Sekstiåtte ungdommer var drept fordi de tilhørte partiet. Sekretariatet flyttet til Domkirkens kontor fordi deres egne var fylt av glasskår etter attentatet mot regjeringskvartalet. Blant dem som satt der, var noen som hadde unnsluppet drapsmannen. Andre hadde mistet venner eller kjære.
Terroristen var målrettet
23. juli satt Raymond Johansen sammen med sekretariatet på domprostens kontor og ringte alle Arbeiderpartiets fylkeslag. Gjennom vinduet så vi Stortorvet bli til et blomsterhav mens Domkirken ble fylt av mennesker som ville tenne lys, be eller være der.
Telefonsamtalene var preget av varme, dypt alvor og om hvordan de lokalt best kunne ta vare på ungdommene når de kom fra Utøya – og om begravelsene.
Jeg hadde denne opplevelsen i ryggmargen da jeg leste hva en biskop hadde sagt: «For første gang siden krigen fikk vi i Norge oppleve det som daglig skjer mange andre steder i verden: Terroren rammer blindt og tar uskyldige liv.»
Nei, terroren rammet ikke blindt. Og hva er et uskyldig liv? Terroristen var målrettet og tok livet av ungdom fordi de var med Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Han sprengte Regjeringskvartalet, drepte ni og skadet mange, fordi «Arbeiderpartistaten» legger til rette for etnisk, religiøst og politisk mangfold.
[ Unge Venstre: «AUF har stått aleine i en kamp vi burde kjempet sammen med dem» ]
I møte med det som truer vårt samfunn, må kirkens ledere være veivisere. Det sviktet da en biskop siterte barnesangen «Ingen er så trygg i fare»
— Trond Bakkevig
Ikke nok med Guds omsorg
AUF og Arbeiderpartiet ble senere anklaget for å «trekke 22. juli-kortet» eller innta offerrollen når de påpekte at det var nettopp dem som ble angrepet.
Jeg stusset da statsminister Jens Stoltenberg brukte ordet «ondskap» om målrettet, politisk terror. Det skal en porsjon ondskap til for å utføre slike handlinger, men ordet «ondskap» plasserer motivet utenfor politikken.
Kanskje bidro statsministerens språkbruk til at denne og andre biskoper i sine prekener knapt sa noe om at demokrati og rettsstat er sentrale kristne anliggender. Disse er truet når Arbeiderpartiet, eller andre partier, blir utsatt for vold.
Biskopene la vekten på Guds omsorg. Det er nødvendig i en slik situasjon, men det er ikke nok. Nettopp i møte med det som truer vårt samfunn, må kirkens ledere være veivisere. Det sviktet da en biskop siterte barnesangen «Ingen er så trygg i fare» og sa om dem som var drept at Gud «har jo gitt dem livet og vernet dem frem til denne dagen.» (Biskopens årbok 2011)
Hetsen mot jøder og muslimer finnes ikke bare i nettets mørkeste kroker
Kort vei fra ord til terror
Lang erfaring har lært oss at veien fra ord til terror er kort. I år 1084 skrev Paven at kristendommen «har falt under forakt, ikke bare fra Djevelen, men også fra jøder, sarasenere (muslimer) og hedninger.» Parallelt oppsto anklagene om at jøder utførte rituelle ofringer av kristne barn. Da den vestlige kirke drøye ti år senere organiserte det første korstog, ble det innledet med massemord på jøder i Tyskland.
22. juli-terroristen la ut et manifest samtidig som han utførte sin udåd. Terroristen i Bærum leste seg til sine holdninger, drepte sin søster og dro til moskéen for å drepe. Drapet på Benjamin Hermansen var et angrep på mangfold.
Mangfoldet, demokratiet og rettsstaten
Hetsen mot jøder og muslimer finnes ikke bare i nettets mørkeste kroker. For eksempel er «palestiner» et skjellsord for mange. Homofile og transpersoner er utsatt for verbal og skriftlig hetsing, og fysiske angrep. Å «trekke 22. juli-kortet» er å forsvare mangfold i religion, politiske meninger, kjønn, seksuell orientering og etnisitet.
Å beskytte mangfold, er å beskytte det enkelte menneskes verd. Menneskeverdet er demokratiets og rettsstatens grunnlag. Ethvert menneske har krav på rettssikkerhet og menneskerettigheter – uansett statsborgerskap eller reisepapirer.
Terroristene har politiske slektninger andre steder i Europa som med små grep innskrenker mangfoldet, rettsstaten og demokratiet. Å trekke «22. juli-kortet», er å forsvare demokratiet og rettsstaten mot det som ofte er små, usynlige og autoritære politiske grep.
Kirkeklokker over hele landet kan høres 22. juli. Det er en god anledning for kirken til å minne seg selv om at den også har til oppgave å forsvare demokratiet og rettsstaten, til å lære hva presten, Martin Niemöller, skrev da naziregimet var overvunnet:
Først tok de kommunistene
Men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.
Så tok de fagforeningsfolkene,
Men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.
Deretter tok de sosialdemokratene,
Men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke sosialdemokrat
Så tok de jødene,
Men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke jøde.
Til slutt tok de meg. Men da var det
ingen igjen til å bry seg.