Etter endt presteutdanning ved Uppsala Universitet kom jeg tilbake til Norge for ordinasjon og prestetjeneste i Den norske kirke (DnK). Kontrasten til Svenska kyrkans (SvK) foroldningsmåte til kvinners prestetjeneste var markant. For litt over ti år siden var det en samlet SvK som initierte, finansierte og gjennomførte markeringen av 50 år med kvinners prestetjeneste.
Jeg ble engasjert av Stig Lægdene, den gang rektor ved Kirkelig utdanningssenter i Nord. Resultatet ble boken «Som en krone på hodet. Fortellinger om kvinners prestekall». Boken og den medfølgende fotoutstillingen ble hovedsakelig finansiert og støttet av Fritt ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk kvinnelig teologforening.
Samtlige bispedømmer i Norge ble bedt om å støtte prosjektet. Flere av dem avslo fordi de mente at 5000 kroner ble en for stor kostnad for deres bispedømme. Den norske feiringen av 50 år med kvinners prestetjeneste var en viktig, interessant og høgtidelig feiring som også synliggjorde kvinnelige presters vilkår, datert 2011: Dette var et tema for de få som var interessert.
[ «Kirken som jeg egentlig er så glad i, oppleves ikke som en trygg arbeidsplass» ]
Kan vi drøfte kvinners prestetjeneste som en teologisk utfordring uten at det innebærer et kvinnesyn som er problematisk?
— Mari Saltkjel
Reservasjonsrett, eller ikke?
Ti år senere, mens vi nærmet oss 60 år med kvinners prestetjeneste i Norge, ble kjønnsfordelingen blant prester i DnK sammenlignet med SvK. Hvorfor er det en jevn fordeling av kvinner og menn blant prestene i Sverige sammenlignet med Norge, hvor kun 36 prosent av prestene er kvinner?
I et intervju i Vårt Land knyttet Aud V. Tønnessen, dekan ved Det teologiske fakultetet, forskjellene i kjønnsfordelingen blant annet til at SvK «gikk mye hardere til verks for å sette en grense for hva man ville tillate av teologisk syn». I følge Tønnesen har flere svenske prester som er imot kvinnelige prester, gjennom årene dratt til Norge for å bli ordinert.
Domprost Stig Lægdenes bidrag med kronikken «Den norske kirke legitimerer kvinnediskriminering» i Vårt land 12. august i fjor ble starten på en helt avgjørende debatt som handlet om kvinners prestetjeneste og arbeidsmiljø i Den norske kirke.
Hvorfor er det en jevn fordeling av kvinner og menn blant prestene i Sverige sammenlignet med Norge, hvor kun 36 prosent av prestene er kvinner?
— Mari Saltkjel
Vi trenger biskopenes tydelige ledelse
Forholdene rundt kvinners prestetjeneste var ikke bare en nyhetssak. Samtidig som det ble ytret påstander om at kvinneprestsaken hadde fått uproporsjonalt mye spalteplass, fortalte også kvinner som studerer teologi ved Det teologiske fakultet om medstudenter som «fortsatt ikke hadde bestemt seg om de skulle reservere seg mot kvinnelige prester eller ikke».
Det var tydelige forventninger til biskopenes engasjement i saken da de var samlet i oktober 2020. Fra bispemøtets protokoll (59/20) kan vi lese følgende uttalelse: «En prest kan ikke påberope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger. Det eksisterer ikke noen slik reservasjonsrett i vår kirkes ordninger. Det er ikke teologisk meningstvang, men ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste»
Bispemøtets drøfting av saken er viktig. Vi trenger biskopenes tydelige ledelse i forhold til kjønnsforskjellene i Dnk og til det faktiske i kvinners diskriminerende arbeidsmiljø. Likevel stusser jeg over biskopenes uttalelse og mener vi ikke ukritisk skal overse det problematiske ved den.
Bør ikke våre ledere vektlegge et entydig fokus på det vi faktisk står overfor, nemlig et arbeidsmiljøproblem, og ikke en teologisk problemstilling?
— Mari Saltkjel
Kan vi stole på biskopene?
«En prest kan ikke påberope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekollegaer». Det er en viktig presisering. Men hvordan skal biskopene forvisse seg om at dette faktisk blir gjennomført? Kan vi stole på at biskopene står samlet rundt sin uttalelse og at de vil sikre at den blir overholdt i samtlige bispedømmer?
Videre kan vi lese fra bispemøtets protokoll: «Det er ikke teologisk meningstvang, men ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste». Hva mener egentlig biskopene med dette? Hvordan tenker et samlet bispemøte at vi skal fortsette å drøfte kvinners prestetjeneste som en teologisk utfordring uten at en slik tilnærming innebærer et kvinnesyn som er problematisk?
En dør på gløtt
Hvorfor er det viktig at muligheten til å diskutere kvinners prestetjeneste som en teologisk problemstilling fortsatt skal være til stede? Bør ikke våre ledere vektlegge et entydig fokus på det vi faktisk står overfor, nemlig et arbeidsmiljøproblem, og ikke en teologisk problemstilling?
Bispemøtets uttalelse om kollegafellesskap er ikke den harde grensen DnK trenger mot diskriminering av sine arbeidstakere. Uttalelsen fremstår heller som et forsøk på å stenge en dør, samtidig som døren tillates å få stå på gløtt.
[ Preses om fersk rapport om kvinnelige prester: – Problemet er større enn vi trodde ]