Et sted å verra, noe å gjørra

De grusomme terrorhandlingene 22.juli 2011 har satt sine spor i det norske folk. Tankegodset som la til rette for angrepene ble skapt i fellesskap mellom mange sinte unge, som hadde ramlet utenfor de andre fellesskapene som samfunnet hadde å tilby dem.

Ti år etter at terroren rammet Norge og AUF, står det utrolig dårlig til med norske ungdommers fritidstilbud. Samtidig dyrkes nynazistisk tankegods i internett-fora der alle er velkommen inn i jakten på et fellesskap.

«Råner, drikker og gamer»

Jeg er så ung at jeg ikke husker det glade 80-tallet, men jeg ser det for meg. Ser for meg livlige ungdomsklubber med fotballspill, biljardbord og kassettspiller. Og selv om klubben kanskje ikke het «et sted og verra, noe å gjørra» så var det det den var til for. Den skapte fellesskap, glede og samhold. Noe som er helt grunnleggende for å ha et godt liv.

Når ingen deler av det etablerte samfunnet inviterer dem som faller utenfor inn, så vil nynazistiske miljøer kanskje plukke de opp.

—  Torleik Svelle

Når man reiser rundt i landet og snakker med ungdommer så er ofte et naturlig spørsmål: « ja, hva skjer på fritida her i kommunen.» Alt for ofte så er svaret: «her kan man trene, kjøre bil, drikke alkohol og game (spille dataspill).»

Korona-pandemien har gjort det enda verre. Både ungdomsfrivillighet og idrett har lidd tøffe tap under nedstengningen. Nesten alle som jobber med ungdommer har mistet både medlemmer og engasjement. Det er ikke bare leit for de som mister et tilbud og et høydepunkt i hverdagen. Jeg er redd det også kan være farlig på lang sikt.

[ RU-lederen om 22. juli-oppgjør: «Noen former for retorikk bidrar til å normalisere rasisme» ]

Finner løsninger på nett

Vi skal aldri akseptere eller forsvare handlingene og tankene til Anders Behring Breivik, men vi bør prøve å forstå hvor tankene hans kommer fra.

Det ligger i oss å søke oss til fellesskap og finne flokken vår. Behovet for tilhørighet, bekreftelse og en retning i livet er grunnleggende for oss som art. Når ingen deler av det etablerte samfunnet inviterer dem som faller utenfor inn, så vil nynazistiske miljøer kanskje plukke de opp.

Det er rett å si at Breivik handlet alene, men vi må ikke tro at han var ensom. Ute i internett sine mørke kroker lever Breivik sitt tankegods. Det videreutvikles, folk konstruerer begreper, og fantaserer om terror i både åpne og lukkede forum. I disse forumene tilbys unge som har falt utenfor, en forklaring på hvorfor livet deres er vanskelig. De tilbys også en løsning på hva de kan gjøre for å redde seg selv og alle de kjenner. To ganger de siste ti årene har vi sett hvor farlig det er.

Drøye budskap på sosiale medier

Dette hatet har levd i Norge lenge. Det er ikke mange år siden Tore Tvedt og nazistene i Vigrid korset sverd i skogen og døpte unge menn. Holdningene og tankene er de samme, men tempoet informasjonen spres i, har endret seg radikalt.

I gamle dager skjedde radikalisering via folk man kjente, bøker sirkulert i post og hemmelige møter. Nå florerer det med teorier og grupper som er langt lettere å nå, enn en dåp over et par korsede sverd i en skog.

Det er vår plikt å gi ungdommer et fellesskap og sted de kan oppleve mestring og finne sitt mål i livet.

—  Torleik Svelle

Vi har også konstruert våre sosiale medier på en slik måte, at de som skaper reaksjoner belønnes mer enn de som søker enighet. Den som skriver det drøyeste budskapet eller legger ut det mest provoserende bildet får mest oppmerksomhet i form av likes og kommentarer. Dette skjer samtidig som at Facebook og Youtube leder oss i retning av mer ekstreme budskap, rett og slett fordi vi finner det mer interessant og bruker derfor mer tid på deres plattformer.

Resultatet av dette er at unge og sinte inviteres til fellesskap som baserer seg på nazisme eller andre hatefulle tankegods og heies fram, på vei ned i kaninhullet. Dette er farlig. En viktig del av lærdommen etter 22. juli er at vi må gjøre noe med det.

Faresignaler fra barnerommet

Vi må skape fellesskap som er varmere og mer tiltrekkende enn det forumene i internetts mørke avkroker er. Klarer vi ikke det, vil vi heller ikke stoppe rekrutteringen til ekstreme miljøer.

Vi må vite at de finnes, selv om de er skjult for de aller fleste av oss. Vi må se etter faresignalene når noen forsvinner inn i hat på barnerommet. Vi må tørre å trekke nazismen og hatet som finnes fram i offentligheten. Vi må erkjenne at det finnes, ta praten og ta ansvar.

Det er vår plikt å gi ungdommer et fellesskap og sted de kan oppleve mestring og finne sitt mål i livet. Det må ikke nødvendigvis stå «et sted å verra, noe å gjørra» over døra, men det er det de handler om.

[ Bård Larsen: «Kanskje vil Ap og AUF aldri vil få den rettferdigheten de ønsker» ]