Jeg var nylig på Utøya for første gang. Der skulle jeg sitte i debatt og snakke om hvordan unge kan påvirke og delta i demokratiet vårt.
Jeg gruet meg flere uker i forveien, og båtturen over Tyrifjorden på MS Thorbjørn var andektig. Her var han. Bevæpnet med hat og kuler – klar for å angripe AUF. Hjertet begynte å slå raskere desto nærmere vi kom Utøya, nærmere Bakken, nærmere teltplassen, kjærlighetsstien og kaféhuset.
Etter debatten viste AUF-leder Astrid Hoem oss rundt på øyen. Hun viste oss kulehullene i veggen, snakket om de som overlevde og de som ikke gjorde det. Hun viste oss konsekvensene av høyreekstreme krefter kombinert med et hat mot Arbeiderpartiet og AUF. Det er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Å være på Utøya var en sterkere opplevelse enn det jeg kunne forestilt meg, og på kvelden ringte jeg min mor gråtende for første gang på mange år.
Ingen tilfeldighet at terroren rammet AUF
I år er det ti år siden terroren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet. Jeg er glad for at jeg får skrive noen ord i den anledning, men det burde jeg gjort for lenge siden. Det har liksom aldri vært på sin plass at jeg skulle mene noe om hvordan vi har håndtert terroren i etterkant? Det er nok en følelse veldig mange går rundt med, men jeg innser nå at den er feil.
AUF har blitt satt i en skikkelig skvis som altfor få har forsøkt å hjelpe dem ut av.
— Sondre Hansmark
Lenge har vi fortalt oss selv at 22. juli og terrorangrepet mot på Utøya handlet om oss alle. At det var et angrep på det norske demokratiet. Et angrep på norske verdier og norsk styresett. Det var det selvsagt, men det er langt ifra hele historien. Det var først og fremst et angrep på ett ungdomsparti. Breivik oppsøkte ikke vår sommerleir – han skjøt mot AUF sin. Det var politisk motivert, ikke en tilfeldighet.
Fortellingen om at 22. juli var et angrep på demokratiet og det norske folk samlet oss etter terroren. Det var oss mot terrorismen. På mange måter ble AUF og Arbeiderpartiet et offer for sin egen suksess. Vi gikk alle sammen i rosetog, vi snakket om samhold og kjærlighet i dagene som fulgte terroren. Samtidig gjorde det at AUF, de drepte og alle overlevende ble stående igjen som et hvilket som helst annet offer.
[ RU-lederen om 22. juli-oppgjør: «Noen former for retorikk normaliserer rasisme» ]
AUF har blitt satt i skvis
I årene etter 22. juli har vi manglet et oppgjør mot høyreekstremismen. AUF er blant dem som har gjort en heltemodig innsats for å ta diskusjonen og oppgjøret, men altfor ofte blir det møtt med mistenkeliggjøring om politisk opportunisme og anklager om å dra et visst kort.
AUF har blitt satt i en skikkelig skvis som altfor få har forsøkt å hjelpe dem ut av. Deres politiske oppgjør mot 22. juli blir ofte møtt med skepsis. Men terroren 22. juli var politisk. Det var ingen naturkatastrofe. Det var ikke en enslig ulv, det var en politisk radikalisert mann som ville utslette sine motstandere – de som sto opp for det liberale demokratiet.
Og han er ikke et isolert fenomen. Vi har sett det også i ettertid. Terrorister i andre land har latt seg inspirere av Breiviks budskap. Da Manshaus forsøkte å skyte vilt rundt i en moské og drepte sin egen stesøster, var det mange som ikke så sammenhengen med 22. juli og Utøya. Men AUF gjorde det.
[ Det florerer av konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet. Forskere advarer om å ta hatet på alvor ]
Hatet mot AUF og Ap er helt unikt
Debatten etter 22. juli har handlet mye om minnesmerker, objektsikring og beredskap. I altfor liten grad har det handlet om sårene til de etterlatte, de overlevende og til organisasjonen AUF.
Selv om jeg har vært med på Unge Venstres sommerleirer i en årrekke har jeg nok ikke noensinne følt på den samme frykten som det AUF har måttet i ettertid. Hatet mot AUF og Arbeiderpartiet er noe helt unikt. Konspirasjonsteorier florerer rundt partiet, og truslene fortsetter.
Det skal selvsagt være plass til politiske uenigheter mot AUF og Ap. Det burde nesten være unødvendig å si.
— Sondre Hansmark
Når jeg i år skal åpne Unge Venstres sommerleir kommer det til å sitte mange der som ikke husker 22. juli. Mange i Unge Venstre forteller meg at de nesten ikke lærer noe om det på skolen. Desto større er behovet for at vi snakker om det. At vi sørger for at vi kjenner igjen hatet og bekjemper det.
Det skal selvsagt være plass til politiske uenigheter mot AUF og Ap. Det burde nesten være unødvendig å si. Selv bruker jeg mye tid på å være uenig med løsningene deres. Men det er en stor forskjell på saklig uenighet om politikk og det å nøre opp under konspirasjoner om at Arbeiderpartiet vil landet vårt vondt.
Takk, AUF
Jeg vil takke AUF for den jobben de har gjort for å hele sår, for å snakke om høyreekstremisme, for at de dessverre må orke å stå i hets og trusler og for at de av og til er de eneste voksne i debatten.
Det finnes et høyreekstremt miljø i Norge som er villig til å drepe. Vi må hver eneste dag bekjempe tankegodset som kan ende opp med å skyte barn fordi de respekterer innvandrere. Med makt, men også med ord og opplysning.
Som AUF har lovet de drepte: «Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp». Den kampen må vi andre kjempe sammen med dem. Aldri mer 22. juli.
[ Talsperson for Grønn Ungdom: «Høyresiden må ta ansvar mot rasisme» ]