Igjen er den mektige indremisjonshøvding og professor ved Menighetsfakultetet, Ole Hallesby (1879-1961), framme i mediene. Til og med i Klassekampen er han blitt omtalt i flere artikler.
Mest kjent er han kanskje for den såkalte helvetesdebatten i 1953/54. Den har siden med jevne mellomrom dukket opp, så også i dag.
Det hele begynte med en radiopreken en kald januarsøndag i 1953. Ole Hallesby talte og sa blant annet:
«Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. (…) Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete.»
Gjemte seg under senga i panikk
Mandag morgen brøt helvete løs. «Hallesby truer med helvete,» sto å lese på Dagbladets førsteside. To dager senere skrev Arbeiderbladet på lederplass at «professor Hallesby gjør Gud til en kjempe-Hitler, som straffer folk med evig pine når de ikke tror på dogmene» .
Journalister ringte til Hamar-bispen Kristian Schjelderup (1894-1980) for å få hans synspunkt på prekenen. Han hadde ikke hørt den, men var opprørt over de referatene han fikk. Han ble enda mer opprørt da han hørte om syke mennesker som hadde gjemt seg under senga i panikk etter Hallesbys preken.
Den 4. februar svarte Hallesby. Han hadde ingen forståelse for Schjelderups synspunkter
— Inge Eidsvåg
Så satte han seg til skrivebordet og forfattet en kort artikkel, som han sendte til Aftenposten, Arbeiderbladet og Samhold på Gjøvik. Den kom på trykk lørdag 31. januar 1953. Schjelderup innledet med å si at han nå fant det riktig «å tale åpent ut». Det gjorde han også, til gagns:
«Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. (…) Jeg er glad for at det på den ytterste dag ikke er teologer og kirkefyrster, men Menneskesønnen selv som skal dømme oss. Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i et helvete. (…) For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion.»
[ Arvid Nærø: «Hallesby var ikke fascist, men han gav uttrykk for pro-fascistiske meninger» ]
Debatten raser
Snart raste debatten i landets aviser. Den 4. februar svarte Hallesby. Han hadde ingen forståelse for Schjelderups synspunkter, de var uforenelige både med De lutherske kirkers bekjennelsesskrift (Confessio Augustana) og Jesu egne ord. «Bare i Matteusevangeliet har Jesus 18 – atten – ganger omtalt den evige fortapelse. Og på 9 – ni – av disse steder skildrer han pinen på forskjellig vis.»
Hallesby innrømmet at også han krympet seg ved tanken på den evige fortapelse, og han hadde forsøkt alle utveier for å komme forbi den. Men han hadde innsett at hvis han forkastet den evige fortapelse, måtte han samtidig «forkaste Jesu klare ord, og si at Jesus har tatt feil».
En sterkere anklage mot en kollega som innehadde kirkens høyeste embete, kunne knapt tenkes.
— Inge Eidsvåg
Professoren konkluderte slik: «Siden den gamle rasjonalismens dager for over halvannet hundre år siden, har ingen norsk biskop offentlig fornektet kirkens bekjennelse.» En sterkere anklage mot en kollega som innehadde kirkens høyeste embete, kunne knapt tenkes.
Schjelderup svarte samme dag, mindre polemisk og mer forsonende nå. Han nektet ikke for at det fantes ord av Jesus som utmalte evige helvetesstraffer. Men dette måtte forstås billedlig og ikke brukes til å lage skremsler. Biskopen nektet heller ikke for at Jesus stiller opp to muligheter, frelse eller fortapelse. Men han kunne ikke forestille seg at fortapelsens mulighet betydde et sted med evig fysisk pine.
[ MF fjerner bysten av kontroversiell teolog ]
Gikk til Kirkedepartementet
Allerede dagen etter hadde Hallesby et nytt innlegg om «Biskop Schjelderups uklarhet». Hallesby slo fast at Jesus sier «enkelt og klart (uten spor av billedtale) at også legemet blir kastet i helvete (Matt. 5, 29, 10, 28)». Det Hallesby ville ha svar på var: «Tror Schjelderup Mattteus’ ord i 25, 46 om den evige pine, eller tror han det ikke?»
Schjelderups tredje hovedinnlegg i denne debatten sto å lese i flere aviser den 11. februar. Her oppsummerte og presiserte han sitt prinsipielle syn på disse spørsmålene:
Departementet sendte Schjelderups uttalelser til de andre biskopene og de teologiske fakulteter.
— Inge Eidsvåg
«Forestillingen om helvete som et sted med evig pine for kropp og sjel, pålagt de uomvendte av en straffende Gud, står i strid med selve ånden i den Gudsåpenbaring vi har fått gjennom Kristus. For meg er det kjærlighetens evangelium jeg kjenner som mitt kall å forkynne.»
Den 15. juni 1953 henvendte biskop Schjelderup seg til Kirkedepartementet og ba departementet «treffe tiltak for å få klarlagt spørsmålet om jeg med mine uttalelser om de evige helvetesstraffer har satt meg utenfor vår evangelisk-lutherske bekjennelseskirke». Departementet sendte Schjelderups uttalelser til de andre biskopene og de teologiske fakulteter.
Statsmaktens konklusjon
Deres synspunkter ble så forelagt professor dr. jur. Frede Castberg (1893-1977). Han var spesialist i statsrett og ble bedt om å uttale seg om «de konstitusjonelle og øvrige rettslige spørsmål som reiser seg i forbindelse med saken». Hans utredning, «Statsreligion og kirkestyre» (21.11. 1953), konkluderte med at de geistlige embetsmenns bekjennelsesplikt ikke var til hinder for en forkynnelse som bestred de evige helvetesstraffer.
Den 19. februar 1954 konkluderte Kirke- og undervisningsdepartementet med at Kristian Schjelderup ikke hadde satt seg ut over den bekjennelsesplikt som påhvilte ham som biskop. Samme dag ble tilrådingen godkjent ved kongelig resolusjon i statsråd. Derved hadde statsmakten slått fast hva norske biskoper kunne mene om helvete.
Den gang sto nok flertallet i Den norske kirke på Hallesbys side. I dag er det annerledes. Eller?
[ Grunngjevinga for å kasta Hallesby i gløymselens kjellar er ikkje heimla i rettvis rettargang ]