For ti år siden var jeg fjorten år og på ferie i Oslo. Plutselig begynte bygningen jeg var i å riste. Redselen jeg kjente på økte etter hvert som nyhetene kom. Frykten som ble plantet den dagen kan fortsatt springe frem, men mitt lille traume fra den dagen har alltid kjentes litt for lite for å nevnes.
I den store sammenhengen er min historie veldig liten. Resultatet ble at jeg heller lot være å snakke om 22. juli i det hele tatt.
En invitasjon vi ikke kan avslå
Jeg mistenker vi er flere som synes det er vanskelig å snakke om den dagen, om frykten og usikkerheten i tiden som fulgte. Uten at det var min intensjon, ser jeg jo nå at min og andres taushet gjorde at arbeidet med å finne et språk for hva som skjedde og løfte debatter rundt 22. juli ble overlatt til AUF, de etterlatte og overlevende.
Min frykt for å si noe feil er blitt mindre enn frykten for å ikke si noe i det hele tatt, etter at AUF gikk ut og etterlyste flere stemmer i debatten. Det er en invitasjon vi ikke har råd til å avslå, uansett hvor lite bidraget vårt oppleves.
Velferdsstaten vs velferdssamfunnet
Kampen for det gode er evig ny og vekslende i art, skrev Welhaven på 1800-tallet. Ny teknologi gjør det lettere å komme i kontakt med nye grupper mennesker, på godt og vondt. Chattekanaler med ekstreme ytringer forkledd som humor flytter stadig grensa for hva som er greit å si, vold og pornografi er lett tilgjengelig for små barn.
Alt finnes på internett, og du trenger ikke være veldig gammel eller teknologisk anlagt for å finne et forum som heier på deg, uavhengig av hva du sier og mener.
Det er ikke så vanskelig å havne på utsiden i Norge. En velferdsstat er ikke en garanti for et velferdssamfunn
— Edel-Marie Haukland
Det er ikke så vanskelig å havne på utsiden i Norge. En velferdsstat er ikke en garanti for et velferdssamfunn. Kampen mot utenforskapet kan ikke bare skje gjennom lovendringer eller nye fag i skolen. Vi trenger store og små fellesskap, vennegjengen og familien, speidergrupper, idrettslag, trossamfunn og sivilorganisasjoner.
Vi trenger også dem som tenker, mener og handler annerledes enn oss selv. Denne utfordringen går like mye til meg selv. Jeg kan tenke på flere situasjoner med min nærmeste krets og på sosiale medier som jeg burde håndtert annerledes, og som gjør at det nesten kjennes hyklersk å skrive denne teksten.
[ RU-lederen om 22. juli-oppgjør:«Noen former for retorikk bidrar til å normalisere rasisme» ]
Utenforskap kan ramme alle
For noen år siden satt jeg på kafé med en venn jeg hadde kjent i noen år. Vennen min sine sosiale medier hadde blitt mer og mer preget av politikk og humor jeg tidligere bare hadde sett fra ytre høyre. En felles venn og jeg hadde snakket sammen flere ganger om hvor bekymret vi var, men i møte med min venn som uttrykte sympati for et parti som ikke har noe problem med å inkludere nazisympatisører ble jeg ekstremt usikker på riktig fremgangsmåte.
Mitt første problem var at jeg ikke forstod hvor dette kom fra. Det var en helomvending fra den personen jeg trodde jeg kjente, som var en av de siste jeg hadde bekymra meg for. Mitt andre problem var at jeg ikke ante hvordan jeg skulle møte uttalelsene som kom, for de var så ekstreme og skremmende og langt fra sannheten.
Jeg har enda ikke turt å spørre hva som egentlig skjedde den gangen.
— Edel-Marie Haukland
Det var som om vennen min befant seg i en parallell virkelighet. Heldigvis kom personen seg ut av det, og er i dag på et sunnere sted. Jeg har enda ikke turt å spørre hva som egentlig skjedde den gangen.
Jeg vil ikke bedrive svogerforskning, men forteller fordi jeg mistenker mange har en de er litt bekymret for. Uansett hvor høyt utdannet dere er, hvor mye penger dere har, uansett religiøs bakgrunn eller verdisett er det en sjanse for at noen rundt deg opplever et utenforskap som kan få store følger for dem selv og de rundt.
Hvordan konfronterer vi?
Vi må ha stor takhøyde for ytringer vi er uenig i. Vi skal debattere og sette grenser for oss selv og andre også i samfunnsdebatten, men de harde frontene og polariseringen vi ser antydningen til i flere debatter vil ikke hjelpe de som risikerer å falle utenfor.
Jeg vet det er lettere å si dette for meg, som en hvit kvinne med en haug av privilegier, men det ligger et desto større ansvar på meg til å ta debattene og snakke med de rundt meg som jeg bekymrer meg for.
Aldri mer 22. juli. Det er mer enn et håp, det er et løfte.
— Edel-Marie Haukland
Jeg har troen på at konfrontasjoner nytter og at debatter har en egenverdi, men det er ikke likegyldig hvordan vi gjør det. Jeg snakket nylig med en ung leder som måtte sykemelde seg etter å ha stått i en debatt som ble så hard at ordene begynte å snike seg inn under en relativt tjukk hud.
Unge som stikker nesa frem i norsk offentlighet risikerer å få harde tilbakemeldinger. Fellesskapet er et fantastisk middel mot utenforskap og radikalisering, men de som trenger fellesskapet mest er kanskje også de det er lettest å skyve fra seg.
Et løfte
Aldri mer 22. juli. Det er mer enn et håp, det er et løfte. Å jobbe for et mangfoldig samfunn med plass til alle er ikke et festlig slagord, men en forpliktelse som gjør at vi risikerer skitt under neglene, å tråkke feil og å rote det til.
Det er å ta små og store oppgjør hele tiden, både med seg selv og andre. Men å stille seg passivt på sidelinja er mye verre. Etter hvert som samfunnet endrer seg, må vi finne nye måter å kjempe kampen for det gode.
[ Bård Larsen: «Kanskje vil Ap og AUF aldri vil få den rettferdigheten de ønsker» ]