«Noen former for retorikk bidrar til å normalisere rasisme»

AUF har måttet bære båren etter 22. juli. De har forvaltet Utøya, minnet, de har stått i retten, og de har, gang på gang, måttet retraumatiseres. Nå har AUF invitert resten av samfunnet med på debatten, på oppgjøret etter 22. juli, men stillheten har vært slående.

Ikke at jeg har vært bedre selv - jeg har villet skrive, dele, snakke, men det er vanskelig å snakke om 22. juli. Selv med høyreekstremisme på frammarsj, i Norge og Europa, har det vært vanskelig å sette ord på 22. juli.

Frykten for å tråkke feil

Hvor går grensene mellom å ta oppgjør med høyreekstremismen, snakke om hvordan vi som samfunn har håndtert det, og å rakke opp i menneskers traumer? Vil det å snakke mot høyreekstremisme, med 22. juli som kontekst, oppleves som å «bruke» terrorangrepet mot AUF for å fremme egen politikk?

Og nettopp dette er en del av problemet. Vår frykt for å såre, for å tråkke feil, har satt oss ute av stand til å diskutere både våre felles traumer, og de politiske og sosiale løsningene vi trenger.

Vi snakker om berøringsangst – men vår berøringsangst er ikke bare knyttet til 22. juli. Den er knyttet til høyreekstremisme som helhet. Misforstå meg rett – det er, og skal være, høy takhøyde for politiske meninger, for politisk retorikk. Vi må likevel erkjenne at noen ting bidrar til å skape farlige holdninger, noen tendenser gir grobunn for ekstremisme. Det må være rom for å si dette, uten å bli anklaget for å anklage meningsmotstandere for å støtte 22. juli.

[ Bård Larsen: «Kanskje vil Ap og AUF aldri vil få den rettferdigheten de ønsker» ]

Svekka fellesskap gir økt ekstremisme

Store økonomiske forskjeller og krisetider er forbundet med økt ekstremisme, høyreekstremisme inkludert. Store forskjeller gir et svekka fellesskap, gir mindre tillit, gir utenforskap, gir ekstremisme.

Hvorfor finner ung gutt etter ung gutt sine likesinnede i mørke fora på internett? Er det fordi de for første gang føler seg sett og hørt? De er utenfor storsamfunnet, men i det minste er de ikke lenger alene. Hadde de endt opp der de endte opp om vi hadde hatt en skole som kunne plukket dem opp, om vi hadde hatt fritidstilbud og -klubber som var tilgjengelig for alle? Hypotetiske spørsmål, men spørsmål vi uansett må stille.

Å late som at store økonomiske forskjeller og økonomiske kriser ikke spiller inn, er å lukke øynene for sannheten.

—  Alberte Tennøe Bekkhus

Vi trenger løsninger for å hjelpe folk ut av ekstremisme, men viktigere er det å bygge et samfunn der unggutter og andre ikke vender til høyreekstremismen. Å late som at store økonomiske forskjeller og økonomiske kriser ikke spiller inn, er å lukke øynene for sannheten.

Jeg godtar ikke premisset om «unge, triste, hvite menn som blir høyreekstreme» og «skumle innvandrerungdommer som blir islamister». Nazismen er en farlig ideologi, og ingen blir nazister i et vakuum. Det er et samfunnsansvar og bygge fellesskap som er sterkere enn de fellesskapa internettets mørkemenn, som Lysglimt, tilbyr.

Ord er makt

I 2011 var jeg elleve år. Jeg sendte melding til alle familiemedlemmer i Oslo. Jeg fikk med meg rosetog, forferdelige bilder, at noen fra min egen hjemby hadde mista livet. Jeg ble ikke politisk aktiv før et år senere. I dag fremstår de varme orda, talene, kjærligheten jeg husker fra 2011, mer fjerne enn noen sinne.

Verden over er skeives rettigheter på tilbakegang. Mennesker på flukt omtales som lykkejegere. Innvandrere stigmatiseres. Terrorutsatte utsettes for en «victim blaming» og trakassering uten like.

Noen former for retorikk bidrar til å normalisere rasisme og stigmatisering. Det må vi tørre å si.

—  Alberte Tennøe Bekkhus

Ingen blir rasister i et vakuum, og ord er makt. Dessverre virker det som om få innser dette. Du kan snakke om en streng innvandringspolitikk, uten å rakke ned på innvandrere. Du kan snakke om kulturforskjeller, uten å hate på de som er annerledes enn deg selv. Dessverre virker det som om både politikere, og enkelte ganger mediehus, har glemt sitt samfunnsansvar.

Noen former for retorikk bidrar til å normalisere rasisme og stigmatisering. Det må vi tørre å si. Vi må tørre å si at SIAN bidrar til å normalisere de holdningene som muliggjorde terror-angrepet i Bærum. Vi må tørre å si at konspirasjonsteorier om Fri og Pride bidrar til hat, og potensielt vold, mot skeive. Vi må tørre å si at om politikere bruker retorikk som kunne vært henta fra internettets mørkeste avgrunner, kan det bidra til radikalisering og til nye angrep.

Oppgjøret

Oppgjøret etter 22. juli er både å bryte gjennom berøringsangsten, men også å ta oppgjør med høyreekstremismen. Ti år seinere, må vi tørre å ta de vanskelige samtalene. De kan vi ikke ta, hvis vi later som om orda vi bruker og fellesskapet vi lever i ikke påvirker oss. For oppgjøret med 22. juli er ikke noe vi kan ta som individer. Det må skje kollektivt.

Vi som samfunn har et ansvar for å forvalte minnet, og vi som samfunn har et ansvar for at det ikke skal skje igjen.

I dag reiser elever til Utøya, og lærer om demokrati, høyreekstremisme og samfunnet vårt. Dit bør alle. Og spesielt politikere.

—  Alberte Tennøe Bekkhus

Hvem var det Breivik angrep? Jo, ungdom som kjempa for en annen og bedre verden. Medisinen mot høyreekstremisme er det de hater mest av alt – mangfold, fellesskap, solidaritet.

Det er forskjell på å vite og å forstå. Etter 2011 visste jeg at noe grusomt hadde skjedd. Men jeg forstod det ikke før 2017, da jeg for første gang så kulehullene på Utøya. Og jeg kjente det ikke før jeg snakket med overlevende. Jeg har grått i Hegnhuset. I dag reiser elever til Utøya, og lærer om demokrati, høyreekstremisme og samfunnet vårt. Dit bør alle. Og spesielt politikere.

[ Tonje Brenna var på Utøya: Går hardt ut mot Høyres rolle i å ta et oppgjør med 22. juli-terroren ]