Verdidebatt

NLM: Slik håndterer vi seksuelle overgrep i dag

TILTAK: Olaug Bollestad fortjener ros for åpent å ha fortalt om hvordan hun, i et bedehusmiljø, ble utsatt for en seksuell krenkelse som 19-åring. Det er avgjørende at kristne ledere håndterer denne typen saker på en klok og ansvarlig måte.

Det er lett å uttale at seksuelle krenkelser må tas på stort alvor. Vanskeligere er det å håndtere denne typen krevende saker i praksis.

Det har fortellingen til Olaug Bollestad illustrert. Blant annet viser hennes historie at krenkelsessaker for noen tiår siden ofte ble oppfattet som utroskap. Dermed ble begge de involverte – uavhengig av relasjon og maktforhold – gitt samme ansvar.

Det er svært uheldig. For vi vet nå at seksuelle krenkelser handler mest om makt. Og da må den som bruker sin makt til å krenke den med mindre makt, stilles til ansvar for dette.

Kari Margrethe Solvang, Personalleder Norsk Luthersk Misjonssamband og Espen Ottosen, Informasjonsleder i Misjonssambandet

Vanlig å bagatellisere

I møte med anklager om seksuelle krenkelser ser vi ofte at den med mest makt – og som gjerne har fått mye tillit i en kristen sammenheng – vil forsøke å ta definisjonsmakten til hendelsene. Han (for det er oftest en han) vil få den utsatte til å tro at forholdet var gjensidig ved for eksempel å si «du ville det selv, du var jo med på det».

Ofte benyttes bagatelliserende ord – som «flørting», «gå for langt», «forelskelse». Vi kjenner også eksempler på indirekte trusler: «Sier du noe om dette, mister jeg jobben», «har jeg ikke mer å leve for», eller «kona går fra meg».

Dagens retningslinjer sørger for at historien til Bollestad ville blitt håndtert annerledes i dag enn for noen tiår siden.

—  Solvang og Ottosen

De siste årene har Misjonssambandet håndtert omtrent fem saker årlig knyttet til seksuelle krenkelser. Alvorlighetsgraden varierer og ikke alle faller innunder norsk straffelov. Vi ser også at antallet saker som omfatter trakassering, ikke sjelden via digitale medier, har økt noe.

Som organisasjon vil vi foreta en forsvarlig behandling av alle slike saker. I alvorlige saker råder vi de utsatte om å gå til politianmeldelse, og hvis politiet velger å etterforske en anmeldelse, vil vi avvente deres konklusjoner før vi gjør våre undersøkelser.

Ønsker å bli bedre

Allerede i år 2000 utarbeidet flere kristne organisasjoner, inkludert Misjonssambandet og Normisjon (som håndterte krenkelsen Bollestad ble utsatt for) grundige retningslinjer for håndtering av seksuelle krenkelser. Disse er blitt oppdatert og justert flere ganger, for eksempel når norsk lov er blitt endret.

Vi har ønsket å lære av behandlingen av krevende saker. Vi har også dradd veksler på forskningsarbeidet som professor Tormod Kleiven ved VID har gjort knyttet til dette sakskomplekset.

Dagens retningslinjer sørger for at historien til Bollestad ville blitt håndtert annerledes i dag enn for noen tiår siden. Heldigvis. Vi vil trekke frem fire viktige forhold som særlig har endret seg siden 90-tallet.

Fire forhold som har endret seg

For det første blir alle slike saker behandlet på en grundig og forsvarlig måte av personer med en særlig kompetanse. Tidligere kunne tilfeldighetene råde i møte med et varsel eller en fortelling om en seksuell krenkelse. Nå vil en egen gruppe behandle alle slike saker.

For det andre er vi blitt mer oppmerksomme på at en seksuell krenkelse kan påvirke et helt liv. Det har også Bollestad fått tydelig frem. Et overgrep kan skape svært dype sår. Fagfolk bruker iblant begrepet «forgiftet stress». Iblant ser vi at noen – ikke minst den som er anklaget og vedkommenes støttespillere – bagatelliserer noen av sakene vi håndterer.

Derfor er det viktig for oss å gi trygghet til de utsatte om at en seksuell krenkelse får konsekvenser. Det vanligste er at den som har begått en krenkelse mister stilling eller tillitsverv.

For det tredje vektlegger vi nå maktforholdet mellom den som har krenket og den krenkede.

—  Solvang og Ottosen

For det tredje vektlegger vi nå maktforholdet mellom den som har krenket og den krenkede. Vi vil alltid undersøke om relasjonen er asymmetrisk. Blant annet vektlegges aldersforskjell, forskjell i arbeidsoppgaver og ansvar, og posisjonen de to har i det kristne arbeidet. Og den med mest makt, må også bære ansvaret for det som har skjedd.

For det fjerde skiller vi i dag tydelig mellom tilgivelse og tillit. Bibelen forkynner tilgivelse og nåde for alle som tar et oppgjør med feilgrep og overtramp. Men å bli tilgitt betyr ikke nødvendigvis at veien tilbake til et tillitsverv er åpen.

Vi kjenner dessverre til historier fra noen tiår siden hvor en seksuell krenkelse førte til en tidsbegrenset suspensjon. Iblant varte denne noen måneder, og i noen tilfeller bare fortsatte overgrepene. Derfor understreker vi nå at tillit er noe et menneske må gjøre seg fortjent til. Det aller viktigste er at krenkelser ikke skal få fortsette.

Skal bli hørt

Å håndtere saker knyttet til seksuelle krenkelser er krevende. De involverte har iblant ulike historier. Ofte slår en gruppe støttespillere ring om den anklagede. Da skapes gjerne et ensidig bilde av saken.

Altfor ofte blir den utsatte usynlig. Desto viktigere er det at de som håndterer disse sakene, starter med å lytte til den utsatte og slik får innsikt i maktmekanismene som har gjort seg gjeldende. Vi er også opptatt av å gi den utsatte mulighet til profesjonell oppfølging av fagpersoner.

Dessverre er mange som har blitt utsatt for seksuelle krenkelser redde for ikke å bli trodd. Enkelte forventer at overgriperen vil få stor støtte og at deres historie vil møtes med mistenksomhet.

Derfor vil vi, slik Olaug Bollestad også har oppfordret til, å ta fortellinger om seksuelle krenkelser på stort alvor. Vi har lenge vært opptatt av at de utsatte skal oppleve å bli hørt. Det er rett og slett en kristenplikt.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt